A Quiet Evening of Dance av William Forsythe. Foto: Bill Cooper

Ballett 2.0

William Forsythes koreografi er litt som bringebærdrops. Det er søtt og bringer tankene til sommer og lette dager, men den som venter på en utfordrende kjerne vil vente forgjeves.

Hovedscenen på Dansens hus er helt tom, bare dansematter vitner om at noen snart skal opptre, og det er fremdeles lyst i salen når vi begynner å høre fulgekvitter. Jeg tror ikke det er opptak av ekte fuglekvitter, for det høres litt elektronisk ut, men lydene er ikke til å misforstå. Lyset i salen slås av, og to dansere kommer ut på scenen. De danser en duett, men aldri helt sammen, alltid litt hver for seg. Koreografisk forholder både den mannlige og den kvinnelige danseren seg til det samme bevegelsesspråket. Det er store elegante bevegelser, noen ganger er de litt brå, men for det meste er det glidende bevegelser med både armer og ben.

De er også tydelige i holdningene sine, og sikkert fordi den eneste lyden som akkompagnerer er fuglekvitter tenker jeg at de minner om fugler. Svane, tenker jeg, før jeg kommer på at det å si at en danser minner om en svane har noen ganske tydelige konnotasjoner. Mye av dansen som vises frem i denne helaftens forestillingen er sånn. Det er fine, litt repetitive bevegelser som gir poetiske og abstrakte assosiasjoner jeg selv står fritt til å danne. Danserne danser tilsynelatende uten å legge veldig mye merke til meddanserne sine, men så møtes de koreografisk innimellom, og nærmest umerkelig glir de inn i symmetri. Det er veldig fine øyeblikk.

William Forsythe
A Quiet Evening of Dance er den første forestillingen av den amerikanske koreografen William Forsythe som blir presentert på Dansens hus. Koreografiene hans har imidlertid flere ganger blitt vist i Den Norske Opera & Ballett på såkalte mesteraftener. Han har vært virksom som koreograf i 45 år, og i 20 år var han leder for Ballet Frankfurt. Da det ble lagt ned i 2004 startet han sitt eget kompani, The Forsythe Company, som holdt på til 2015. I dag er han en berømt og anerkjent koreograf. Koreografiene er tydelige i sitt utgangspunkt i den klassiske balletten. Alle de metodiske inngangene og enkeltelementene er basert i ballettens teknikk og trinn, men det er som om han har tatt det et steg lenger, dratt og strukket i balletten både for å utforske hva det er for noe og se hva den kan bidra i utviklingen av et annet estetisk paradigme.

Samtidig holder den strenge metodiske balletten uttrykket litt igjen, passer på at det ikke går for langt. Ingen slipper seg løs. Kroppene på scenen slutter for eksempel aldri å være ballettkropper, og etter å ha sett mye samtidsdans der alle kropper er lov, er det en blanding av fascinerende og uvant å se den regelbundne mykheten og stramheten som kommer med en skolert ballettkropp.

A Quiet Evening of Dance består av fem koreografier. Før pause får vi fire verk, tre av dem duetter, og ett verk der flere dansere deltar etter tur. Etter pause er gulvet blitt hvitt, og en mer leken dans trer frem. Koreografien er gjennomgående preget av en humoristisk grunnholdning, men den er underkommunisert og implisitt på en måte som får publikum til å humre mer enn å komme med de store latterutbruddene. Noen av koreografiene er laget som selvstendige verk, og etterpå satt inn i konstellasjonen med de andre verkene, mens andre er laget for helkvelden. Det synes jeg man kan merke, og særlig dansen Dialogue (DUO2015) synes jeg passer dårligere inn i den visuelle helheten. Dansen er morsom nok, og det er et fint samspill mellom danserne, men kommunikasjonen de utviser bryter litt med resten av helheten.

Foto: Bill Cooper

Bevegelsesutforskning
Alle danserne bortsett fra én er skolerte i klassisk ballett. Den siste, Rauf ”RubberLegz” Yasit, har bakgrunn i streetdance. Jeg synes de aller fineste sekvensene oppstod da dansen som er basert i den klassiske balletten møtte bevegelsesspråket til Yasit. De kunne danse på helt tilsvarende måter, bevegelsene kunne være veldig like, men samtidig opplevde jeg det som parallelle og komplementerende koreografier. Dette syntes jeg var interessant å se. Yasit fikk også flere ganger vist frem mer tekniske annerledesheter der man lettere kunne se hvordan han har fått tilnavnet ”RubberLegz”, og også dette synes jeg var nydelig i kontrast til det ellers dominerende ballettuttrykket.

I de siste verkene var dansen akkompagnert av barokkmusikk. Dette resulterte i en fin utforskning i ballettspråket og vår forståelse av den. Klassisk ballett har noen ganger en nærmest absurd musealitet i seg med underlige ting som tåspissko og tutuer. Når det ikke er en tutu i sikte, og både klær å sko så ut til å være valgt av hovedsakelig praktiske hensyn, oppstod det gjennom det nesten subtile grepet det var å innføre barokkens lydbilde et perspektiv vi kunne lese dansen gjennom.

William Forsythes koreografi er vakker, intens og lett. Det er nærmest vanskelig ikke å like det. I tillegg er det imponerende gjennomført. Det er fullt av små koreografiske overraskelser og vakre overganger. Med ørsmå grep setter han balletten i perspektiv, men aller mest er det laget for at publikum skal nyte det. Jeg opplever ikke at det er gjort noen utforskning rundt hva det vakre er eller hvorfor vi skal synes at dette er vakkert. Det er ingen problematisering av kanon eller formidling, men en selvbevisst trygghet i at det de holder på med er vakkert, litt sånn per definisjon. Der jeg innimellom skulle ønske at det stod noe på spill, er det allikevel bare å gi seg hen. For det er vakkert, og når noe er vakkert på dette nivået er det også mer enn nok.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER