S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Chris Erichsen – 19. august 2021

Avklart Hamlet

Foto: Øyvind Eide. Scenografi og kostymer: Nia Damerell. Lysdesigner: Norunn Standal.


Publisert
19. august 2021
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Teater

Nationaltheatret, hovedscenen

Hamlet

Av William Shakespeare

Regissør: Johannes Holmen Dahl

Med:

Herbert Nordrum: Hamlet Jan Gunnar Røise: Claudius Ågot Sendstad: Gertrude Maria Kristine Hildonen: Ofelia Håkon Ramstad: Polonius Elias Holmen Sørensen: Laertes Sigurd Myhre: Rosenkrantz Anne Krigsvoll: Graver Kim Haugen: Gjenferdet Patrick Hilmar Ingvaldsen: Gyldenstjerne Elisabeth Mørland Nesset: Musiker Lars Gärtner Fremmerlid: Musiker

Scenograf og kostymedesigner: Nia Damerell Komponist og musikalsk ansvarlig: Alf Lund Godbolt Lysdesigner: Norunn Standal Maskør: Eva Sharp Dramaturg: Hege Randi Tørressen


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/avklart-hamlet/
Facebook

I Nationaltheatrets Hamlet er det noe vidunderlig avklart over både det individuelle og kollektive uttrykket.

Den postpandemiske, lett hektiske summingen i salen på tvers av radene avbrytes brått av et langtrukkent tordenaktig skrall sendt ut fra en trommeslager på høyre side av scenen. Fra under skrallet stiger lyden av en sirene opp. Langsomt kommer en rekke av stillestående silhuetter til syne på bakgrunn av et stort, blafrende bakteppe av det som viser seg å være mengder av påskrevne A4-ark, antakelig hele manuset til den forestillingen som nettopp har begynt.

Velkommen til Hamlet på Nationaltheatret anno 2021. Enkelte eldre publikummere på de forreste seteradene holder seg for ørene, men ingen reiser seg i protest og forlater salen.

Etter det innledende tause, dels undersøkende, dels er du med oss eller mot oss-blikket fra aktørene foran på scenen, går den ene etter den andre ut av rekka. Til slutt er det bare to igjen, Hamlet og hans mor, Gertrude. Tonen mellom dem er overraskende lett. Hun forsøker å overtale sønnen til ikke å reise til Wittenberg for å fortsette på studiene fordi han trengs hjemme nå når faren hans er død.

Rett på sak Her har man altså gått rett på sak og hoppet glatt over hele den klassiske introen med slottsvaktene og den avdøde kongens gjenferd. Dette er det nok en del av Nationaltheatrets eldre kjernepublikum som vil fnyse av. Jeg kjenner sågar en som har nektet å gå og se forestillingen fordi vedkommende fikk høre, i et radiointervju med hovedrolleinnehaver Herbert Nordrum, at teksten er kuttet ned med 70 prosent og at kun highlightsene er beholdt.

Forestillingen er en av få som teatret har «holdt varm» gjennom pandemien og det er tydelig at det ligger en forventning i lufta som peker mot noe mer enn at dette bare er nok en Premiere På Hovedscenen. Om vi ser litt stort på det er det kanskje Kristian Seltuns egentlige premiere som teatersjef vi her er med på.

Historien om prins Hamlet og hans kamp for å avdekke sannheten om mordet på sin far, hans nøling, skam, tvil, tro og galskap er en teatral evergreen med potensiell relevans nærmest uansett når og hvor den spilles. Skrevet rundt år 1600 befinner den seg i et historisk skjæringspunkt med referanser og kvaliteter som på samme tid peker bakover mot antikken og framover mot modernismen. Hamlet er et moderne menneske klekket ut i førmoderne tid. I teksten myldrer det av konfliktstoff; av konspirasjoner, svik, galskap, overtro, vold, umulig kjærlighet og sex innafor rammene av noe så moderne som en dysfunksjonell familie. Her kan man ikke stole på noe eller noen. Bortsett fra teksten selv, selvfølgelig. Den er en teatertekst i ordets rette forstand, et slags shakespeareansk varemerke.

Opphøyd poesi At det er André Bjerkes gjendiktning fra 1958 som her brukes blir i denne sammenhengen et statement i seg selv, anvendelig som den er for et moderne menneske, samtidig som den er tro mot den proklamatoriske, opphøyde poesien i Shakespeares originaltekst. Slik framføres den også av skuespillerne. Og det er tydelig at de trives med en sånn genuin teatralitet. Det hele gjennomstrømmes av en fortettet energi og entusiasme som vitner om at stoffet er mildt sagt modent etter å ha stått til heving i så lang tid. Også har det selvsagt med regissør Johannes Holmen Dahls evne til å behandle skuespillere å gjøre – og mye annet, som jeg kommer tilbake til.

Det vrimler av monologer, med filosofisk og eksistensiell høyttenkning rettet innover mot taleren og/eller utover til Gud og hvermann, altså publikum. Allerede Hamlets første monolog, etter den innledende dialogen med moren, akkompagneres av den permanent tilstedeværende trommeslageren Elisabeth Mørland Nesset. Hun er en slags ghostplayer, en musikalsk «regissør» som i stor grad styrer hva vi skal legge merke til og hvordan. Sånn sett spiller hun en sidestilt hovedrolle. Hun maner fram rytme og luft i den tette teksten, noe den drastiske reduseringen av tekstmengden også skal ha sin del av æren for. Den rydder plass til, og dermed synliggjør den, replikker og tekstpartier som ellers har en tendens til å koke bort i den shakespearske ordflommen.

Intern ombygging En del av replikkene er flyttet på fra blant andre Horatio, hvis figur er tatt ut av teksten, og Hamlet selv til hans kjæreste Ofelia (Maria Kristine Hildonen). Men det er ingen postdramatisk demontering vi utsettes for, snarere en intern ombygging og avklaring. Ved å ta bort mye av den ornamenteringen som ligger innbakt i tekstmengden kommer kjernen i historien og kvalitetene i teksten enda bedre fram. Ofelias overtakelse av noen av mennenes replikker gir et innhold og en dybde til figuren den neppe har hatt før. Hun svever vekselvis mildt, undrende, observerende, omsorgsfullt og fortvilet gjennom forestillingen. På et tidspunkt synger hun fram en monolog – jeg husker ikke hvilken – på en måte som momentant lokker fram gåsehuden. Slik spiller hun ut sin galskap. Hamlet på sin side sender resten av aktørene ned i salen og gir seg galskapen i vold på en måte som tydelig tilsier at det er noe han gjør fordi det forventes av ham.

Bortsett fra sistnevnte Commedia dell´arte-aktige scene er her ingen visuelle referanser til tiden dette skuespillet er skrevet i. Påkledningen framstår generelt tidløst moderne. Hamlet i Herbert Nordrums skikkelse framstår i utgangspunktet som en lett pubertal skikkelse, litt ukomfortabel i sin egen kropp og de klærne den er dekket av. Men underveis vokser han ut av tvangstrøya og folder ut et verbalt og fysisk repertoar som formelig eksploderer, igjen og igjen. Det er noe vidunderlig avklart over både det individuelle og kollektive uttrykket, inkludert samspillet mellom den renskårne, nedstrippa scenografien og det nådeløst effektive lysarbeidet.

Krøll i kritikergjerningen Jeg må innrømme at jeg har problemer med å holde styr på begeistringen, noe som til tider kan skape krøll i kritikergjerningen. Det er så innihælvete deilig å omsider få se noe ordentlig TEATER, å se skuespillere som ikke later som noe annet. Som går inn og ut av scenen med den klare forutsetningen at det er en scene de går inn og ut av. Som tar konsekvensen av at Shakespeares tekst er et kunstig kunstverk.

«Skal vi lage teater igjen?», spurte Kristian Seltun i en artikkel i Shakespearetidsskriftet i 2004. I den grad han kan tillegges en programerklæring så er det nettopp å «reengasjere den (teatraliteten) og si at vi kan bruke den til noe», å «akseptere en grad av forstillelse».

Om det skulle være noen tvil om hva han mener med det så er det bare å oppsøke Nationaltheatret og se Hamlet.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no