Foto fra The Road is Just a Surface med Jo Strømgren Kompani. Foto: Bjørn Opsahl

Basis til utvikling, ikke fiksert bevaring

Det er bekymringsfullt at vårt faglige rom er under angrep. I dette innlegget deles forslag til tiltak, og det oppfordres til at de frie scenekunstnerne konkretiserer sine behov slik at diskusjonen om dette blir del av kritikken av Norsk Kulturråds behandling av basisstøtten. 

Innenfor den frie scenekunsten har mange, både de som er bevilget basisstøtte og de som produserer med prosjektstøtte, stilt spørsmål – i høringer, i samtaler med Kulturrådet og Kulturdepartementet, og i den offentlige diskusjonen – om hva som skjer når kunstnere mister basisstøtten, og hva som skjer når ordningen ikke har plass til flere. Problemstillingen vi nå står ovenfor har eksistert like lenge som basisfinansieringen. Det er en unnfallenhet at det ikke er skapt nye ordninger i løpet av den tiden som kunne gjort det mulig å trappe både ned og opp fra basisfinansieringen.

Norsk Kulturråd evaluerer og vurderer fortsatt løsninger for hva som vil skje når kompaniene som er inne på basisfinansieringsordningen har fått støtte i til sammen tolv år. Det foreligger foreløpig ingen bærekraftige løsninger for fremtiden, og det burde ikke blitt kompaniene som står utenfor basisstøtten sitt problem. Når situasjonen likevel er slik, og man for 2019 ikke kuttet støtten til de som har vært mottakere av den i tolv år, sviktes på et vis alle i det frie scenekunstfeltet.

Politisk dårlig håndverk
I uttalelsene fra de faglige utvalgene for dans og teater her på Scenekunst.no7. november 2018 kommer det frem at Kulturrådet for 2019 søkte Kulturdepartementet (KUD) om økte midler til gjestespill- og arrangørstøtte. Istedenfor denne økningen fikk de en ekstrabevilgning på 7 millioner kroner som ble øremerket basisfinansiering. Denne bevilgningen kom etter at de faglige utvalgene hadde hatt sine møter, og de kjente dermed naturlig nok ikke til disse midlene da de kom med sine tilrådninger. Ut fra samtaler med scenekunstnerne i mitt nettverk, og i kommentarer på sosiale medier, synes det som et flertall i scenekunstfeltet mener at bevilgningen av de friske midlene burde blitt sendt tilbake til de faglige utvalgene for ny tilrådning. Det er fordi prinsippet om vedtak på faglig grunnlag svekkes av at Rådet selv skulle gjøre et vedtak uten at det var forankret i de faglige utvalgene.

Jeg er sterkt kritisk til den prioriteringen Kulturrådet har gjort når de for 2019 kun har søkt KUD om økte midler til gjestespill- og arrangørstøtte, i praksis betyr dette å styrke oppkjøpsleddet. Friske midler fra KUD burde gå til å skape nye ordninger så kunstnerskap kan overleve kutt i basismidler og gi andre kunstnerskap mulighet til å bygge seg opp mot en eventuell basisbevilgning. Disse foreløpig ikke-eksisterende, men helt nødvendige tilskuddsordningene, er også de ordningene som mangler i kjeden av tiltak fra idé til formidling. Det at disse ordningene ikke finnes gjør at verkene ikke blir distribuert til visningsstedene i stor nok grad. Samtidig må bunnlinjen være å verne om størrelsen på prosjektmidlene til fri scenekunst.

Nye ordninger med treffsikkerhet 
Hva kan bærekraftige løsninger ovenfor basisproblematikken være? Jeg mener at et alternativ kan væredriftsstøtteløsning som gjør det mulig å beholde produsent, og driftsrelaterte ting for kunstnerskapet. Dette kan innebære muligheten til å ha lager, prøverom, kontor, administrasjon, kontakt med oppkjøpere, tid til idéutvikling, salg og formidling. De kunstnerne som ville motta en slik støtte ville da samtidig søke prosjektstøtte på lik linje med alle andre. Kompaniene som går ut av ordningen kan søke og få tildelt basisstøtte igjen på et senere tidspunkt, i konkurranse med alle andre søkere.

Forslaget som kommer her, er en mellomordning mellom produksjonsstøtte og basisstøtte, og er til utgiftene prosjektbudsjettene sjelden har rom for å dekke i dag. Driftsstøtten kan gis over flere år, og den kan gis til utvalgte kunstnerskap med stab. En tanke er at man kunne sluset inn midlene som i dag ligger i ordningen for forprosjekt inn i en slik driftsstøtteordning. En slik ordning vil kunne sikre kontaktnett, turnévirksomhet og kjernekompetanse som er bygget opp under basisstøtte etter at basisstøtten er slutt. På den annen side vil en slik ordning løfte kunstnerne utenfor basisstøtten, som sikter seg dit, til et aktivitetsnivå som gjør at de på like vilkår kan konkurrerere om basisstøtte. Hvis dette hadde blitt virkelighet ville kunstnerne også hatt kontinuitet mellom produksjonene, og de forestillingene som er skapt ville kunne leve videre og spilles for et større publikum.

Styrk fagfellevurderingen
Jeg ønsker meg en basisfinansieringsordning som er til for utvikling, ikke bevaring.Sysselsetting, omsetning av kvalitet og formidling vil ikke i sum gå ned i feltet ved at mottakere automatisk går ut etter 12 år dersom de nye som kommer inn er faglig vurdert. Utskiftning er rettferdig, pengene vil gå til nye krefter, andre arbeidere som vil gi nye uttrykk, noe som igjen gir dynamikk til det frie feltet og gjør det frie feltet sterkt.

Argumentet om bevaring likner på institusjonalisering, og forskjellene på en institusjon og det frie feltets egenart synes å ha gått tapt der. Med institusjonalisering menes her å være innenfor budsjetter og støtteregime der ens eksistensberettigelse ikke konstant vurderes på hver enkelt kunstneriske idé. De ordninger som går til å finansiere institusjoner, Jo Strømgren Kompani er et eksempel på et scenkunstkompani som ønsker seg en institusjon status, burde ligge hos KUD.Tanken er at en styrking av dynamikken i det frie feltet så det fortsetter å være faglig sterkt burde være basisordningens øverste formål. Det Kulturrådets støttepraksis med sikkerhet har fått frem, er at institusjonalisering mangler den dynamikken fagfellevurderingssystemet sikrer. Jeg mener basisstøtten må forbli en ordning for dynamisk utvikling av kunstnerskap til nye nivåer, ikke å bevare et fiksert mangfold. Det er fagfellevurderingen i Kulturrådet som sikrer dette.

Institusjonalisering av sterke kunstnerskap 
Ved siden av å lage en egen støtteordning på statsbudsjettet til ensembler som skal bevares, finnes en annen effektiv løsning for å oppnå distribusjon og bevaring i form av institusjonalisering av sterke kunstnere. Det er at Kulturrådet bør anbefale KUD å instruere scenekunstinstitusjonene til å ta inn en huskunstner eller et ensemble fra det frie feltet i tildelingsbrevet til institusjonene. Dersom en slik avtale var minst treårig hadde en enkelt kommet i møte en institusjonalisering, skapt stabilitet for sterke kunstnere og styrket omsetningen fra det frie scenekunstfeltet. Skulle man styrket kompanienes evne til å turnere, så kunne man utvidet hvem som kan søke midler fra gjestespillordningen til også å gjelde produksjoner skapt av en fri scenekunstner produsert med institusjonens penger. Da ville man fått synergi fra det frie scenekunstnere produserer på en institusjon til nettverk av arrangører som normalt programmerer det frie feltet, men også til kulturhusene. Denne løsningen har mange i det frie feltet pekt på lenge, det synes som det er på tide at Kulturrådet står støtt ovenfor KUD og ber dem ta ansvaret for den stabiliteten og kontinuiteten de ytret vilje til ved ekstrabevilgningen gjennom å skape endringer også innenfor institusjonene.

Nye problemstillinger
Hvis fagutvalgene fremover bidrar til å bryte ned en utbredt tanke om et skille mellom de innenfor og de utenfor basisstøtten tilfører de det frie scenekunstfeltet dynamikk. Det forutsetter at de velger å praktisere tolvårsregelen som hovedregel. Men det er ikke klart hva fagutvalgene måtte mene her, og de oppfordres til å delta i åpen debatt om dette.

Kandidatene til basisstøtten vurderes nå på svært ulike premisser. Du må ha et meget trent  øye for å vurdere likt potensial om vi ser bort fra den enorme økonomiske ulikhetene som finnes innenfor og utenfor ordningen. At vurderingen da gjøres ut fra prosjektbeskrivelsen burde vernes om, ikke underkjennes av Rådet. Bare prosjektbeskrivelsen er det faglig sikre redskapet som skaper vekst og gir oss innsikt i den kunsten som ikke ennå er skapt.

Å bli evaluert og diskutert av sine fagkolleger er et unikt system for å skape dynamikk og kvalitet. Jeg oppfordrer derfor Kulturrådet til ikke bare å skape en mellomordning mellom produksjonsstøtte og basis, men også å ta maktkritikken til seg og innskrenke det politiske rommet og styrke fagutvalgene. Slik styrkes grunnlaget for den unike dynamikken som Kulturrådet har skapt i det frie feltet.

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER