Foto: Erik Berg. Scenografi og kostymer: Bregje Van Balen. Lysdesign: Dorthe Wiig Andersen

Bevegelig mosaikk

Dido og Aeneas i Andreas Heises regi byr på vakre tablåer og voldsomme følelser, og verket får nytt liv gjennom dansen.

Det finnes knapt noe i den klassiske musikktradisjonen som berører meg like mye som en lamento. Denne mollstemte klagesangen, med en nedadgående basslinje som gjentas i det uendelige, er utrolig enkel, men likevel så bunnløst trist at jeg bare vil krølle meg sammen i stolen og stenge verden ute. På fredagens premiere av Purcells Dido og Aeneas ved Den Norske Opera & Ballett, var Didos kjente klagesang heller øyeblikket der jeg ble tvunget inn i fortellingen.

Henry Purcell komponerte operaen Dido og Aeneas mot slutten av 1600-tallet, basert på en del av Vergils Aeneiden, som handler om trojaneren Aeneas som reiser til Italia og grunnlegger Roma. Mens Vergils storslagne epos hovedsakelig er politisk, omskaper Purcell fortellingen om Dido og Aeneas til et selvstendig drama om kjærlighet og stolthet. Historien er klassisk: Den trojanske prins Aeneas og dronning Dido av Kartago elsker hverandre. En ond trollkvinne vil skille dem, og lurer Aeneas til å forlate byen på gudenes befaling. Aeneas angrer snart sviket, men Dido er dødelig fornærmet og sender ham bort. Hun synger en av operalitteraturens mest berømte arier – og dør.

Lydhør koreografi
Ingen vet nøyaktig hvordan Purcells versjon av ”Dido og Aeneas” var, men utfra sceneanvisningene vet vi at den hadde dansescener mellom ariene. Videre var Purcell spesielt kjent for sine teaterstykker, såkalte masks, der musikk ble kombinert med tale og gjerne dans og gjøgleri. Denne bakgrunnen kommer tydelig til syne i Heises regi og koreografi: Mens ”Dido og Aeneas” i dag ofte spilles som en ren opera, bruker Heise dansere aktivt, også som som skuespillere. Vakre koreografier skaper levende tablåer under sangernes lange arier, og danserne illustrerer og nyanserer karakterenes indre gjennom dansen.

Heise fremstår som en svært musikalsk koreograf. Han evner å blande elementer fra både klassisk ballett, moderne ballett og barokk dans uten at noe av det virker malplassert. Det mest slående er hvordan bevegelsene ofte illustrerer de retoriske utsagnene i musikken på en måte jeg sjelden ser – bevegelsene avfraseres i tråd med musikken, og hviler der før neste bevegelse og frase starter.

Forestillingen er full av relativt enkle, men virkningsfulle, grep for å skape en scenisk helhet, slik at skillet mellom dansere, musikere og sangere viskes ut. Scenen fremstår ofte som en bevegelig mosaikk, der utøverne virvles rundt i begivenhetene. Retoriske håndbevegelser og barokke dansesteg hos alle utøvere skaper enhet i bildet, før det igjen løses opp i små fragmenter i ulike farger. Resultatet er et komplekst scenebilde som er en fryd for øyet, og som gjør det vanskelig å kjede seg.

Purcell på pub
Barokksolistene, under leken ledelse av fiolinist Bjarte Eike, følger opp scenemosaikken med musikalske krumspring og et sug i akkordene der alvoret setter inn. Eikes humoristiske og nesten skjødesløse fiolinspill skaper en suveren eleganse som gir assosiasjoner til en forfinet versjon av den engelske landsbypuben. Ettersom mye av notematerialet mangler fra Purcells egen hånd, har Eike tilrettelagt og lagt til annen musikk av Purcell – faktisk helt i datidens ånd. På samme måte som i deres konsept og plate Alehouse sessions, gir Barokksolistene oss barokkmusikk som rocker på et høyt kunstnerisk nivå. Noen ganger virker det som at volum går på bekostning av nyansene innad i frasene, men musikalitet og glød er tross alt mer verdt enn nyanser i engelsk pubvaluta.

Utøverne er hovedsakelig Operaens egne solistpraktikanter, og dansere fra talentutviklingsprogrammet Nasjonalballetten UNG. Sopran Lydia Hoen Tjore fremviser en brilliant og glassklar klang i rollen som hoffdamen Belinda, mens mezzosopran Astrid Nordstad beveger i rollen som den forelskede og menneskelige Dido. Hennes dansende alter ego, Heidi C.B. Christensen, må trekkes frem for sine grasiøse bevegelser og et helt særegent scenenærvær.

Fra forvirring til klarhet
Gjennomgående er denne oppsetningen av Dido og Aeneas gjennomtenkt og med et vell av gode ideer – faktisk så mange at den blir litt komplisert å følge. En av grunnene er de mange dimensjonene med dansere, sangere og musikere som alle har sin historie og agenda. Jeg rekker rett og slett ikke følge med på flere handlingsfragmenter samtidig på hver sin kant av scenen. Med det mister jeg viktig informasjon både i handlingen, i det emosjonelle og i de interessante karakternyansene.

En annen kilde til forvirring er at de gamle gudene og onde heksene er byttet ut med dualiteten i menneskene selv. Dido og Aeneas har minst én danser og én sanger som portretterer ulike (og av og til motstridende) trekk. Dualismen utforskes også i andre roller: Som et eget maktspill går dronning Didos hoffdamer – noe overraskende – sammen med de mørke kreftene for å svekke Dido. Trollkvinnen og Dido speiler hverandre ved forelskelse i Aeneas, og lar kjærligheten bli til hat når historien ikke ender til deres fordel.

Det symbolske spillet som kommer til syne gjennom det dualistiske er et interessant regigrep, men bidrar til at jeg mister oversikten. Barokkopera er sjelden selvforklarende, selv med oversettelse. Det er svært mye som fungerer, men jeg tror likevel en noe strammere regi ville få bedre frem hvor gjennomført og detaljert oppsetningen virkelig er.

Forvirringen har likevel en uventet styrke: Forestillingen beveger seg fra det komplekse og pompøse til det ekte og menneskelige enkle. Den formelle åpningen, der hoffet stiger frem på scenen i trekantformasjon, går gradvis over i flere mindre formater. Dansernes kostymer endres fra store kjoler til nærmest nakne dansekropper. Under arien “Didos klage” står bare Dido igjen – verden har vendt henne ryggen, mulighetene har lukket seg. Det er fascinerende å oppleve at det urolige i denne oppsetningen – kanskje utilsiktet – likevel ledet frem til dette øyeblikket av ro. I Didos lamento faller det emosjonelle på plass, og dronningen står igjen som det nakne mennesket hun er i sorgen. På tross av et noe forvirrende scenisk uttrykk – som helhet viser forestillingen hvordan sang, musikk og dans forbilledlig kan gå sammen i en vakker enhet ned til minste detalj. Bedre kan det neppe gjøres.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER