Barnas verden

Sommerteatret i Frognerparken har vært en tradisjon lenge – andre klasse på teaterhøgskolen har laget teater for barn i Frognerparken hvert år siden 1974. Lenge har dette prosjektet også vært det eneste møtet studentene har med teater for barn gjennom studieløpet. Nå virker det imidlertid litt mer ambisiøst; teater for barn skal ha blitt en større del av studiet. Gjennom forestillingen de spiller i år, P for Per, får man en forståelse av at skuespillerstudentene tilnærmer seg barneteatret som en egen sjanger med egne teknikker og arbeidsmetoder. De har fått med seg Toril Solvang både som regissør og dramatiker, noe som betyr at vi også får servert helt nyskrevet dramatikk. Det skjer mye på barneteaterfeltet om dagen, men fremdeles er nyskrevet barnedramatikk noe det i seg selv er verdt å berømme.

Skuespillerstudentene virker også stolte og glade når de tar i mot publikum og plasserer oss kohortvis inni teltet. De snakker med barna i publikum og ønsker dem velkommen til bakgården. Ved å fortelle oss hvordan vi skal forstå omgivelsene, tar de oss med inn i forestillingen. Som mor til to bybarn, gleder jeg meg over plasseringen av fortellingen i byen. Sammenlignet med da jeg var barn, er de ulike barnehverdagene som presenteres i kulturen mye mer mangfoldige, men fremdeles er det forstedene og småbyene som dominerer fortellingene. Jeg overhører at en av skuespillerne må forklare barna i kohorten ved siden av hva en bakgård er og om arkitekturen i Oslo, og jeg tenker at det er litt fint. Dette gjorde at jeg fikk en forventning om at dette skulle være en forestilling for og om Oslo-barn. Jeg har ofte følt på at det å være fra Oslo ikke kvalifiserer til å være fra et sted. Det mener jeg også er synlig i barnekulturen der stedene som gis en tydelig plassering enten er nøytrale eller veldig lokalt plassert et eller annet ruralt sted. Oslo gis sjelden en stedlig aura av tilhørighet.

Per Historien som blir fortalt er klassisk nok. Den handler om seksåringen Per som flytter til en ny bygård. Der møter han Leif og Siri som er omtrent på samme alder, men Leif er litt eldre og har lært å lese. Per vil aller helst gå med pysj hver dag, eller superheltklær, som han synes det er. Når han begynner på ny skole blir han ertet for pysjen sin. Per bor alene sammen med moren sin, men savner pappaen som han nesten aldri har møtt. Siri bor sammen med to mammaer og en lillesøster, så det er bare Leif som har en pappa. Alle disse foreldrene har sine egne problemer, og vaktmesteren i gården finner ikke drillen sin. Teltgulvet har fått et grønt dekke, som om det er gress, men scenerommet gjør også nytte som inne hos Per, skolen og andre steder.

Det skapes en helt egen verden i bakgården, og perspektivet er hele tiden barnas. Det skjer ting som voksne kan kjenne igjen som voksnes problemer, men som for barna ikke blir mer detaljerte enn at det er mye voksne gjør og sier som det ikke er så lett å forstå. Jeg synes det skaper et fint fokus. Skuespillerne er overbevisende i rollene som barn spilt av voksne, særlig synes barna det er morsomt med karakteren Maria, Siris lillesøster på tre år som går med en kjempestor bleie, men også de større barna gjengis troverdig og sympatisk. Det skaper en lystig og lekende stemning i en verden som for barna i forestillingen grunnleggende sett er problemorientert og voksendominert. I siste omgang handler det også om behovet for lek og samhold og om gleden ved lek i en egen verden der de voksne forblir bikarakterer.

Kunne gått lengre P for Per er stramt regissert, og det sikrer fremdrift og kvalitet. Jeg synes allikevel at de kunne gått lengre i å etablere og dyrke stedsfølelse og verdensbygging. For det første blir jeg litt usikker på hvor stedene som omtales er. For eksempel lurer jeg på hvordan det kan finnes en hemmelig skog inni bakgården. Først tenker jeg at det ikke egentlig er en skog, det skjer ting der som er tilnærmet magisk, og det kan godt tenkes at dette er et sted som eksisterer vel så mye i fantasien til Per, men etter hvert virker det som det er tenkt som et fysisk sted. Og hvis dette stedet ligger utenfor bakgården, hvor befinner denne bakgården seg hvis det er hemmelige skoger i nærmiljøet? Her kunne vi fått noen flere beskrivelser av hva scenografien representerer og hvordan vi skal forstå verdenen de presenterer.

Jeg tror også forestillingen kunne tjent på å rendyrke bakgården som arena. Særlig forestillingens siste del, som tar form av en dramaturgisk epilog og som inneholder en dramatisk tur til Sverige, kunne helt fint vært utelatt. Men også andre flyktige hopp i sted blir forvirrende. Det gjør at bakgården ikke får den posisjonen den hadde fortjent og som hadde gjort det som skjedde der ekstra spennende. Karakterene får heller ikke tydelige karaktertrekk, men blir for generelle. Skuespillerne gjør roller som er gjenkjennelige som barn i aldersgruppen de skal representere, men det veldig gjenkjennelige gjør at de ikke fremstår unike. Det hele blir litt for generelt, og da faller også en del av spenningen. Det blir rett og slett ikke spennende nok hva som skal skje. I programmet står det at karakterene vokser opp i alternative familier, men jeg vet ikke hvor alternativt det oppleves for barn i dag at det ikke er en far i husstanden. Jeg tror det er større sjanse for at det ses på som en variant av normalitet, og dramaturgien blir litt flat av alt er så normalt.

I min iver etter å hate Thorbjørn Egner og ønske meg ny dramatikk for barn, har jeg ofte lurt på hva det er som gjør at fortellingene fra 1950-tallet fremdeles er så populære. Én ting er at det ofte er et kommersielt aspekt fordi det er lettere å selge billetter til noe som foreldre kjenner til fra før, men når mine barn gang på gang har lyst til å se Birkebilla Musikkteater i Grimstads amatøroppsetning av Hakkebakkeskogen på Youtube, kan dere være sikre på at det ikke er foreldrene deres som er pådrivere. Det er noe med spenningen og verdensbyggingen som appellerer. Hos Egner oppstår det noen situasjoner som er gjenkjennelige og noen som er helt unike. Jeg tror det nye barneteatret også må løfte blikket fra barnas nokså ensformige hverdag og familieutfordringer og lete etter de unike fortellingene. P for Per overbeviser meg allikevel om at ambisjonene er på rett plass, og jeg ser lyst på fremtiden for norsk barneteater.