S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Judith Dybendal – 9. september 2019

Bak kulissene

Foto: Neither Nor


Publisert
9. september 2019
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Teater

Underground Neither Nor & Scènes Théâtre Cinéma

Anmeldt lørdag 31.august

Co-produksjon, BIT Teatergarasjen

Sted: Cornerteateret

En forestilling av: Philippe Vincent, Alwynne Pritchard, Thorolf Thuestad og Anne Ferret. Kinematografisk lydspor: Philippe Vincent. Musikk og lyddesign: Alwynne Pritchard og Thorolf Thuestad. Med: Mathieu Besnier, Estelle Clément-Bealem, Anne Ferret, Bob Lipman, Alwynne Pritchard, Thorolf Thuestad, Philippe Vincent. Musikere: Ole André Farstad (Gitar), Eva Pfitzenmaier (Stemme,keyboard, annet), Jostein Gundersen (Blokkfløyte), Øyvind Hegg-Lunde (Trommer). Filmfotograf : Pierre Grange. Kostymer: Cathy Ray. Scenografi : Benjamin Lebreton og Jean-Philippe Murgue. Scenografi-assistent: Bertrand Renard. Kameraoperatør: Thibaut Richard. Live-redigering: Baptiste Deyrail. Lydtekniker: Rodolphe Moreira. Nettverksoperatør og lys: Bertrand Saugier. Programmering video/servo/lydsystem: Thorolf Thuestad. Maskineri servo og skalamodeller: Philippe Vincent. Kino-utstyr: Scènes théâtre-cinéma. Produksjonsadministrator for Scènes: Lila Boudiaf. Produksjonassistant for Neither Nor, teksting og kostymeassistent i Bergen: Aistė Žumbakytė. Catering: 2×2 home-style food restaurant. Trainees i Bergen: Network, line producer, documentation: Daniel Kilvik. Boom operator, assistant sound engineer: Ida Strandtun. Camera, live foley: Robin Fossheim. Camera, live foley: Odd Inge Eliassen. Live foley, documentation, network, cinema sound: Jan-Kåre Lauvik. Actors: Léna Pignataro-Vergne, Philip Njaidi, Karen Thowsen, Veslemøy Flotve. Trainees i LYON hos TNG Video og nettverk : Colin Bertrand. Lys og nettverk : Tom Balay. Kameraoperatør: Bertrand Cador. Kontinuitet : Estelle Girardin. Skuespillere: Ophelia Llorens-Cornet, Léna Pignataro—Vergne, Aboubacar Adam Youssouf


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/bak-kulissene-13/
Facebook

I Underground inviteres publikum til en live filminnspilling. Det er både dramatisk, overraskende og litt kjedelig.

Det er Franz Kafkas (1883-1924) romanverk Prosessen (1925) som danner utgangspunktet for samarbeidet mellom det norske bergensbaserte musikkteaterkompaniet Neither Nor og det franske kunstnerkollektivet Scènes Théâtre Cinéma i forestillingen Underground. Forestillingen begynner på samme måte som Kafkas roman: Josef K. vekkes av to politimenn som arresterer ham, men han får aldri vite hva han er siktet for. Isteden vikles han inn en labyrintisk, surrealistisk og uoversiktlig rettsprosess som gradvis blir mer og mer dunkel, forvirrende og gåtefull.

På Cornerteateret i Bergen har ensemblet bygget et helt filmsett med en rekke modeller og en scenerigg i den ene black boxen, og konseptet går ut på at publikum er vitne til en live, innendørs filminnspilling inspirert av Kafkas roman. Filmen spilles inn to ganger i løpet av kvelden, med bare en liten halvtimes pause mellom tagningene. Publikum deles i to grupper, én gruppe som først ser filmen live overført til en liten kinosal og en annen gruppe som samtidig sitter i black boxen og observerer selve filminnspillingen. Etter pausen bytter publikumsgruppene plass og man ser det hele på nytt, men fra et annet perspektiv.

