Nils Klims reise til underverdenen, Torshovteatret, 2017, foto: Øyvind Eide.

Bakvendtland for viderekomne

Nils Klims reise til underverdenen har blitt en helstøpt og skamløst dekorert langpannekake av en forestilling – akkurat slik barn, og voksne, liker den.

Og hvem skrev  Nils Klims underjordiske reise (1741), også kalt Nordens første sci-fi? Jo, det gjorde Ludvig Holberg: åndshøvdingen med det sympatiske fjeset, det satiriske lynnet og det bunnsolide kjennskapet til europeisk tankeliv.

Fortellingen om Nils Klim ble skrevet etter serien med komiske skuespill, og var sterkt inspisert av Jonathan Swifts Gullivers reise og Thomas Moores Utopia. Holberg virket i et pietistisk Danmark, med stadig strengere sensur, og brukte genreblandingen reiseskildring, satire og utopi for å kritisere eneveldet uten at makthaverne luktet lunta. For sikkerhets skyld ble boka utgitt på latin i Leipzig, og snart var Nils Klim en europeisk hit.

Tilbake til den skamløse kaka. Torshovteateret begynner forestillingen sin her: Nils Klim er ikke en nyutdannet geolog som hos Holberg, men en gutt som skal til å feire ti-årsdagen sin. Herregud så herlig det er å ha bursdag, og fyttegrisen så irriterende det er når dagen blir ødelagt av en lillesøster som grafser på gava mens foreldrene ber deg – DEG – om å være voksen?! ”Jeg er et barn!!” sier Nils, og går på rommet for å hate familien i fred. Hvem har ikke følt det sånn?

Allerede før Nils faller ned til jordas indre, som Nils Klim skal, er stemninga høy. ”Hei” sier Nils AKA Sigurd Myhre, idet han slentrer ut på scenen, skjelmsk, kul og sjarmerende. ”Hei!” sier barna tilbake; ”halla,” sier en modig liten gutt. Spent pause. ”..Halla,” svarer Myhre. Henrykkelse i salen. Vi er på lag her! Vi skal gjøre denne reisen sammen! Denne enkle, henvendte inngangen sier mye om kvaliteten på stykket, og gruppa som spiller den. Det er ikke mye direkte interaksjon med salen etter introduksjonen, men vi merker at de responderer likevel: de har det tydelig ekstra gøy når vi har det ekstra gøy, og unner seg ekstra sutring, roping eller jubling når publikum sitter ekstra langt ute på setekanten. Ikke minst har de det rimelig bra selv – gleden over å framføre akkurat dette manuset, iscenesatt på akkurat denne måten, smitter som basillene fra et nys uten hånda foran: kjapt, uforutsigbart og ekstremt effektivt. Og så skjer det: Nils raser ned til jordas indre og lander på planeten Nazar.

Istedenfor å gå på streiftog gjennom store samfunnspolitiske spørsmål som Holberg gjorde, griper gruppa inn i noen av de samme problemstillingene ved å ta utgangspunkt i familien: det å føle seg lik og ulik, fri og ufri, innafor og utafor. Ikke minst har Torshovgjengen, og regissør Lars Erik Holter, gått ut til barneskolebarn i Oslo, og spurt hvordan de tror det ville være å komme til en helt fremmed planet? Hvordan de ville følt å være den fremmede, og hva slags vesener ville de ville likt å møte der? Slik har de laget en fortelling som er en slags parallellhistorie til ur-Nils Klim, som skuespiller Håkon Ramstad så fint sier det i promovideoen til stykket.

Å bake Holbergs elleville, men kritiske 1700-talls reiseskildring, sammen med barns naturlige behov for å finne sitt moralske kompass, funker svært godt både fortellerteknisk og innholdsmessig. I kjappe kast møter Nils en lang rekke fremmede folk, av ymse slag, med mer eller mindre gjenkjennelige motiver og væremåter: en barnslig dronning, de virrende vaktene hennes, et par beslutningsudyktige pizzabakere og en lettere åndsforlatt lege. Felles for alle er at karaktertrekkene er kjente, men bakvendte. Slik tvinges både Nils og vi til å ta stilling til våre egne verdier: Er det en god familiejustis, at hvis alle vil ha ulike ting til middag, så skal alt oppi gryta selv om femåringen absolutt vil spise bæsj? Og, er det fornuftig at den samme femåringen, med rosa glitterkostyme, (fortreffelig spilt av Ramstad), er lærer på skolen mens en gjeng med førti- og femtiåringer sitter og hører på; at hun stiller spørsmålene og besvarer dem selv? Nils begynner å skjønne at den på mange måter plagsomme verdenen han kommer fra ikke er så dum likevel, og rekker hånda i været. Snart forstår alle at dette er en umåtelig innsiktsfull type som tenker lenger enn de uorganiserte folka i Nazar. Nils’ selvtillit vokser raskt, og han ender opp som dommer for Potu, Nazars keiserdømme. Men er det egentlig så lett å skille rett fra galt helt på egenhånd? Og er alle de andre bare tullete, eller må kanskje Nils ta seg på tak han også?

Med moralske sjelekvaler og et utømmelig arsenal av karakterer og dilemmaer har Nils Klims reise til underverdenen blitt et svært godt stykke både for barn og voksne. I stedet for den etter hvert konvensjonelle barneteatermodellen – skjult moraliserende med ett-par fristende non-stops på toppen – er dette en helstøpt og perfekt gjennomstekt pedagogikk: karnevalesk, tankevekkende og ikke minst – genuint morsomt. Her er flere av karakterene både sta, selvmotsigende og korka, men ingen presenteres som dumme all den tid de (dessverre) viser sider ved oss selv. Og hele veien sitter barn og voksne og ler – og stirrer henført på scenen.

Og det er ikke rart, så sugende fin som den er å se på: laget i skjæringspunktet mellom et bursdagsselskap, et materialbord i en barnehage og utkledningsrommet ved siden av. Kakefat, papp, tusj og fargerike barnekostymer, som smart nok borres fast utenpå svarte arbeidsdrakter ettersom scene og karakterskift krever det. Ikke minst er lyssettingen effektfull: som å sitte inne i et kaleidoskop noen har tegnet innmaten til. Stil gjort på barns premisser uten at de som har laga det har lata som om de er barn selv.

Nils kommer tilbake til jorda denne gangen også, fortumla og litt klokere. Som oss.

 

Alle foto: Øyvind Eide / Nationaltheatret

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER