Bilde fra Vi må snakke om Faust på Nationaltheatret. Foto: Øyvind Eide. Avbildet: Mads Ousdal, Petronella Barker, Marika Enstad og Kjersti Tveterås. Scenograf: Daniel Angermayr. Kostymedesigner: Monika Ulrich. Lys- og videodesigner: Voxi Baerenklau

Avkolonialisering i barokke omgivelser

Debatten om avkolonialisering av kulturlivet har inntatt norsk kulturliv. Men hva om selve makthierarkiet utgjør en av de største hindringene for det store og nødvendige endringsarbeidet?

Det er liten tvil om at arven fra kolonialismen utgjør et palimpsest av selvforsterkende strukturer som preger vår verdensforståelse. Kolonialismen har gitt Europa og Vesten en definisjonsmakt som selvsagt gjenspeiles i scenekunsten. Det er på tide at det snakkes om det, ikke minst på de store institusjonene. Med det demografiske bildet som utgjør Norges befolkning i dag har behovet for de andre perspektivene etter hvert blitt ganske prekært: Vår nedarvede eurosentriske verdensforståelse utgjør en potensielt dehumaniserende faktor – ikke minst i kunsten. Sjablongaktige, mangelfulle og naive tematiseringer og representasjoner av den eller det som er ukjent kan virke både avslørende og ytterligere splittende.

Høsten 2018 kom dekolonialiseringsdebatten til norske universiteter. Opptakten har nok vært mer gradvis; diskusjoner og arrangementer rundt mangfold og inkludering tar nå tydeligere plass i samfunnet, ikke minst som nødvendig motvekt til økt fremmedfiendtlighet, hets og innstrammet asylpolitikk. At denne debatten nå har strukket seg helt inn på Nationaltheatret gir håp om at noe er i reell bevegelse: Det ble altså for to uker siden invitert til frokostmøte om avkolonialisering i det som må kunne kalles Norges svar på det klassiske teatrets høyborg.

Skinndebatt eller oppriktig endringsvilje?
Jeg har imidlertid alltid blandede følelser overfor slike arrangementer. Blandede følelser fordi enormt komplekse problemstillinger gjerne skal omtales på kort tid. Skeptisk fordi jeg vet at når profilerte aktører fronter inkludering og mangfold så handler det også om strategi, posisjonering og taktikk. Samtalen i seg selv kan gjøres til alibi: “Vi snakker jo om det! Vi har jo tatt tak i debatten!”, og fine ord kan forsvinne allerede i dét folk beveger seg ut av arrangementet og tilbake til en virkelighet hvor århundregamle strukturer har pløyd dype veier vi vet hvordan vi skal navigere i.

Det er to former for handlings- og erkjennelsesvilje jeg først og fremst savner i den norske samtalen om avkolonialisering. Det første er erkjennelsen av eurosentrisme som en alvorlig og direkte farlig form for kulturell blindhet. Eurosentrisk blindhet kommer kanskje best til uttrykk gjennom mangel på autentisk nysgjerrighet overfor kunnskap, erfaringer og kultur fra ikke-vestlige land. I norsk kulturell diskurs eksisterer det ifølge Deise Nunes et i høy grad ubevisst paradigme om at ikke-vestlig kunnskap ikke kan sidestilles med vår. Derfor er vi heller ikke oppriktig nysgjerrige, og mange mangler også en grunnleggende respekt for andre estetikker, erfaringer og kulturelle uttrykk enn de vestlige.

Nunes skriver i sitt essay “Risiko og Utopi i Ways of Seeing” i Black Box teaters utgivelse Publikasjon 1 fra 2018 at denne tilstanden er “til stede i historieløsheten og konstruerte dikotomier som skiller kropp og sinn, tradisjon og vitenskap, spiritualitet og logikk.” Disse mekanismene fører til at den eneste veien for minoritetskulturer blir assimilasjon mot majoritetskulturen, som forblir en mastodont. Men kultur er alltid i flux. Den norske kulturen er allerede i stor forandring, og det innebærer nødvendigvis at for å unngå frustrerte parallellsamfunn og sinte subkulturer må også majoritetskulturen utvise mobilitet. Nå.

Mange kunstnere, og sikkert også mange teatersjefer, kunstneriske ledere og kuratorer, legger sitt håp til kunstens funksjon som samfunnskritiker og erkjennelsesrom. Utfordringen oppstår når vi skal diskutere forhold utenfor vår egen virkelighet. For hva når analysen ikke kun handler om vårt eget samfunn, men fordrer en forståelse av det som er utenfor vår sfære, det vi gjerne mangler referanserammer til? Selv kunsten er ikke friere enn vår egen forestillingsverden, og vår forestillingsverden er formet av det narrativet vi befinner oss i.

Vi vet at representasjoner og framstillinger av minoriteter og flyktninger i høy grad er preget av politiske agendaer. Medienes fortellinger om disse gruppene er fulle av forenklinger og utelatelser, og i sosiale medier preges framstillingene ofte av enten medynk med offeret eller frykten for trusselen. I begge tilfeller forsvinner individet, og mytene reproduserer seg selv. Stereotypier vil eksistere så lenge avstanden fra den som fremstiller, til det som fremstilles, er for stor. Dess høyere opp i makthierarkiet, dess hvitere det er, jo lengre er det til mennesket på bakken, og jo større er sjansen for at antakelsene blir feilaktige. I mange tilfeller står vi igjen med sjablonger hvor mennesket på teaterscenen er blitt redusert til et symbol og en semiotisk kode.

At dette opprettholdes gjennom den vestlige kulturinstitusjonens hierarki, er underkommunisert. Vi må begynne å systematisk undersøke om produksjonshierarkiet i klassisk vestlig teater skaper en skjult sensur. Hvordan kan man redistribuere og utjevne maktforholdet mellom den dominante kulturen og den som skal representeres? Når norske scenekunstinstitusjoner produserer forestillinger som portretterer minoritetsgrupper eller migranter, hvem kuraterer og regisserer disse historiene? På hvilke måter risikerer vi utilsiktet å reprodusere dikotomien oss/dem? Hvordan kan vi utfordre denne polariseringen, heller enn utilsiktet reprodusere den?

Den hvite mannens introspeksjon
Nationaltheatrets produksjon Vi må snakke om Faust, med islandske Thorleifur Örn Arnarsson på regi, er et godt eksempel på hvordan vi i vesten som oftest beholder etablerte strukturer og oss selv som subjekt når vi egentlig ønsker å utfordre nettopp dette. At noe overhode behandles synes ofte å være langt viktigere enn hvordan. Prosjektene blir ofte introspektive og viser kulturfolkets refleksjon over sine egne privilegier. I Vi må snakke om Faust ser vi dette gjennom hvordan den vestlige kanonen brukes som utgangspunkt for å diskutere nettopp patriarkatet og, vel, den vestlige kanonen. I et slags eurosentrisk metaperspektiv analyserer den vestlige hvite mannen seg selv, og er nok en gang subjekt. Hva om vi hadde våget å endre selve subjektet, selve blikket vårt?

Og her kommer vi til min andre kritikk av den norske mangfolds- og avkolonialiseringsdebatten: En manglende vilje til å ta i de mest ubehagelige paradoksene. Diskusjonene omkring mangfold, rasisme og flyktningeproblematikk i kunsten blir svært problematiske når institusjonene er så tett forbundet med de samme maktstrukturene de kritiserer, og tilsynelatende så uvillige til å snakke om nettopp det. Kjersti Horn, som kjenner Nationaltheatret godt, uttalte på frokostmøtet at disse debattene ikke eksisterer der: “Jeg opplever ikke at det er noen levende debatt om disse tingene på noe nivå, verken på det akademiske eller på det mer konkrete, håndfaste og dagligdagse. Det kan oppstå her og der, men det eksisterer ingen linje som drives fram i norsk teater i det hele tatt slik jeg opplever det.” Jørn Mortensen, rektor på Kunsthøgskolen i Oslo, uttalte at det er viktig å gjøre plass i samfunnet for flere fortellinger. Så klart. Handler ikke avkolonisaliering likevel først og fremst om å krype til korset og akseptere at den historisk dominerende, vestlige fortellingen på mange måter er et falsum, og i tillegg være villig til å ta konsekvensene av dette?

Selvbedrag og skjeletter i skapene
Hva mener vi egentlig med avkolonialisering av kulturlivet? En opprydning av fortidens ballast? Vi snakker om postkolonialisme i vesten som om kolonialismen hører fortiden til, men i veldig mange afrikanske land er det ikke noe post i kolonialismen. Tvert imot er nykolonialismen høyst og smertefullt til stede. Vestlig plyndring av afrikanske naturressurser er jo noe som pågår i vår samtid. For å kunne legitimere denne politikken er det sterke vestlige krefter i sving fortsatt, krefter som er tjent med at de andre forblir nettopp de andre, og dermed også med at vår blindhet består. Avkolonialiseringen er ikke bare et oppgjør med fortiden, det er like mye et oppgjør med samtiden, med nykolonialisme og vårt stadig mer problematiske økonomiske system, og – vil jeg påstå – faktisk også med den vestlige kulturinstitusjonen. Slik oljefondet både investerer i selskaper som selger bomber brukt i den blodige Jemen-krigen og sponser Kulturrådet, er alt en del av noe større enn seg selv. Slik dagens regjering både fremmer mangfold og integrering i sin kulturmelding, og samtidig i 2018 kuttet budsjettet for kultur i utviklingspolitikken med nesten 50% slik at STIKK måtte legge ned sin ordning for samarbeidsprosjekter med land i sør, slik befinner vi oss i en labyrint av paradokser. Er det overhode mulig med radikal, eksplisitt og aktivistisk systemkritikk innenfor de store, statsstøttede kunstinstitusjonene når vi alle er del av et slikt matrix?

Avkolonialisering av kulturlivet er en ekstremt mangefasettert og kompleks utfordring som gjør enhver quick-fix-tilnærming til et hån. Men – samtidig er det jo faktisk enkelt. Det handler om omfordeling av makt. Men makt er posisjon. Å gi fra seg makt og kontroll er å tre inn i ukjent farvann, og med press om publikumsappell og besøkstall, er ikke kunsten alltid like fri som vi skulle ønske. På mange måter holder den vestlige kanon og den hvite, mannlige dramatikeren sitt klamme, harde grep rundt norsk scenekunst, på tross av at det også finnes levende krefter og impulser som virkelig ønsker å bevege oss inn i nye landskap.

Avkolonialisering handler om vilje til å gi fra seg definisjonsmakten, og om å ville verk som bryter med dominerende vestlig estetikk og diskurs. Det handler om produksjonsmodeller som åpner for en mer demokratisert subjekt-subjekt-orientert kunstnerdialog. Det handler om å invitere inn flere ikke-vestlige regissører og teatermakere, og interessere seg for ikke-vestlig dramatikk. Det handler om å åpne opp for at den ikke-vestlige kanonen i mange tilfeller kan lære oss minst like mye som den vestlige. Avkolonialisering er “utrospeksjon” mer enn introspeksjon.

Forsvinner vi først ned dét kaninhullet, da er det slutt på moroa og på behagelige tilskueropplevelser i myke fløyelsseter, på ufarlig kunst, på koselige frokostmøter med litt avkolonialisering til morgenkaffen. For da blir kunsten et reelt speil, et speil vi ser våre egentlige selv og vårt samfunns grimme selvbedrag i. Og om vi skal være helt ærlige, vil vi egentlig det?

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER