Fra forestillingen SIGNAL, som nylig gikk på RAS, Sandnes kulturhus. Foto: Linn Knutsen

Bakere, smeder, krybber og hester

INNLEGG: I debatten om øremerking av midler til dans i basisfinansieringen er det viktig å holde tunga rett i munnen og ikke blande sammen ulike støtteordninger og tiltak, for ikke å bidra til mer splittelse, skriver Danseinformasjonens Ine Therese Berg i dette svaret til Boya Bøckman.

I debatten om øremerking av midler til dans i basisfinansieringen er det viktig å holde tunga rett i munnen og ikke blande sammen ulike støtteordninger og tiltak. Boya Bøckmans bekymring over splittelse i scenekunstfeltet bidrar dessverre til enda mer splittelse og mistenkeliggjøring.



 

Hele det frie feltet er kritisk til at styrkingen som er signalisert gjennom for eksempel stortingsmeldingen om scenekunst Bak kulissene, uteblir etter hele to Kulturløft. Den sittende regjeringens prioritering av institusjoner og institusjonsbygging forfordeler den frie scenekunsten som helhet, og det ser ikke ut til man får rettet opp skjevheten hvor feltet får en uforholdsmessig liten andel av kulturmidlene sett i forhold til antall produksjoner.

Dette fører til frustrasjon, og i en slik situasjon er det ikke så rart at retorikken skjerpes i konkurransen om midlene. Det er legitimt å mene at det burde være kunstneriske kriterier og ikke politiske prioriteringer som bør ligge til grunn for hvem som får basisfinansiering.

Samtidig er det problematisk at argumentasjonen som føres kan leses som et forsøk på å delegitimere et sårt tiltrengt og møysommelig tilkjempet løft for dansekunsten. Det bidrar ikke til å minske den splittelsen som Bøckman frykter, snarere tvert imot. Det er fristende å ty til forslitte ordspill som ”å rette baker for smed” og ”i tom krybbe bites hestene”.

Midlene som har gitt oss Dansens Hus, pilotprosjektordningen og arrangørstøtten for dans, har vært friske midler og er dermed ikke noe som har blitt tatt ifra teater. Det er ingen automatikk i at disse midlene hadde kommet scenekunstfeltet til gode i det hele tatt, om ikke de hadde kommet som svar på helt konkrete utfordringer eller nye tiltak som møysommelig er blitt løftet frem av aktører i dansefeltet.

Kulturpolitikk og legitimitet
Den politiske satsingen på dans som Kulturløftet I og II legger opp til, i tillegg til opprettelsen av Dansens Hus og et eget danseutvalg i Norsk kulturråd, må sees i sin historiske sammenheng. I en periode med vekst i antall dansekunstnere og kompanier har det vært behov for å synliggjøre og styrke dansen, som har hatt få institusjoner og faste arbeidsplasser sammenlignet med teater.

Slik det stemmer at det er flere teaterkunstnere enn dansekunstnere, stemmer det også at det er flere teaterinstitusjoner og arbeidsplasser for disse enn for danserne og koreografene. Dette henger sammen og ligger til grunn for dansefeltets argumentasjon for økt satsing på dans som igjen har bredt gehør blant de folkevalgte. At kildene til Bøckman ikke er orientert om øremerkingen til dans betyr at de ikke har satt seg godt nok inn i hvordan feltet fungerer og hva slags virkemidler man har til rådighet for å styrke dets ulike grupper.

Dansefeltet blir kritisert og mistenkeliggjort for å ha gode lobbyister(!). Det burde heller være til inspirasjon, for det handler lite om lobbyisme i tabloid forstand, snarere om et felt som har stått sammen hvor aktørene er flinke til å dele kompetanse og støtte opp om nye tiltak. Danseinformasjonen har med sin erfaring fra opprettelsen av Dansens Hus for eksempel gitt råd til og støttet opp under flere av pilotprosjektenes søknader.

Mens Norske Dansekunstnerne (NoDa) av nødvendighet alltid har jobbet for den frie scenekunsten, med naturlig fokus på dansere og koreografer siden det er snakk om en fagorganisasjon, har ikke tilsvarende fokus på de frie teaterkunstnerne vært like framtredende i Skuespillerforbundet. Dette til tross for de mange frilansmedlemmene.

Ettersom utformingen av politikk til syvende og sist handler om representativitet, er det kanskje ikke så overraskende at alenegang til departementet ikke fungerer så bra. Døren til Danseinformasjonen er imidlertid åpen for alle og dersom man ønsker råd, for eksempel hvordan man får kulturministeren på besøk, er det bare å spørre. Senest i november besøkte Hadia Tajik Dansens Hus i forbindelse med utdelingen av Danseinformasjonens Ærespris. Det stemmer altså ikke at ingen ”rødgrønn kulturminister” har besøkt noen av de frie scenekunstinstitusjonene. Man må dog invitere dem og følge opp tett og, hvis man først teller, bør man ikke la være å telle Dansens Hus. Hva slags sekteriske signaler sender det i så fall ut?

Pilotprosjekter og dans i hele landet
Den nødvendige styrkingen av dans kunne ha blitt gjennomført gjennom faste poster i statsbudsjettet slik man gjorde da Dansens Hus ble opprettet og ikke gjennom ekstrabevilgninger og påfølgende styring av Kulturrådet. Da ville man unngått den situasjonen som nå igjen er oppstått, hvor ulike miljøer i det frie scenekunstfeltet settes opp mot hverandre. Det er en kjensgjerning at det er få faste dansetiltak i statsbudsjettet. Når departementet flytter post 75 ”Dans” til Kulturrådet som del av en større postomlegging, gir de fra seg ansvar samtidig som de i Kulturløftet I og II har nedfelt en særskilt satsing på dans. Å gi fra seg ansvar med den ene hånden og ta styring med den andre for å kunne holde det man lover, er ikke så kløktig politisk håndverk.

Når situasjonen nå engang er oppstått er det imidlertid viktig å være presis i hvordan man omtaler de fem millionene som er øremerket dans. Det er viktig å skille mellom den allerede eksisterende basisfinansieringen og den nye faste ordningen som bygger videre på pilotprosjektet for utvikling av profesjonelle dansemiljøer, samt arrangørstøtten.

De to sistnevnte står for to av de fem øremerkede millionene. I likhet med mange av de tiltakene som er nevnt over, er pilotprosjektene nye tiltak som svarer på reelle lokale og regionale og nasjonale behov. Vet teaterkunstnerne som kritiserer øremerkingen nok om hvem som får denne støtten, hvorfor den er opprettet og hva de gjør? Disse tiltakene er i en sårbar oppbyggingsfase, og en øremerking av midler sikrer dem en helt nødvendig forutsigbarhet som det er vanskelig å forstå at aktører i det frie feltet er i mot. Arrangørstøtten er en enda nyere ordning, og sammen med de regionale tiltakene sikrer denne støtten at man oppfyller regjeringens mål om å sikre et profesjonelt dansetilbud i hele landet, i tråd med dansestrategien som har vært ute på høring og nå ferdigstilles i Kulturdepartementet.

Det er vel ingen i det norske scenekunstlandskapet som ikke kan se at det er mange frie grupper som i likhet med De Utvalgte i aller høyeste grad både fortjener og har behov for basisfinansiering. En økning av basis kan alle være enige om er nødvendig på tvers av genre og profesjonsgrenser. Kritikken mot øremerking av midler til dans i basisfinansieringen må imidlertid ikke blandes sammen med den legitime og tiltrengte satsingen på dans generelt.

Kulturdepartementet må stilles til ansvar, ikke dansefeltet, som har fått til en positiv utvikling og vekst innenfor den frie scenekunsten. Ikke trø ned nysådd plen!

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER