S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Hilde Halvorsrød – 12. juli 2016

Bergtatt og underholdt

Plakat, Ø. Den norske opra 2016.


Publisert
12. juli 2016
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Musikk

TOpublic Ø – episode 9 Opra av Trond Reinholdtsen. Sted: Oslo gate 7 og Hovedøya, Oslo

“Ø” er en uendelig rekke av operaepisoder. Episode 9 forteller historien om Yme og hennes topp motiverte geriljagruppes kommunistiske verdensrevolusjon i Oslo.

I rollene: Yme/Herzeleide: Trond Reinholdtsen Alistair Crowley: Snorre Hvamen Teiresias/en postmann: Kai Johnsen Zizek/Dionysos: Tobias Schülke Poseidon/Stalin: Harald Kolaas Lenin: Silje Aker Johnsen Thomas More: Ellen Ugelvik Pentheus: Cornelius Jakhelln Leon Trotskji: Martin Aaserud Che Guevara: Øystein Hvamen Rasmussen Ho Chi Minh: Christian Blom

Dessuten bakkantinner, kapitalister og nymfer

Forestillingen er co-produsert av Den Norske Opra. (www.thenorwegianopra.no).

Episode 1, 6 og 7 kan sees her.


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/bergtatt-og-underholdt/
Facebook

– Mange av de filosofiske og teoretiske poengene ville nok for eksempel ha gått en 12-åring hus forbi, men det spektakulære, det absurde, det musikalske, det mystiske, det morsomme, det visuelle, oppfinnsomme, det fysiske og sanselige hadde definitivt en appell løsrevet fra konteksten. Hilde Halvorsrød har vært i “Konserthuset” og på opra under festivalen TOpublic.

MOToffentlighet er en kunstmønstring som skal markere slutten på Kunstløftet, Kulturrådets åtte år lange satsning på kunst for barn og unge. Kurator for mønstringen er Gry Ulfeng, og hun har med seg flere kuratorer for hvert kunstfelt.

Trond Reinholdtsen er ansvarlig for musikken, og hans bidrag er tredelt. Det består av essayet “Det Store Kontrapunktet”/”The return of ‘the new’ (in new music)”, konserten/kunstinstallasjonen KONSERTHUSET – Nytt Konserthus Utelukkende For Modernistisk Musikk på Universitetsplassen, og operaen Ø (episode 9). Samlet sett fremstår disse uttrykkene som en voldsom og selvironisk, men samtidig dypt alvorlig, granskning av samtidsmusikkens tilstand. Det kan sees på både som en videreføring av Reinholdtsens kunstneriske utviklingsarbeid ved NMH, å reformere operaen eller snarere utvikle den helt nye kunstformen opra, men også som en utforskning av kunstmønstringens sentrale spørsmål, slik de står å lese på MOToffentlighets nettsider. Et av disse poengene er at kunstmønstringen snarere enn å lage og/eller forklare kunst spesielt for barn og unge, skal vende blikket mot seg selv og fri seg fra økonomiske og politiske føringer, som for eksempel tradisjonell målgruppetenkning.

Sjelegranskingen begynner med essayet. Blant spark i mange retninger og retoriske spørsmål som besvares i versaler anes en rød tråd: “Ny” musikk er ikke lenger ny. Det spekuleres i om dette skyldes (noen) komponisters feighet og deres avskriving av den stygge og vonde (men viktige) atonaliteten som en ubetydelig parentes, eller om Adorno hadde rett i at “stor musikk” var et tidsbegrenset fenomen, eller om samtidskomponistenes forsøk på å ironisere over kommersiell massekultur tvert i mot styrker dens posisjon. En ting er i hvert fall sikkert: De som ikke kjenner historien er dømt til å gjenta den, og derfor er første trinn å trekke den vondeste modernismen frem fra glemselen.

Kanon KONSERTHUSET er en fire timer lang konsert og/eller utstilling, der publikum inviteres til å komme og gå som de vil mens to pianister bytter på å spille seg gjennom Reinholdtsens utvalgte modernistiske klaverkanon. Selve huset er en svartmalt brakkelignende konstruksjon med bølgeblikktak, snekret sammen for anledningen midt på Universitetsplassen. Innvendig er det tussmørkt og røyklagt, opplyst av elektriske stearinlys. Veggene er pyntet med draperier av svarte søppelsekker og hvite blonder, og naivistiske blyantportretter av de aktuelle komponistene er tegnet direkte på veggene.

Pianistene er identisk antrukket i mørke, fotside kjortler med store blondekrager, hvite parykker og meterlangt hvitt løsskjegg ispedd mørkegrønne striper. De har mørkegrønn sminke i ansiktet i samme farge som stripene.

Ironiseringen over museumstankegangen i musikkformidling og musikkhistorie er åpenbar, og i stor kontrast til hvordan selve musikken får være i fred. Pianistene Ellen Ugelvik og Mark Knoop er hentet fra øverste hylle, og de spiller på Steinway-flygelet som om de var i aulaen et steinkast unna, uten å la seg affisere av skjegg og sminke. Ifølge arrangementets omtale på Facebook er dette er “museum (og/eller mausoleum)”, og kubbelys med svarte kors, et piano med klaviaturet gjennomboret av spiker og pianistenes muggrønne ansikter er symboler på at dette er musikk som vekkes opp fra de døde.

Opra Etter at modernismens kanon er behørig presentert, er grunnen beredt for forestillingen Ø (Episode 9) i Den Norske Opra, en nedslitt leilighet i Gamlebyen. I vinduet er aftenens forestilling annonsert på istykkerrevet kartong, og inngangen er gjennom vinduet ved siden av med spesialkonstruert stige. Etter en dramatisk psykedelisk ouverture akkompagnert av like psykedeliske blinkende lys i forskjellige farger, går sceneteppet av opp. Vi møter tre karakterer med enorme fargerike hoder av spraylakkert byggeskum, som sitter på et scenegulv dekket med våt hagebark, omgitt av digre gummifrosker. Veggene er fulle av tøystykker og fargeklatter og diverse utposninger, glitterdusker, lysende fargelamper, og mer byggeskum.

Karakterene synger, snakker og messer, og uttaler seg kryptisk og repetitivt, siterer diverse tekster på engelsk, norsk og tysk, man kan ane Adorno, Marx og Freud, men også utdrag fra Reinholdtsens essay: “Er det ikke mer relevant å anse vår tids musikalske virkelighet som en gjennompluralistisk lapskaus der alt passer sammen med alt? Alt er litt nytt og litt gammelt og litt forskjellig. (…) samtidsmusikk, gregoriansk sang, pop, jazz, rhythm and blues, lydinnstallasjon, japansk gagaku og indisk morgenraga uproblematisk kan røres i hop i den samme festivalsmørja.”

Figurene diskuterer, filosoferer, proklamerer og jamrer seg, vekselvis til seg selv, ut i luften, til hverandre og henvendt til publikum. Rollelisten presentert på arrangementets facebookside er lang, og vi møter karakterer fra mytologi, filosofi, politikk, nåtid og fortid, fiksjon og historie, blant andre Slavoj Zizek, Lenin, Stalin, Poseidon, Dionysos, Yme og Herzeleide (Parsifals mor), Alistair Crowley som jeg antar er Aleister Crowley, magiker og mystiker og religionsgrunnlegger, og Teiresias, blind profet i gresk mytologi. Det er ikke helt selvforklarende hvilke tre karakterer som er med i denne delen, men det framstår for meg som om de tre er flere karakterer samtidig og vekselvis.

Hengemyra De er i alle tilfelle fanget i den postmodernistiske hengemyra, får vi vite, og de vikler seg tettere og tettere inn i alle trådene som henger fra tak og vegger, til de til slutt ikke kommer noen vei, men blir liggende i gjørma og kaste bark og gummifrosker på hverandre. Forestillingen ender med at et noe motvillig publikum lokkes og føres gjennom myra og ut av vinduet på baksiden av bygget. Publikum og karakterer har således sammen karet seg ut av postmodernismens klør, og transporteres via buss og båt til neste etappe – en kommunistisk verdensrevolusjon på Hovedøya.

Båten legger til i en avsides vik, og vi ledes av båten av Dionysos som spiller trekkspill med en pappeske. Her får vi utdelt vin, headsets og sitteputer, og vi geleides opp i en glenne i skogkanten med utsikt mot havet. Den forestående verdensrevolusjonen har altså et sanselig aspekt, og øya skal bli et paradis på jord som i Thomas More (som også er med) sitt Utopia.

En rekke karakterer med byggeskumhoder og flagrende gevanter dukker opp fra skogen, sitter i seilbåter og synger, jamrer, gestikulerer og forklarer, og selv om Dionysos vil ha oss til å danse, kommer karakterene etterhvert fram til at løsningen er å finne Sannheten. Silje Aker Johnsen i Lenins skikkelse står for kveldens eneste virtuose sangprestasjon, og hun synger fjellstøtt og klokkerent a cappella om Havets Sannhet, før hun dukker ned i havet for å lete. Der finner hun/Lenin en ledning det står Facebook på. Den klippes tvers av, og man skulle tro dette fikk has på kommersialismen og kapitalismen en gang for alle. Men den gang ei, en flåte av kapitalister i blå gummibåter med identiske våtdrakter, blå badehetter, blåmalte ansikter og blå vimpler kommer padlende og angriper de revolusjonære, og seirer overlegent. Men heldigvis slipper Herzeleide unna. Hun rømmer til Sverige, og dermed ligger alt til rette for en uendelig fortsettelse av Ø.

Verfremdungseffekt Og som publikum blir man sittende og tenke: Hva var nå dette? Var det opera? Var det opra? Og er det noe helt nytt?

Svaret på det siste må være nei. Forestillingen dekkes allerede godt av eksisterende paraplyer, som performance og eksperimentelt teater. Fortellermetoden er nesten ren Brecht, med intellektuell distanse til alt som formidles. Karakterene viser stor iver, men ingen inderlighet.

Dette er til gjengjeld imponerende gjennomført i alle ledd, i oppstyltede gester, repetitiv og messende sang/tale og ikke minst i de absurd forseggjort provisoriske kulissene, rekvisittene og kostymene. Det gjøres ingen forsøk på å kamuflere gaffatapen, at antennene på hodene er rørisolasjon og at Lenins munn er et ventilasjonsrør, Den hekkende fugl sitt nebb er av spraylakkert skumgummi, og Postmannen har rosa chinos og gummistøvler.

I motsetning til et tradisjonelt teater eller en operascene, er ikke scenografien det minste opptatt av å skape en illusjon. Vi minnes stadig om at dette er en forestilling, og det understrekes på alle mulige måter at narrativet og illusjonen ikke er poenget. Det hele framstår dermed som et slags animert og visualisert foredrag. Derfor slår ikke Ø meg som et svar på hva samtidsmusikk burde være, men snarere hva som bør være spørsmålet. Er veien ut av dagens post-postmodernistiske mellomtilstand å spole tilbake til den tiden da noe sto på spill? Til kompromissløse visjoner, til klokkertro på utopier og til dionysisk oppriktig sanselighet og inderlighet? Hvem vet. Det er i hvert fall et ærlig forsøk på å rykke et eller annet opp med roten.

Er hele dette prosjektet dermed bare en intern selvrefleksjon intendert for et innforstått publikum? KONSERTHUSET plasseres riktignok midt i Oslo sentrum, med en vert utenfor som inviterer alle nysgjerrige forbipasserende inn. De blir forklart at dette er en konsert der man kan komme og gå, men får ingen annen bakgrunnsinformasjon. På den måten blir samtidsmusikken satt på display midt i offentligheten, men hyllet inn i gåtefulle kulisser og kostymer, teoretiske lag og interne referanser. Prosjektet blir allment tilgjengelig samtidig som det forblir lukket. Snarere enn et forsøk på å gi samtidsmusikk til folket og trekke folk til samtidsmusikken fremstår denne delen av prosjekter først og fremst som en kommentar til eget felt.

I tilfellet Ø sørger plassbegrensningen for at forestillingen i stor grad forblir en familiehemmelighet. Den Norske Opra har kun rundt 30 plasser ganger tre forestillingsdager, og er så populær i egne rekker at det spørs om den begrensede markedsføringen gjør begivenheten reelt tilgjengelig for en uinnvidd offentlighet.

Målgruppen som ikke er en målgruppe Hvor passer så målgruppen som ikke er en målgruppe, barn og unge, inn i dette? Mange av de filosofiske og teoretiske poengene ville nok ha gått den jevne 12-åring (for eksempel) hus forbi, men det spektakulære, det absurde, det musikalske, det mystiske, det morsomme, det visuelle, oppfinnsomme, det fysiske og sanselige (Dionysos disket også opp med juice og brus på øya) hadde definitivt en appell løsrevet fra konteksten.

Markedsføringsmessig måtte det nok ha vært tatt noen andre grep: Det nevnes ikke med et ord på arrangementenes facebooksider at KONSERTHUSET og Ø er/kan være for barn og unge, og jeg har ikke sett det annonsert noe annet sted. En ting er at det ikke skal være rettet mot barn og unge i innhold, at man ikke skal forenkle og forklare og tilrettelegge, men hvis det overhodet ikke formidles til barn og unge at arrangementene finner sted – hvordan er det da til for dem?

Uansett – selv ble jeg ble bergtatt og slått i bakken og underholdt og oppløftet i fornyet tro på samtidsmusikkens framtid, så målgruppetenkningen får bli noen andres hodepine.

Les kommentar om hele festivalen TOpublic her: Festival og publikum, borgere og elite


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no