Traces - Rósa Ómarsdóttir Foto: Stanislav Dobac

Blandingshund

Alt fra sobert tekstteater til forførende sansefest sto på programmet under Teaterhuset Avant Gardens Bastard-festival i Trondheim. Men programmeringen bar noe preg av resirkulering.

I år var siste gang Teaterhuset Avant Garden arrangerte sin Bastard-festival før teatret flytter ut av sentrum til nye og større lokaler i Rosendal teater. Festivalen var preget av et variert program som kanskje representerer et ønske om å legge enda mer til rette for ulike kunstuttrykk nå som teaterhuset for alvor skal begynne flytteforberedelsene. Et nytt, større teaterhus med flere visningsarenaer vil jo muliggjøre et bredere spekter i den fremtidige programmeringen. Kanskje betyr flyttingen fra sentrum dermed at dette også var siste gang festivalen ble arrangert hos de mange scenene teatret samarbeider med: Verkstedhallen, Trøndelag Teater, Galleri KiT, Rockheim, Olavshallen og denne gang også Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum.

Kun én av postene på årets program finner sted utenfor veggene på etablerte institusjoner. Kunstnerduoen Wild at Art (Ann-Cathrin Hertling og Siri Gjære) sitt prosjekt Drosjekaféen er et lite uromoment i form av en «yurt» eller en «ger». En yurt er et rundt telthus som benyttes av nomader i Mongolia, denne gangen reist litt sånn ut av det blå på Cicignons plass noen meter unna teaterhuset.

Inviterende og skreddersydd
Telthuset er plassert slik at det er lett å bli distrahert hvis man er på vei til en annen forestilling på Avant Garden. Suggererende musikk, latter og fargesterke lys lokker en inn. Drosjekaféen er på samme tid en dansebule, happening og møteplass. Ideen virker å ha oppstått ut fra det å ta drosje hvor utenlandsk musikk spilles på anlegget, erfaringen av en fremmed musikkflora og drosjen som et slags eget, lite kulturelt univers. På innsiden er teltgulvet dekket av puter og tepper, mens små og store instrumenter er spredt mellom menneskene. Det hele er uformelt, forfriskende og uventet, og passer ypperlig til å sette den rette festivalstemningen.

Trondheimsbaserte Wild at Art aktiverer publikum på en måte som ikke er så ulik arbeidsmetoden til en annen kunstner med lokal tilhørighet: Edvine Larssen. Hun er på Bastard-programmet med sitt performative og stedsspesifikke verk Situations/Situasjoner. Her guides publikum i grupper på to-og-to gjennom magasin, loft og kjeller på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Det er en helt særegen opplevelse av intimitet som fører med seg en slik skreddersydd visning i svakt belyste bakrom, rom du skjønner finnes, men som du til vanlig ikke har adgang til. Begrensningen i publikumsantall gjør i tillegg at opplevelsen bærer preg av å være nokså eksklusiv, og selv om samme verk ble satt opp i desember i fjor, understøttes etterspørselen ved at billettene ble solgt ut også denne gang.

Pent, men litt tynt
Islandske Rósa Ómarsdóttir viste Traces, en helhetlig opplevelse for sansene med utstrakt bruk av lyd, røyk, og (mangel på) lys. Sammen med diverse planter og et lite basseng i plast, ga lydene følelsen av å befinne seg i en tropisk regnskog. Utøverne bruker mye tid på å ligge eller krype sakte over scenegulvet. Avslutningsvis bryter den ene utøveren ut i sang som veksler mellom å være vakker og skjør, og mer dyrisk rituell. Samtidig dynker hun seg i en slags grønnlysende slimete væske, som renner nedover ansiktet hennes.

Det hele er intimt, pirrende og pent, og atmosfæren er behagelig å lukke seg inn i, men jeg tar meg selv i å vente på et høydepunkt som ikke kommer. Sangen og slimet skulle sannsynligvis utgjøre dette høydepunktet, men det føles noe ufullendt. Noen av de ulike elementene i forestillingen, som slimet og et teppe som på et tidspunkt blir ristet i, fremstår som litt tilfeldige komponenter. For selv om de utvilsomt er tatt med for å utfylle forestillingens univers, er det som om de ikke anvendes på en bevisst nok måte. Meningen med dem kunne blitt tydeliggjort mer, hvis ikke risikerer de at forestillingen får et noe overfladisk, romantisk preg. Jeg synes heller ikke de lykkes helt i å oppnå sitt uttalte, men noe vage, mål om å «viske ut forskjellene mellom oss og våre omgivelser» – i alle fall ikke hvis dette «oss» er ment å inkludere publikum.

Tidlig gjensyn
Som en skarp kontrast til Ómarsdóttirs auditivt og visuelt rike verden, står svenske Iggy Lond Malmborgs nedstrippede metaforestilling Physics and Phantasma. I likhet med Larssens Situations/Situasjoner, er også denne forestillingen relativt nylig blitt vist i Trondheim fra før; allerede i mars var den å se på samme scene. Et slikt hurtig gjensyn virker litt lettvint, her kan det se ut som at man på mest mulig uanstrengt vis har villet sikre seg en sterk og dyktig publikumsvinner til programmet.

Til gjengjeld stiller festivalen med urpremiere på  Espen Klouman Høiners Vi, folket. I likhet med ovennevnte forestilling var denne også tungt tekstbasert, og besto av at Klouman Høiner gjenfortalte personlige fortellinger han hadde samlet inn fra sin vertsfamilie i USA. Skuespilleren iscenesatte seg selv som moren i denne familien, og i monologform får vi presentert et stykke av livshistorien til denne kvinnen. På en naiv og selvsagt måte forteller Klouman Høiner om kvinnens innvandrerbakgrunn, om våpenbruk, om hennes manns stolthet over å ha kriget i Vietnam og hans sinne da det viste seg at dattera hadde søkt seg til universitetet. Teaterstykkets styrke ligger ikke i at det er gnistrende politisk aktuelt, slik man kan få inntrykk av gjennom å lese informasjonsmaterialet, men i at formidlingen av vanlig arbeiderklasseliv i Midtvesten er gjort på empatisk og finstemt vis som understreker både likheter og forskjeller mellom intervjuobjektene og et over gjennomsnittet liberalt, norsk teaterpublikum. En slik var fremstilling av et tema som ellers ofte blir formidlet på polemisk vis, representerer noe etterlengtet i dagens krasse og splittede debattmiljø.

Espen Klouman Høiner i Vi, Folket. Foto: Alette Schei Rørvik

En annen forestilling som gjorde inntrykk var Listening Party av koreograf Ásrun Magnúsdóttir. Dette er en forestilling hvor om lag 20 lokale ungdommer i alderen 13-18 år spilte sin favorittmusikk og danset til den. De introduserer seg selv, forteller om låta som skal spilles, og så danser de på ulike måter. Det er overraskende rørende, gjenkjennelig, personlig og allment på samme tid. Listening Party er et glimrende eksempel på at community-prosjekter ikke nødvendigvis må fremstå instrumentelle eller avhengig av sin ytre kontekst for at innholdet skal overbevise.

Obskure uttrykk
Enkelte av forestillingene denne gang virket litt selvopptatte, og lite interessert i å skape en relasjon eller viderebringe mening til publikum. Verk Produksjoners Manifest United, som tidligere har vært vist i Oslo, Bergen og Stamsund, var en av dem. På samme måte kjente jeg også på en tomhet i møte med dansekunstnerne Mia Habib og Jassem Hinids performance Evil land of clay, som vises i sammenheng med duoens utstilling Stranger Within. Utstillingen fremstår som en kunstnerisk iscenesettelse av dokumentasjonsmateriale fra da kunstnerne opptrådte hjemme hos familier i Tromsø, Alta og Kirkenes i bytte mot å spise middag med dem. Ideen er fabelaktig, og god grobunn for møter, refleksjoner og opplevelser som kan bearbeides og formidles.

Performancen er det imidlertid vanskeligere å få tak på. En obskur, knitrete stemme lyder fra høyttaleranlegget mens utøverne beveger seg svært langsomt i et åpent rom. Det er mye subbing, kryping og krabbing, noen ganger hiver og kaster utøverne på seg der de ligger på gulvet. Det er ikke noe tydelig narrativ eller meningsinnhold og ingen oppbygging av spenning eller særlig variasjon i bevegelsene, så vidt jeg kan se. For meg fremstår heller ikke dette som noen åpenbar demonstrasjon av kroppskontroll eller bevegelsesteknikk, da utøvelsen virker å skulle være «slapp» og seig med overlegg.

Kjent og kjært
Det spesifiseres ikke i festivalens informasjonsmateriale, men litt egen research tilsier at hele Habib og Hindis prosjekt vises for første gang under årets Bastard. Så vidt jeg kan se, er det også første gang forestillingene Traces, Listening Party og konsert-og-danseforestillingen Oh magic av østerrikske Simon Mayer vises i Norge, men uten at jeg får det bekreftet i informasjonsskrivet. Kanskje har det rett og slett ikke vært så stor bevissthet rundt nytt og gammelt i år – foruten det at Espen Klouman Høiners forestilling var fremhevet som urpremiere.  

Når jeg tenker meg om, så har både Mayer, Mia Habib, Rósa Ómarsdóttir og Ásrun Magnúsdóttir uansett vist andre verk i Trondheim de siste tre årene; de tre første på Avant Garden og Magnúsdóttir som del av DansiTs Multiplié dansefestival i år. Ikke et vondt ord om disse kunstnerne, men sammen med reprisen av Situations/Situasjoner og Physics and Phantasma, kan programmeringen fremstå noe pragmatisk. Satt på spissen kan det virke som om tittelen «det beste fra den samtidsorienterte scenekunsten», som festivalen etterstreber å programmere, etter hvert begynner å tilfalle de samme folkene.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER