S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Chris Erichsen – 13. oktober 2016

Balanse i galskapen

Fridomens vegar. DNT 2016


Publisert
13. oktober 2016
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Teater

Det Norske Teatret, Scene 2 Fridomens vegar av Tore Vagn Lid

Med: Ane Dahl Torp, Marie Blokhus, Joachim Rafaelsen, Bjørn Sundquist, Kristine Græsholt Svalheim, Sigurd Græsholt Svalheim, Billie Cejka Risnes, Edvard Niklasson Måseide.

  • Audiovisuelt konsept, regi/musikk: Tore Vagn Lid
  • Gitar: Thomas Valeur
  • Scenografi og video: Kyrre Bjørkås
  • Lyskonsulent: Martin Myrvold
  • Kostyme: Kyrre Bjørkås/Ingunn Birkeland
  • Animasjon: Kristian Pedersen
  • Lyddesignar: AK Schille/Tomas Nilsson
  • Research: Tor Christian F. Bleikli/Helge Holgersen
  • Videoteam: Jacob Kronen v/ Who Dares
  • Designtenester: All Tomorrows
  • Dramaturg: Anders Hasmo Dahl
  • Regiassistent: Ida Blixt Teige

Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/balanse-i-galskapen/
Facebook

Med “Fridomens vegar” er Tore Vagn Lids kunstneriske forsknings-og folkeopplysningsprosjekt blitt forløst, mener Chris Erichsen.

Vår tids mantra om den altomfattende individuelle friheten akkompagneres av et testregime som eter seg inn i alle områder av livet: Sykelig detaljerte rapporteringsskjemaer, kvalitetssikringsrutiner, kunnskapstester, personlighetstester. Slik opprettholdes og utvikles kontrollmekanismene som holder oss på plass, i frihetens navn.

Denne paradoksale mangelen på sammenheng mellom ideologi og praktisk virkelighet er utgangspunkt for Tore Vagn Lids nye forestilling Fridomens vegar, en ny omdreining i et kunstnerisk forskningsprosjekt som har pågått siden tidlig på 2000-tallet, med imponerende konsekvens.

Vi blir ønsket velkommen inn i det jeg øyeblikkelig gjenkjenner som et typisk Tore Vagn Lid-rom, hvor skillet mellom scene og sal er ikke-eksisterende. Det er det folkekjære quizformatet som denne gangen utgjør rammen, og publikum blir plassert deretter, sirkelvis i forskjellige lag som skal konkurrere mot hverandre.

Det er et behagelig rom å bevege seg inn i. Ved inngangen snurrer en flaske rundt og rundt, som en mekanisk flasketuten peker på, og innvarsler det tilfeldighetenes spill vi skal utsettes for. En taffelgitarist sitter på en av de ryggløse stolene og spiller lavmælt bossa nova. I en bar serveres øl, vin og vann. Quizdeltakerne hilser på hverandre. Stemningen er lun og vennlig.

Inn kommer kveldens vertskap, som har fått hverandres navn. Ane Dahl Torp er ”Marie” (Blokhus), som på sin side er ”Ane”. Joachim Rafaelsen er ”Bjørn” (Sundquist) som på sin side er den anonyme forteljaren, som ruller inn og ut av et videobilde, som en skygge med strittende hår. Gitaristen, Thomas Valeur, som for sikkerhets skyld har fått navnet ”Tore” (Vagn Lid) tar plass ved siden av baren.

Fridomens vegar. DNT 2016. Foto: L-P Lorentz

Følelse av uhygge Det begynner mykt og forsiktig, med et musikkspørsmål, men det går ikke langt tid før en forsiktig følelse av uhygge blander seg med hyggen. Det viser seg at spørsmålene kun er små milepæler i en langt mer kompleks og omfattende rammefortelling som inkluderer to barn på leting etter det ansikts- og navnløse vesenet som lager PISA-testene som griper inn i livene deres. Barna befinner seg mesteparten av tida på lerretet i en slags stumfilmvariant, vekslende med fortellerens dype, inntakende stemme som driver fortellingen framover og en haug andre illustrerende og opplysende elementer som utfyller totalbildet av et samfunn på vei inn i en totalitær tilstand med pekere tilbake til 30-tallets rasehygiene. En uhyggelig, magisk holde-pusten-sekvens består av en sms-utveksling, med den karakteristiske send og motta-lyden, mellom et barn og dets mor hvor barnet krever svar (”Mamma, svar!”) på en rekke spørsmål rundt den ikke-definerte, arvelige diagnosen det har fått. Skuespillerne selv blir også utsatt for tester, Marie og Ane kaster seg ut i en lengre spørsmål/svar-sekvens hvor de i rasende fart og med stor intensitet tester ut et utall forskjellige måter å si det samme på.

Det vrimler, i Tore Vagn Lids postdramatiske ånd, av lydlige, visuelle, musikalske og skuespillmessige elementer som avløser hverandre og spiller sammen. Men jeg kan ikke huske å ha sett det så forløst før. Det er som om formen, med alle sine ingredienser, har kommet dit den skal og hviler i seg selv.

Disharmonisk og uferdig Tore Vagn Lid er svært produktiv. Jeg har ikke sett alt han har gjort og mener heller ikke at tidligere utgaver av dette pågående formeksperimentet har vært mislykket, bare at en del av det jeg har sett her og der har hatt preg av noe disharmonisk og uferdig. Jeg har for eksempel savnet en mer bevisst plassering i helheten av selve skuespillerarbeidet, som jeg synes noen ganger har båret preg av å være underordnet alt det andre. Noen ganger har også bombardementet av informasjon, lyd og visuelle elementer vært så tett at det har nærmet seg det rene effektmakeri. Vagn Lid har en doktorgrad i bagasjen og mye på hjertet. All forskningen og de teoretiske studiene skulle prøves ut i praksis og noen ganger har jeg savnet god gammeldags tilbakeholdenhet.

Tore Vagn Lids tilnærming til scenekunsten går som kjent via det musikalske og kompositoriske. I Fridomens vegar finnes det en orkestrert balanse i galskapen som jeg ikke har opplevd før. Det slår ut, i mitt system, på en måte som treffer det intellektuelle og det emosjonelle samtidig – og like sterkt. Et godt bilde på det er at skuespillerne i denne sammenhengen blir, bokstavelig talt, også musikere i et vakkert samspill med forestillingens eneste musiker, som derigjennom får brettet ut hele sitt register.

Folkeopplysning

Dypest sett er det et slags folkeopplysningsprosjekt Tore Vagn Lid holder på med. Ambisjonen hans er, som han sier i Det Norske Teatrets som vanlig glimrende grunnlagsmateriale, å bringe inn i teatret de tildels svært kompliserte – og nye – dramaene som faktisk foregår ute i samfunnet og som bestemmer over livene våre.

Så gjenstår det å se om teatret har det i seg, slik det en gang hadde, å være en arena som ”folket” oppsøker for å få denne typen impulser som kan bidra til å gjøre noe med de livene vi lever.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no