The Department of DNA På forhånd er jeg svært usikker på hvilken rekkefølge jeg skal gå for, men jeg ender med å bevege meg mot den black boxen som for anledningen er omgjort til en kinosal.

Jeg har aldri sett noen filmatiseringer av Prosessen, men jeg leser i programbladet at åpningsscenen i Underground er den samme som i Orson Welles’ filmatisering av romanen fra 1962. Og ganske riktig: Etter noen scener fra T-banen på en undergrunnsstasjon, der byens og menneskenes kontinuerlige bevegelser er i fokus, akkompagnert av et drivende soundtrack med rytmeinstrumenter i forgrunnen, fortsetter det hjemme hos Josef K. Fargene på bildene gir liksom hele filmen en litt grå, gammeldags kvalitet, som sammen med plotet bygger opp den klaustrofobiske, innestengte stemningen. Kameraperspektivets vinkler får det lille værelset til Josef K. til å virke enda mindre enn det er, og de to politimennene ser unaturlig høyreiste og autoritære ut når de avhører ham. Lyden av skingrende strykere og xylofon danner et urovekkende lydteppe i bakgrunnen. Samtidig er det allerede her rare detaljer som gir fortellingen et surrealistisk preg helt i tråd med de universene Kafka ofte skriver fram: Politimennene gjør for eksempel i avhøret en stor sak av Josefs morgenrutiner og hvor han pleier å kle på seg. Det viser seg omsider at politimennene kommer fra The Department of DNA, og Josef K. får beskjed om at han «will be notified if there are any further developments in the testing process». Akkurat hva som er galt får han imidlertid ikke vite noe om.

Lukket og labyrintisk kretsløp på tvers av tid Etter dette går fortellingen sine egne veier, men den foregår hele tiden i et labyrintisk og lukket kretsløp som består av rom etter rom med en Kafka-aktig surrealistisk drømmelogikk. Slik også tittelen Underground antyder, befinner hele filmens univers seg under bakken i nær tilknytning til T-banen. Filmen har en rekke repeterende sekvenser der perspektivet er lagt til den begrensede utsikten fra gitteret til et ventilasjonsanlegg i undergrunnen og dette undergrunnsuniverset skapes blant annet av en rekke små modeller og scenerigger på selve filmsettet som manipuleres gjennom filmteknikk.

Kort fortalt er handlingen at Josef K. begir seg ut på en endeløs og retningsforvirrende vandring fra rom til rom i én og samme bygning på jakt etter en Dr. Richard i håp om å få nærmere opplysninger om saken sin. Ekstra ubehagelig er det at rommene er sammenkjedet og at Josef K. ikke kan bevege seg ut av dem. Underveis skjer en rekke merkelige forviklinger uten av vi får opplyst hva som står på spill, men det blir klart at det er snakk om liv eller død. Etter hvert dukker det opp et rikt persongalleri, blant annet en dobbeltgjenger med nesten samme navn som Josef K., bare at han er svart i huden. Det som foregår i de mange rommene er visuelt interessant og inviterer til en rekke spørsmål publikum kan spekulere i: Hvem er de rare mennene i oransje frakker som sier hysj? Og hvorfor er det en gong-seremoni i det dunkle lyset i det ene rommet? Hva driver egentlig damen på krykker med når hun stavrer seg rundt blant store hauger med permer? Hvorfor er det en etasje heisen i bygningen ikke vil kjøre til? Hva er egentlig The black box? Og hvem er de maskekledde mennene som bærer på glasskolber med lysende blomster?

Det er et interessant grep å knytte arrestasjonen av Josef K. tematisk sammen med genteknologi. Filmens univers får dermed et tidløst preg, som det likevel er fristende å lese som et bilde på et totalitært fremtidssamfunn der menneskenes muligheter til å manipulere genmaterialer har nådd høyder som gjør at det meste kan kontrolleres og forutses på detaljnivå. Kanskje har det skjedd store miljøkatastrofer som har ført til at jordas ressurser er begrensede og statssystemene slik vi kjenner dem har opphørt. Assosiasjonene mine går i retning av TV-serier som HBOs West World og den britiske science fiction-serien Black Mirror. Den desidert største styrken med det tematiske grepet og sammensetningen av elementene i filmen er at publikum selv må skape sammenhenger og fylle informasjonshullene.

Filmsettet som teater? Ett teatergrep gjør ensemblet riktignok i løpet av filmvisningen: Jeg oppdager at en dresskledd skikkelse plutselig sitter midt blant oss når handlingen når sitt høydepunkt idet Josef K. kryper inn i en lang, trang sjakt. Skikkelsen i salen snakker plutselig med Josef K. og jeg skvetter.

For meg er filmen en medrivende opplevelse, og jeg tror den forsterkes av nettopp vissheten om at alt jeg ser er live, da det foregår i en annen del av Cornerteateret og overføres til kinosalen. Jeg kjenner meg ekstra privilegert og tanken på alt som kan gå galt skaper en ekstra spenning fra øyeblikk til øyeblikk. Særpreget ved teaterformatet til forskjell fra filmformatet, er jo nettopp den intensiteten og tilstedeværelsen teateret byr på. I denne sammenhengen er det som om filmen jeg ser får et avtrykk av teaterets intensitet og det synes jeg er godt gjort. Når jeg så beveger meg til filmsettet i et annet rom for å se filmen på nytt, er det med en viss ambivalens. For det første sitter publikum på et slags galleri et stykke over filmsettet, med et metallrekkverk foran, og det skaper vanskeligheter med både å se og høre hva som foregår. På scenen er en stor, grå kloss, som består av to etasjer. Den øverste etasjen likner delen av et hus, med en dør og noen vinduer, mens den nederste etasjen består av to rom med vegger som kan kjøres ned på fremsiden. Ellers er scenerommet fylt med musikere, kameramenn og lydmenn, samt et par tekniske installasjoner, deriblant en liten skalamodell som forestiller heissjakten vi stadig får se bilder av i filmen. Med andre ord er filmsettet en slags teaterscene. Ensemblet beskriver det på denne måten i programbladet, der det står at «det er som å få avslørt hemmeligheten bak et magisk triks. Dramatikken og overraskelsene skapes ikke først og fremst i filmens fiksjon, men i den menneskelige skaperevnen som ligger under overflaten av ethvert teater- og filmmaskineri».

Imidlertid kan jeg ikke si meg helt enig i dette. Jeg er nok ikke helt upåvirket av at jeg allerede har sett filmen, men å overvære innspillingen blir til tross for at jeg allerede kjenner plotet, en tålmodighetsprøve. Filmsettet er ikke laget for å være tilgjengelig for meg som publikummer i et teaterrom. Kanskje er det det som er poenget? Mest fremtredende for meg er hvordan alt bytter plass og forskyves når jeg blir tilskuer til innspillingen: Filmens sekvenser ligger lagret et sted i hjernen og på et nivå forestiller jeg meg scener fra filmen for mitt indre, sekvens etter sekvens så godt jeg kan huske. Samtidig er jeg først og fremst oppmerksom på helt andre detaljer når jeg studerer filmsettet i teaterrommet. På et punkt, i en scene som foregår i en heis på siden av scenen, kan jeg ikke engang se skuespillerne og da konsentrerer jeg meg isteden om musikerne. Soundtracket får en helt annen rolle når filmsettet blir et «teater». Det står mer for seg selv, jeg får virkelig lyttet meg inn i musikken. Jeg blir også fascinert av alle scenearbeiderne som flytter og rigger på gjenstander. Det nærmeste jeg kommer magi, må være å se hvordan en av filmens siste scener skapes, når Josef K. kryper gjennom en trang sjakt: Det viser seg at skuespilleren i virkeligheten kryper gjennom en lang rekke bord som er montert sammen. Alt i alt sitter jeg likevel igjen med en opplevelse av at filminnspillingen i teaterrommet med fordel kunne vært realisert på mer tilgjengelige måter, og jeg savner å komme enda tettere på kulissene, menneskene og maskinene.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no