Oslo – Bergen

Behov for kulturoppgjør?

– OSLO/BERGEN-DEBATT: Først da debattantene satte det norske kunst- og kulturlivet inn i et større perspektiv, der det ikke lenger bare handler om tall, men om hva slags ambisjoner vi har for kulturpolitikken, ble debatten virkelig interessant, rapporterer Judith Dybendal fra Bergen.

Er Oslos dominans i kulturlivet i ferd med å utkonkurrere de andre byene og skape et maktsentrum i hovedstaden? Hvordan skal staten drive en god kulturpolitikk? Og hvilket ansvar har kulturinstitusjonene selv? Norsk kulturpolitikk ble satt under lupen da det liberalkonservative tidsskriftet Minerva arrangerte debatten «Eit bergensk kulturoppgjer» på Litteraturhuset i Bergen torsdag kveld.

– Oslodominansen i kulturlivet er i ferd med å utkonkurrere ikke bare Bergen, men hele landet, sa kultur- og debattredaktør i Bergens Tidende, Hilde Sandvik, da hun innledet kveldens debatt. Sandvik markerte tydelig sin skepsis mot det hun mener er en uheldig kulturpolitikk i regi av staten, der Kulturløftet har virket mot sin hensikt. Hun trakk fram skjevfordelingen av statlige penger til de nasjonale institusjonene Bergen Filharmoniske Orkester (BFO) og Oslo Filharmoniske Orkester (OFO) som eksempel, da en musiker i BFO per idag får betalt 144 000 kroner mindre enn en i OFO, ifølge Sandviks beregninger. Sandvik kunne melde at det heller ikke står nevneverdig bedre til i verken teater- eller filmmiljøet i Bergen.

Dynamikken mellom scenekunstmiljøene var et tilbakevendende tema i debatten «Eit bergensk kulturoppgjer».  De øvrige deltakerne i panelet, stortingsrepresentant Olemic Thommessen fra Høyre, kulturrådsmedlem Arnfinn Bjerkestrand og direktør for kunstmuseene i Bergen, Erlend Høyersten, hadde mye å si om dette. Høyersten argumenterte for at statlige institusjoner vil ha godt av den dynamikken som skapes når kunst- og kulturinstitusjoner konkurrerer med hverandre, og var i likhet med Sandvik opptatt av hvordan Oslos kulturinstitusjoner tilsynelatende er høyere oppe på statens prioriteringsliste, da museene i Bergen ikke klarer å konkurrere med Nasjonalmuseet i Oslo på grunn av dårlig økonomi. Han hevdet at nasjonen taper når det blir færre levende scenekunstmiljøer.

Kulturrådsmedlem Bjerkestrand sa seg enig i at regionale miljøer trenger mer statlige midler slik at de kan nå en større arena, men både han og Olemic Thommessen var motvillige til å gå inn i en konkret pengediskusjon om hvorvidt institusjonene i Oslo får større bevilgninger enn i Bergen.

Et sentralt spørsmål i debatten var hvordan man kan skape kunst- og kulturinstitusjoner som kan markere seg og bli synlige også utenfor Norges grenser, i Europa. Samtlige av debattantene tok til orde for at veien dit ikke bare er gjennom en god fordeling av statlige midler, men gjennom en mer strategisk kulturpolitikk fra statens side. Hvordan kan man gjennom kulturpolitikken tilrettelegge for mangfold og sørge for at bærekraftige kunstneriske miljøer vokser og lever slik at de kan utfordre hverandre og være en motvekt til kulturelle maktsentrum? Bjerkestrand pekte på hvordan kulturlivet i Norge trenger flere engasjerte kulturpolitikere, mens det ifølge Olemic Thommessen er en utfordring at en liten, men sterk elite sitter med definisjonsmakten over kunst- og kulturdiskursen.

Men har Thommessen rett i det? Hva er egentlig god kunst og hvem skal få definere dette? Er målet å legge til rette for en demokratisering av kunst- og kulturfeltet, der alle skal få, uansett størrelse og ambisjonsnivå? Skal man fordele de statlige midlene etter geografiske hensyn eller kvalitetsmessige kriterier? Eller begge deler? Det handler om tilgangen til å være en kunst- og kulturskaper, men også om hvor tilgjengelig kunst- og kultur skal være for den norske befolkningen. Og midt oppe i dette må vi for all del ikke glemme å ha store ambisjoner. Er det egentlig mulig å imøtekomme alle kulturaktørenes behov, og hvordan skal dette i så fall gjennomføres i praksis?

Om det ble noe ordentlig bergensk kulturoppgjør på Litteraturhuset er usikkert. Først da debattantene satte det norske kunst- og kulturlivet inn i et større perspektiv, der det ikke lenger bare handler om tall, men om hva slags ambisjoner vi har, ble debatten virkelig interessant. Hva skal kunsten bety for samfunnet og hva slags samfunn ønsker vi å skape gjennom våre satsninger på kunst?

– Det er for få kulturpolitiske debatter i dette landet, oppsummerte kultur- og debattredaktør i BT, Hilde Sandvik. Og kanskje er det akkurat det som er utfordringen.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER