Farfalle. Dansens Hus 2014. Foto: Dansens Hus

Begrenset vingespenn

KRITIKK: Selv om koreografien er spennende, mangler den nysgjerrigheten jeg opplevde hos barna som løp rundt med sine egne sommerfugler før forestillingen begynte, skriver Hanne Frostad Håkonsen om Farfalle på Dansens Hus.

– Farfalle betyr sommerfugler på italiensk, forteller fire år gamle Silvia meg. Hun er ett av mange ivrige barn som løper rundt med sin egen, fargerrike papirsommerfugl i hendene på Dansens Hus lørdag formiddag. Tegnebordet som er rigget opp i foajeen har falt i smak hos de unge publikummerne, og leken er i gang. Selvlagde sommerfugler flyr rundt sofaer og bord og videre inn i salen når Farfalle skal gå på Hovedscenen. Der dør de derimot hen.

"Fra Italia har vi invitert et kompani som har spesialisert seg på høyteknologiske, magiske og interaktive forestillinger for barn," står det på Dansens Hus’ nettsider. Kompaniet skriver at forestillingen vil vise sommerfuglens biologiske utvikling gjennom bruk av dans, video, bilder, musikk og interaktiv teknologi. Det unge publikummet inviteres inn på scenen, slik at de kan bruke de ulike delene av kroppen sin til å komponere sanger, jage larver og lage virtuelle malerier.

Fra loddent egg til vakker sommerfugl
Publikum sitter mot hverandre i et delt amfi, der scenerommet befinner seg mellom oss. To utstrakte lerret er spent opp som vinger mot taket, og lyset treffer flatene som omkranser danseren i midten. En hvitkledd utøver er i gang med dansen idet vi kommer inn, der hun ligger på gulvet med en myk ball i armene. Lydbildet legger handlingen til en fuktig regnskog, og de lekende rytmene tar oss med til sommerfuglens naturlige habitat. I alle fall for en liten stund.

”Generasjon berøringsskjerm”
Sceniske forestillinger med fokus på høyteknologi er særlig interessante når de møter dagens barn. Målgruppen vokser opp i en tid hvor lek og spill i stor grad er knyttet til smarttelefoner og nettbrett. De fleste har et forhold til berøringsskjermer som adlyder kommandoer fra fingre og stemme. I scenekunst har vi muligheten til å skape en arena for lek og utforsking som stimulerer fantasien og sansene på en mer direkte måte enn via en skjerm. Hva skjer når danserne i Farfalle inviterer barna inn på en plattform hvor scenegulvets hovedfunksjon er begrenset til nettopp dette – å være en berøringsskjerm som følger kommandoer?

Det lydige publikum
Det interaktive aspektet i Farfalle lar utvalgte barn ta del i selve forestillingsøyeblikket og gjør dem til medutøvere på scenen. Barna får utforske teknologien de håndterer til vanlig, i en scenisk kontekst, og her ligger det et stort potensiale. De inviteres inn på scenen tre ganger i løpet av forestillingen, men de klare premissene for interaktiviteten begrenser både det utforskende og samhandlende aspektet mellom barna, danserne og videoprojeksjonene. Danserne har allerede introdusert bevegelsesprosjektene sine i rommet før barna kommer inn: Hopp fra prikk til prikk på gulvet, og de projiserte symbolene på scenen flytter på seg og lager lyd. Barna hopper rundt og skjønner spillereglene raskt. Den iscenesatte leken viser tre-fire barn som ikke nødvendigvis interagerer med hverandre; alt fokus er ned i gulvet, ned i "skjermen". I det scenen er ferdig, tar utøverne godt tak i de små barnehendene og geleider barna tilbake til plassene sine. Nå kan de voksnes dans fortsette.

Kvalitetssikret kunst for barn og unge
Kunst for barn og unge diskuteres hyppig i kunst- og kulturfeltet i Norge. En debatt rundt kvalitetssikring og forholdet mellom pedagogikk og kunst blomstrer ofte opp. Hva er god kunst for barn og unge, og på hvilken måte kan en legge til rette for barnas opplevelse og deltagelse i kunstprosjekter? Hvilke strategier må til i en scenisk produksjon for å gi det unge publikummet en sensorisk, emosjonell og kritisk-refleksiv opplevelse?

Sistnevnte spørsmål var tema for forskningsprosjektet Scesam, Scenetekst for samtidsbarn, som i fjor arrangerte et symposium om interaktiv scenekunst for barn på Dramatikkens hus. I en artikkel på Kunstløftet.no i februar i år diskuterer Thomas Rosendal Nielsen, adjunkt på Institut for Æstetik og Kommunikation ved Aarhus Universitet, forholdet mellom kunst og pedagogikk:

"Folk knytter meget forskellige forståelser og associationer til begge felter, men diskussionen er alligevel vigtig, fordi den (udover en del misforståelser) dækker over nogle reelt forskellige værditilskrivninger, som er afgørende for, hvilke interaktive strategier man vælger."

Han påpeker videre at dette ikke er en ny diskusjon, og at den

"…har rødder i en meget kompliceret historie om, hvad menneskelig dannelse er, som går længere tilbage end dannelsesbegrebet selv. Et kernemoment i diskussionen er hvorvidt kunsten hhv. pædagogikkens opgave er opdragende eller frigørende (eller begge dele på en gang). Nogen gange har ”Kunsten” spillet rollen som frigører med "Pædagogikken" som modbillede, andre gange har det været omvendt."

Bevegelsens språk
Farfalle inviterer sitt unge publikum til en teknologisk lek på scenen, hvor barnas interaktivitet verken påvirker stykkets dramaturgi eller utfordrer barnas særlige evne til fantasi og kreativitet. Dansens iboende lekenhet kan være en særegen styrke i møte med et ungt publikum, der den kroppslige bevegelsen tar over for den fortellende teksten. I Farfalle blir vi presentert for en tekst som leses opp på norsk via voiceover. En kvinnestemme snakker til oss via høyttalerne, og har muligens som mål å gi objektene på scenen liv, i tillegg til å fungere som en fortellerstemme.

Hallo vind, jeg vil også danse, sier sommerfuglegget, og dansernes fokus bekrefter at stemmen kommer fra den lodne ballen. Utøverne selv er derimot stumme gjennom hele forestillingen, også når de inviterer barna inn på scenen. Ordene blir et overflødig element som for meg fjerner spenningsfeltet mellom koreografien på scenen og historien om sommerfuglens utvikling. Overgangene virker skarpe og dramaturgien forutsigbar.

Temaet om sommerfuglens utvikling knytter seg til natur, biologi og det organiske systemet i verden. Scenografisk drukner dette imidlertid i et flatt landskap, der både utøverne og publikum i hovedsak er konsentrert om videoprojeksjonen på gulvet. Dansernes bevegelser gjenspeiles i videoprojeksjonene på lerretet, men det lekne og spontane i utøvernes møte med objektene på scenen – og med barna – forsvinner. Selv om koreografiens akrobatiske elementer er spennende, mangler forestillingen den nysgjerrigheten jeg opplevde hos barna som løp rundt med sine egne sommerfugler før forestillingen begynte.

Når forestillingen er ferdig, forsvinner danserne, og projektorene skrus av. Nærmest alle barna i salen løper ned til det hvite scenegulvet, som nå er kun dét – et hvitt, flatt scenegulv. Hvorfor adlyder ikke rommet kommandoene mine lenger, ser det ut som de tenker. Istedet starter leken med de selvlagde papirsommerfuglene igjen, og et samspill mellom barna begynner for alvor å våkne til liv.

 


Kilder:
Thomas Rosendal Nielsen: På sporet af den tabte sans, Kunstløftet.no 25.02.2014: http://kulturradet.no/kunstloftet/vis-artikkel/-/asset_publisher/wS73/content/kl-artikkel-2014-thomas-rosendal-nielsen-scesam

Teksten er et resultat av at Scenekunst.no og Danseinformasjonen har lyst ut fem skrivestipend til kritikk av dansekunst. Med dette ønsker vi å oppmuntre nye kritikerstemmer.

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER