Kompaniet zero visibility corp. og koreograf Ina Christel Johannessens nyeste produksjon (im)possible er invitert til Equilibrio Festival i Roma til helgen, en festival som også presenterer forestillinger av koreografer som Dave St-Pierre, Kid Pivot/Crystal Pite og ikke minst "Tezuka" av festivalens kunstneriske programmerer, Sidi Larbi Cherkaoui.
Det er ikke første gang verket vises i utlandet, faktisk hadde (im)possible premiere i Paris i mars i fjor. På Potsdamer Tanztage i Tyskland fikk forestillingen strålende kritikker:
– I dette stykket ligger alt uhyrlig tett oppi hverandre: Liv og død, sorg og glede, fremmedhet og intimitet. Alt virker mulig og umulig på samme tid (…) Etter denne ene timen er man mye på en gang: berørt og rystet, bedøvet og euforisk. Umulig? Mulig!, skrev Potsdamer Neueste Nachrichten i mai 2011 (oversatt av red., red. anm.).
Scenekunst.no har tatt en kort prat med koreograf Ina Christel Johannesen.
Hvor er du nå?
– Nå er jeg i Roma sammen med mitt kompani zero visibility for å gjøre et gjestespill med (im)possible. Vi er invitert på en festival som er kuratert av Sidi Larbi Cherkaoui.
Hva var den siste forestillingen eller konserten du så?
– Siste forestillinger ble to premierer på en uke, i Oslo. Cate Blanche med constant Object av Rui Horta, og Now the field is open med Hooman Sharifi
Hva er ditt aller første scenekunstminne?
– Jeg har en ganske god hukommelse, så jeg husker veldige mange scenekunstverk, men den første sterke opplevelsen må være da Birgit Cullberg danset selv i sitt verk SOWETO på Den Norske Opera. Jeg var fremdeles en student på statens Ballethøyskole. Gøy med Birgit Cullberg, da jeg gjorde de første gjestespill i Stockholm satt alltid Birgit på første rad. Første gangen hun presenterte seg for meg sa hun: “Jag er också koreograf”. Og da jeg koreograferte for Cullbergballetten i 2011, hang hun overalt i veggene. Jeg vil vel ikke velge henne som en av mine viktige inspiratorer, selv om hun definitivt har påvirket hele det nordiske feltet av moderne ballett.
Hvor på teatret trives du best?
– Lett å svare på: løpende mellom scenen og salen og teknikkbordet i ukene før premierer.
Hvem har hatt mest innflytelse på deg?
– Som nyutdannet ble den den belgiske bølgen viktig og inspirerende; Ann Theresa de Keersmaeker, Wim Vandekeybus, Jan Fabre, Alan Platel, videre L’esquisse, Needcompany, DV8, Forced Entertainment, La la la Human Steps og så videre, men over tid er det vel Pina Bausch som har imponert meg mest. Og så har de danserne og kompanier jeg har jobbet med inspirert meg og hatt innflytelse på utviklingen, og litteratur: russisk, japansk, sør-amerikansk, fransk. Og film!: Tarkovskij, Trier, Aldomovar, Wong Kar Wai- animasjon: Brother Quay! Jeg kan ikke velge!
Hva er du redd for?
– Å ikke få anledning til å skape.
Hva ville du gjort om du var kulturminister for et år?
– Helst ville jeg sluppet det, da hadde jeg ikke hatt tid til å skape. Jeg antar at det meste kulturministeren gjør, er å sitte i møte og ikke få igjennom så mye av det hun ønsker.
Hvem ville du helst delt turnébuss med?
– Zero visibility corp.! Det er superfine mennesker, kunstnere, kollegaer.
Hva er drømmeprosjektet ditt?
– Jeg holder vel på med drømmeprosjektet mitt, å få koreografere og drive zero. I 2012 har vi for eksempel to nye premierer; den første er den 12. april på RAS, og den andre er den 30. november på Norrlandsoperaen i Umeå, med 7 dansere, 2 musikere på scenen, nyskrevet musikk og et 50-manns orkester! Men jeg skulle fremdeles ønske jeg hadde muligheten til å gi disse personene enda bedre og mer stabile arbeidsforhold.
Hva kunne fått deg til å gå i demonstrasjonstog?
– Det er mye. Det var veldig fint å være med i et stille blomstertog.
Bilde fra (im)possible.
