Foto: Simen Dieserud Thornquist. Scenografi og lys: Chrisander Brun

Bålfest for sansene

Nikulpmyrene tar publikum med på en sanselig reise som kulminerer med allsang rundt bålet. I en verden full av kaos og uvitenhet, kan det å samles rundt et bål være svaret på verdens myter og mysterier?

Det er en mørk og kald vinterkveld og i mitt hastverk klarer jeg å gå rett forbi Black Box teater. Jeg snur, drar opp døren og blir møtt av en vert som ber meg om å ta av skoene. Foajeen er blitt forvandlet til et fantasi-landskap, og jeg skjønner fort at dette blir en uvanlig forestilling. Rommet er varmt med dempet rød belysning. Jeg hører stemningsmusikk som jeg forbinder med spasalonger kombinert med lyder av hvisking. Gulvet er dekket med et slags brunt hårteppe, og kolonier av rødglødende massasjeputer er spredt rundt i rommet. Det er hypnotiserende å stirre på de roterende massasjeputene, og det frister å ta i bruk en, slik flere i publikum har latt seg gjøre. Utøverne er kledd i matchende silkeklær med flammemotiv. De går rundt i foajeen med lange papprør som de bruker for å hviske fortellinger til publikum. Slik myten om Prometheus som spredde kunnskapen om ilden til menneskene, har Nikulpmyrene kommet for å spre sitt eget varme budskap.

Hvilens kaos

Nikulpmyrene er et konsept utviklet og utøvd av Kristin Ryg Helgebostad, Ingeleiv Berstad, Ida Wigdel og Lisa Lie. De har hver for seg utmerket seg innen scenekunstfeltet, og for første gang har de kommet sammen for å utforske landskapet mellom performance, dans og teater. Nikulpmyrene ser på kroppen som utgangspunkt for underholdning og kilde til verdifull informasjon, og forestillingen hyller kroppens betydning for tilværelsen. Utøverne går gjennom mange ulike transformasjoner og tilstander, og gir rom for tilskuerne til å dykke inn i egen kropp og sinn.

I del to av forestillingen blir vi hentet av en mann med tynn, hvit ansiktsmaling som geleider oss videre til neste destinasjon. Vi tråkker på trebjelker, som om gulvet er av lava, og blir tildelt hver vår sovepose før vi går inn i et kaldt teaterrom. Rommet er åpnet opp, og bakveggen åpner seg ut til utsiden. Bak oss projiseres bilder av bål, og vi pakker oss inn i soveposene som om vi er på campingtur. Jeg ser silhuetten av Lisa Lie i det fjerne. Hun holder en mikrofon og forteller om de syv syvsoverne som ligger og sover i sin hule. Når verden nærmer seg slutten vil de våkne og forhåpentligvis redde verden.

Lie avbryter den koselige fortellerstunden med en ønskekonsert der publikum får mulighet til å foreslå sanger hun skal synge. En mann fra publikum blir hentet opp av Lie for å synge Islands in Stream i duett med henne, og etter hvert er vi alle sammen med på å synge Barn av regnbuen. Det tar ikke langt tid før det går over til mer absurditet og scener som kunne vært tatt fra en bule i Syden, klokka fem på morgenen. Herfra er det bare å omfavne kaoset.

Et minneverdig øyeblikk er Kristin Helgebostads prestasjon som “enkel mann fra utenfor Akershus” som deler sin livsvisdom. Han forteller blant annet: “To rest is to say a big fuck you to all structures that demands us to run around like insects.” Helgebostad er så troverdig i rollen at jeg flere ganger glemmer at det faktisk er henne. Et annet øyeblikk som sitter igjen er mot siste del av forestillingen. Der ligger vi spredd rundt i rommet i hver vår sovepose, og ser på en myggnetting hengt fra taket bevege seg opp og ned. Utøverne synger vakker vuggesang, og jeg klarer for første gang på lenge å tømme tankene og bare være til stede i min egen kropp.

Sanseforestilling
Nikulpmyrene er en forestilling som må oppleves, og det er vanskelig å forklare den. Det tverrfaglige samarbeidet fungerer svært godt og skaper et format som heller mot å være en stedspesifikk vandreforestilling. Sterke, tankevekkende tekster kombineres med bevegelse, karakterer og scenografi som skaper mange sterke bilder. Nikulpmyrene lykkes med å skape et unikt uttrykk som stimulerer alle sansene. Forestillingen er lang, men klarer gjennom variasjoner i dynamikk og unike sceneuttrykk å engasjere meg hele veien. Forestillingen har også en fin balanse mellom å være menneskelig og uhøytidelig midt opp i alt det absurde og dramatiske.

Det hele avsluttes med allsang rundt et (digitalt) bål. Et bål kan symbolisere mange ting. Historisk sett er det både blitt brukt til tortur og for å skape trygghet. Jeg forbinder det med fellesskap og et sosialt møtepunkt, men også en mulighet til å reflektere og være i øyeblikket. Rundt bålet leder Ingeleiv Berstad allsangen, og vi lærer oss flere firstemte sanger som synges unisont og i kanon. Hadde det ikke vært for flere som listet seg ut hadde jeg ikke tenkt tanken om å dra hjem. Etter tre timer, er jeg proppfull av inntrykk og er i en tilstand der jeg føler at jeg nettopp har våknet fra en drøm. Eller så er det bare Jägermeister shoten vi fikk tildelt som kicker inn. Uansett hva det er, tenker jeg at jeg har vært med på noe spesielt og viktig, en opplevelse som har gitt meg mer indre ro enn det jeg hadde da jeg gikk inn døren.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER