– Koreograf Karstein Solli lager som alltid helt egenartede forestillinger. Her har han truffet tonen igjen. En usedvanlig sympatisk forestilling som fortjener et langt liv til glede for veldig mange bitte små og store, skrev Inger Margrethe Lunde etter premieren i april 2008.
Nå går ønsket hennes i oppfyllelse. I skrivende stund er Karsten Solli i ferd med å gjøre seg klar til å vise "Readymade Baby", forestillingen som fikk Aftenpostens utsendte til å ønske seg enda mer. Scenekunst.no har ført en kort passiar med scenekunstneren.
Hvor er du nå?
– Jeg arbeider med flere ting samtidig. Readymade Baby, en forestilling for de aller minste som spilles på Dansens Hus denne uka. Og med et seminar og tverrfaglig workshop "Den skrivende kroppen", som Seanse gjør i samarbeid med Skuespillersenteret, som nå er klar for avgang 12.-14. mars, og så er jeg på vei inn i prosjektet "Bære" som utøver i Rom for Dans' nye forestilling med premiere i april. Etterpå skal jeg til Ålesund. Jugendstilsenteret jobber med et nytt kunstformidlingsprosjekt for barn – om jugendstilen. Jeg er invitert inn i dette av skuespiller Inger Bakke og kunstner Solveig Fagermo. Både Norsk kulturråd, Kultursekken i Møre og Romsdal fylke, Ålesund kommune og Kjell Holm er med på å sponse prosjektet, som har premiere høsten 2012.
Hva var den siste forestillingen eller konserten du så ?
– Det var på Black Box Teater, Namik Mačkić med Long Fuelled Session. Jeg liker å overvære andre sine forestillinger. Hvilket univers er det man blir invitert inn eller utsatt for, om man vil, og det i scenekunstens tegn. Det er ikke alltid like klart når man kommer ut hva det er man har opplevd og vært med på. Enten tygger jeg på det eller så går det i glemmeboka. Men filmen FOR Pina Bausch av Wim Wenders ser jeg gjerne flere ganger.
Hva er ditt aller første scenekunstminne?
– Rødhette og Ulven på Trøndelag teater på tidlig 60-tall. Jeg glemmer aldri en stor og oransje hårete hale på den ulven mens jeg satt forskremt og nedsunket i en stol på balkong. Senere på 80-tallet fant jeg meg selv sittende mer foroverbøyd og interessert i danse- og fysisk, visuelle forestillinger i gamle kirker, nedlagte fabrikker, Sadler`s Wells i London, Theatre de la Ville i Paris og lignende. Jeg er såpass gammel i gamet nå at jeg kan tillate meg å mimre! Etter mange år med mye hverdagslighet på alternative scener håper jeg på mer teater og fiksjon, kostymer til å miste pusten av og litt mindre svette t-skjorter og dertil nakne performere og biografiske tekster på scenen i framtida. Selv om dette kan være veldig givende, er det noe stereotypt over mainstream europeisk teater som transporteres til den ene festivalen og landet etter det andre. Et minne jeg husker godt var Lindsay Kemp Dance Theater company som på 80-tallet hadde en scenisk versjon av Jean Genets bok Our Lady of the Flowers Det var noe gripende sammenfallende mellom den tematikken som utspant seg på scenen i Flowers og det liv man skjønte at utøverne levde parallelt, med piller og diverse annet. De fleste i kompaniet døde vel av aids, mener jeg å ha hørt i ettertid. Blir spennende å se dokumentaren, som blir ferdig nå i 2012, Lindsay Kemp's Last Dance.
Hvor på teatret eller kulturhuset trives du best?
– Jeg liker å være i en vekselvirkning, som utøver på scenen eller med regi og koreografiansvar hvor jeg kan bevege meg både på og rundt scenen. Og gjerne sammen med flinke folk på den tekniske siden. Men jeg liker også veldig godt det som ikke er hus beregnet for kunst men hvor man kan gå i dialog med rom, omgivelser og arkitektur. Om all kunst skal inn i nye hus, står vi i fare for å få en ganske så striglet kunstproduksjon på samlebånd: inn–ut, værsågod neste. Men gi meg et hus, en scene og jeg vi gjerne produsere mer. Det er jo ikke noe vi i det frie feltet er bortskjemt med, som har produsert både i kjeller og på loft; såkalt ufrivillig site-spesific!
Hvem har hatt mest innflytelse på deg?
– I forhold til å arbeide med scenekunst tror jeg det er flere personer og omstendigheter som har virket inn. Som mitt første møte med danseterapi, førskolelærerutdanningen, at det fantes et Danseloft i Oslo! – at Dansdesign blandet kunstarter i sine forestillinger på tidlig 80-tallet. At jeg kunne se og høre andre norske scenekunstnere utvikle egne ideer. Det tror jeg var identitetsdannende for meg som var søkende. Senere var det analyser av Robert Wilsons arbeider på Teaterhøgskolen i Amsterdam, og det var 20 år før han kom til Norge og representerte enn annen spillestil på et norsk teater! Og selvfølgelig veldig mange andre kunstnere i Nederland/ England den tiden jeg var i utdanning, som pedagoger, lærere og workshopholdere som har trodd på meg, som har vært der når du trenger det. Senere blir det jo veldig mye konkurranse og hvem er flinkest i klassen-syndrom og hvem gjør best for seg med pengene man får. Den oppbyggelige innflytelsen man kan skape og gi blir litt borte i, tør jeg si Statusen og Staten?
Hva er du redd for?
– Å miste de jeg elsker!
Hva ville du gjort om du var kulturminister for et år?
– Dette er et like utopisk spørsmål som "hva ville du gjort om du fikk være astronaut for en dag?" Svaret er: Jeg ville fyrt av raketten i begge ender og satset på at det ble et fyrverkeri for små og store som alle i landet fikk glede av !
Hvem ville du helst delt turnébuss med?
– Her er det naturlig å svare kulturministeren – slik at vi på vei opp mot Tynset gjennom Østerdalen fikk avklart dette med kunst for barn og unge en gang for alle! – og så må det fortsatt løses litt opp i sjanger og kategoriseringsbåsene.
Hva er drømmeprosjektet ditt?
– Det er det jeg får tilbud om når jeg går av med pensjon og mister garantiinntekten. Arbeidstittel kan være: På Bar Bakke. Det blir i alle fall et spennende prosjekt om helsa holder. Kanskje art in residens et sted? Dette er søknaden!
Hva kunne fått deg til å gå i demonstrasjonstog?
– Jeg har gått i flere, men vil gjerne gå i et for utbygging av nye støler med geitehold på tradisjonsvis. Jeg er villig til å gå i front med banner for den saken!
Videoen viser et lite utsnitt fra forestillingen "Readymade Baby".
