Autoritær myteknusing

På festivalen skal teatret kjennes. I hvert fall et teater av Black Box’ type, hvis identitet i stor grad hviler på å trekke det ukjente og sære fram i lyset. I den årlige festivalen får vi en mulighet til å se en rekke sceniske verk i lys av hverandre, og på den måten stå bedre rustet til alt det nye vi skal utsettes for i framtida. Årets utgave av Oslo Internasjonale Teaterfestival var Jon Refsdal Moes svanesang som sjef. Med sine 21 oppsetninger samt debatter og seminarer spredd over 16 dager, varte festivalen dobbelt så lenge som tidligere utgaver. Det kledde den. De fleste forestillingene ble spilt to dager på rad og hadde selskap av minst en annen, på en eller flere måter, beslektet forestilling. Det ga festivalen en identitet, en rytme og en luftig ro som til dels har manglet tidligere.

«Nothing to do with communication» I sin velskrevne programtekst, opprinnelig holdt som foredrag ved Bastard-festivalen i Trondheim, siterer den avtroppende teatersjefen den britiske regissøren Peter Brooks statement om regissør Jerzy Grotowskis forestilling Akropolis fra 1962: «This has nothing to do with communication.» – Hva?! Er det ikke det det hele handler om, spurte en ung Refsdal Moe seg selv der han satt i Odin Teatrets lokaler i Holstebro og forsket i gamle filmopptak som han ikke skjønte stort av. Etter hvert gikk det imidlertid opp for ham at det slett ikke var Grotowskis hensikt å kommunisere. Faktisk så brydde ikke Grotowskis Akropolis seg om ham i det hele tatt, noe som etter hvert framsto for den unge teaterforskeren som en dypt frigjørende tanke: Det var opp til ham selv! Nå kunne hva som helst skje.

Tidligere OIT-festivaler har vært kritisert for dominans av europeisk og nordamerikansk scenekunst. I år startet det hele med en forestilling fra Israel og sluttet med en fra Iran. Begge disse var knyttet til et overordnet debatt-tema om teaterscenen som ytringsfrihetsarena, der scenekunstnerne Arkadi Zaides og Amir Reza Koohestani ble grundig intervjuet av journalist og forfatter Åshild Eidem.

Det fantes visstnok et underliggende ønske om at de to kunstnerne skulle møtes til samtale på slutten av festivalen. Dette skjedde dessverre ikke, og ville kanskje vært for godt til å være sant. Felles for dem var imidlertid at de begge i utgangspunktet var opptatt av å knuse globale, og kanskje spesielt europeiske, myter om sine hjemland: Begge var opptatt av å framheve at det faktisk foregår debatt og kritisk virksomhet i både Israel og Iran. Systemkritikken vokser gradvis fram nedenfra, og til tross for trange rammer skapes det stadig kunst som går på tvers av myndighetenes ønsker. Vi kjenner det igjen fra historiene om livet i de autoritære statene øst for jernteppet: Man finner alltid måter å omgå sensuren på. Den israelske statsministerens gjentatte taler om trusselen fra Iran blir i stor grad møtt med skjult latter eller likegyldighet. Og sensuren i Iran fungerer rett og slett ikke, skal vi tro Koohestani. Alle gjennomskuer instinktivt og øyeblikkelig hvor den har grepet inn. I samme ånd blir alle talene om å utslette Israel bare sett på som skuebrød – eller teater, om man vil.

Hverdagsvold I forestillingen Archive tar Arkadi Zaides i bruk en rekke videoopptak gjort av palestinere i de okkuperte områdene. Opptakene er resultatet av et videoprosjekt satt i verk avB’Tselem, det israelske informasjonssenteret for menneskerettigheter i de okkuperte områdene, i 2007 da tallrike håndholdte kameraer ble delt ut til palestinere bosatt i okkuperte områder for å dokumentere overgrep og brudd på menneskerettighetene.

Fra visningen av Archive på Festival Danse Solo au Quai i Angers, Frankrike, 2015

Det er ikke de mest dramatiske scenene som tas i bruk i forestillingen, for dem kjenner de fleste til fra før. Det er for det meste den mer eller mindre usynlige hverdagsvolden som vises. Truslene, steinkastingen, utskjellingene, småsabotasjene, ildspåsettelsene. De fleste opptakene er gjort i skjul, og opptakene er preget av det. Zaides, som er danser, er selv på scenen. Han står og ser på og begynner å etterlikne utvalgte personer i opptakene, i en slags skyggedans. Den første assosiasjonen jeg får er den amerikanske filmen fra 1979 Being there, om den gamle gartneren Mr Chance (spilt av Peter Sellars) som i hele sitt liv kun har oppholdt seg bak de høye murene på eiendommen til en rik familie. Det eneste han har sett til virkeligheten utenfor, har foregått på TV-skjermen. En uforliknelig scene viser ham mens han står og forsøker å etterlikne opptakene av noen synkronsvømmere mens rikmannsfruen Eve Rand (Shirley Mc Lane) ligger på gulvet og gnir seg opp mot beinet hans uten å klare å vekke hans interesse.

Det er ingen umiddelbar grunn til å tro at Zaides har brukt Mr Chance som et forelegg. Likevel er det en slående likhet mellom de to figurene, ikke minst i kraft av at Zaides selv fortalte at han i mange år følte at han levde isolert i en boble mens han turnerte rundt i landet som danser. Først etter en stund gikk det opp for ham hva som egentlig foregikk.

Det private rommet Arkadi Zaides har i en årrekke vært støttet av den israelske staten. Denne forestillingen gjør at han risikerer å miste støtten. Den sittende kulturministeren har allerede kommet et stykke på vei med et lovforslag som krever lojalitet til staten og nekter støtte til kunstnere som sprer tvil om Israel som en jødisk og demokratisk stat.

Hearing av Amir Reza Koohestani. Foto: Amir Hossein Shojaei

Ingenting tyder på at Amir Reza Koohestani risikerer noe liknende. Forestillingen hans, Hearing, går et godt stykke lengre inn i indre og private rom i det iranske samfunnet. Den foregår på et jenteinternat i etterkant av revolusjonen i 1979. En av jentene har hatt guttebesøk på rommet, og hun og andre jenter avhøres av en umiddelbart usynlig autoritet som det viser seg sitter på et av publikumssetene. Det er enkelt og utrolig effektivt gjort. De avhørte kommer inn og ut av et lysfelt på en ellers mørk scene. De spiller nyansert, lavmælt og likevel ekstremt ekspressivt mens de forsøker å besvare spørsmålene som stilles av stemmen fra oven, uten å sette seg selv i klisteret.

Koohestani utsetter seg imidlertid ikke selv for noen stor risiko med dette stykket. Handlingen foregår i en tid som det iranske samfunnet offisielt er på vei bort fra. Det foregår også en stadig kamp mellom ayatollaene og en mer liberal bevegelse. Koohestani selv var i samtalen med Åshild Eidem svært opptatt av å framheve Iran som et sted for håp og skapende potensial og var mer opptatt av å forsvare enn å kritisere sitt lands myndigheter. Han har bodd flere år i Manchester, men valgte å flytte tilbake til Teheran. -Iran er et land i utvikling, sa han. –Hva er dere her i vesten? Utviklet? Ferdige? Det sies at kvinnene i Iran er undertrykket. Hva skal man da si til at andelen kvinnelige studenter er på hele 57 prosent? Iran er et land først og fremst med en lang poetisk tradisjon. Teateret og filmen har en ganske kort historie. Likevel er kvinnenes stilling innen både film og teater sterk. Her har dere all den friheten dere vil ha, men ingen bryr seg. Dere spiller, det applauderes, dere får kanskje to anmeldelser og så blir det stille. I Iran tropper sensurkomiteen opp. Det vi gjør betyr noe! Publikum er engasjert. Det diskuteres og lagres i minnet og er en ytring som virker, sa Koohestani.

Mullahpiss – Jævla Mullahpiss! sa en iransk venn til meg i forbifarten på vei ut. Han måtte flykte for livet for 20 år siden og hadde ingenting til overs for det han opplevde som hvitvasking av et voldelig og autoritært regime. –Dette har jeg sett altfor mange ganger før. Regimet dytter sånne nyttige idioter foran seg for å få det til å se bedre ut enn det er, og belønner ham rikelig for det, sa han.

Black Box Teater ble med andre ord en arena for et engasjement og en debatt som dessverre ikke kom helt til overflaten. Men festivalen som helhet ble et kraftig statement og en verdig svanesang fra påtroppende dekan på Teaterhøgskolen, Jon Refsdal Moe.