Autonomi kan føre til fremmedgjøring

Sakens kjerne lar seg simpelthen ikke tallfeste. Et innlegg mot «stuevarme»: Om hvorfor politikken gir et bedre herberge for kunsten enn det frie markedet.

I Nederland hvor jeg kommer fra, iverksettes det harde nedskjæringer fra 1. januar 2013. Regjeringen kommer til å kutte den statlige støtten til kunst med nesten en fjerdedel – fra 900 til 200 millioner euro. I tillegg kommer omfattende innstramninger på lokalt og regionalt plan. Det betyr at bare fire av de ti orkestrene man har i dag kommer til å overleve, og at antallet dansekompanier vil reduseres fra syv til fire. Verdensberømte utdanningsinstitusjoner som Rijksakademiet, som hvert år sender flere dusin topptalenter ut i hele Europa, kommer til å forsvinne. Det faktum at de små kompaniene og unge kunstnerne rammes spesielt hardt, vekker harme over hele Europa, uten at det gjør noe inntrykk på regjeringen. På grunn av kuttene mister de unge enhver sjanse til å utvikle seg i beskyttede omgivelser. Hvordan er det mulig at det politiske Nederland har kunnet rive det nederlandske kunstsektoren så hardt og så nådeløst fra hverandre, og fremfor alt: Hvorfor har det møtt så lite motstand?

Kunstens autonomi Til sammenlikning: Da boken Der Kulturinfarkt av Dieter Haselbach, Armin Klein, Pius Knüsel og Stephan Opitz ble utgitt i Tyskland, brøt det øyeblikkelig ut en storm av protester, fra både politikere og intellektuelle. Bokens hovedtese: at kunsten bør gjøre seg uavhengig av politikken og istedet underkaste seg markedskreftene, førte til en diskusjon som ikke kommer til å opphøre med det første. I motsetning til hjemlandet mitt, hvor politikere og samfunnet tiet etter at nedskjæringene ble kjent. Hvordan kunne dette skje?

Siden 1960-tallet har nederlandske kunstnere som medlemmer av kunstnerråd selv avgjort hvilke kvalitetskriterier kunsten skal vurderes etter, og hva som er støtteverdig. Dette har blitt ansett for å være et gode, et skritt i retning av kunstens autonomi. Slik har kulturstøtten blitt tildelt uavhengig av politikerne. Politikerne har undertegnet tilsagnsbrev, men uten videre diskusjon om kunstens innhold eller sosiale tilknytning.

Etter mitt syn førte dette til en voksende, fatal fremmedgjøring mellom kunsten og politikken. Fatal fordi politikerne ikke la noen vekt på kunstens betydning, det måtte kunstnerne gjøre selv. Samfunnet sluttet også å diskutere kunstens betydning og rolle. I stedet oppsto det en polemisk debatt om økonomi: er det nødvendig med så mye støtte til kunst? Kan ikke kunsten klare seg bedre ved hjelp av markedet? Mens kunstnerne feiret sin autonomi, ble spørsmålet om finansiering reist stadig mer høylydt. Kunstnerne ble mistenkeliggjort, de ble betegnet som profittører, venstrevridde hobbykunstnere og statsstøtte-junkier. Nedskjæringene som trer i kraft i 2013 kom som en direkte følge av denne utviklingen. Nå forsvinner et finmasket nettverk fra europeiske scener. Det som engang var en idealistisk, frigjørende tanke forvandlet seg til neoliberalistiske løsninger. «Det er ikke samfunnet som skal betale for kunsten. Det er kunsten selv som må bevise sin eksistensberettigelse innenfor kommersielle rammer. Gjennom besøkstall, egeninntekter, evne til selvhjelp, innovasjon, utstråling.

Det tyske systemet Det jeg virkelig beundrer ved det tyske støttesystemet, er nettopp den sterke forbindelsen mellom kunsten og demokratisk valgte politikere. Min utnevnelse som teatersjef ved Münchner Kammerspiele er en politisk avgjørelse. Derfor står jeg ansvarlig overfor den byen som har vist meg denne tilliten. Hvis jeg gjør en dårlig jobb, hvis avisene ikke skriver om oss, og vi mister publikum, bør jeg gå av. En ny sjef vil ta over, men huset og institusjonens økonomiske rammer vil forbli uendret. I Nederland er det annerledes, fordi økonomisk støtte ofte er knyttet til enkeltpersoner.

Hvert år må jeg legge spilleplanen fram for politikerne før jeg offentliggjør den. Det innebærer ikke at politikerne blander seg inn ved å si hvilke stykker vi skal spille. Det betyr at jeg ansvarliggjøres i forhold til hvorfor det utvalgte repertoaret er relevant i møtet med de folkevalgte. La oss si at vi bestemmer oss for en spilleplan med stikkord som ensomhet, irrasjonalitet, iskulde, risiko, demoni, men også stikkord som forsonende og elskelig.

Min begrunnelse for hvorfor dette er viktig og relevant, ville jeg ha liten lyst til å legge frem overfor talsmenn for det frie markedet. Hvilke kriterier ville markedet akseptere som relevante? Ganske sikkert bare «forsonlig og kjærlighetsfull». Det ensomme ville ikke hatt noen sjanse. Det irrasjonelle ville gått for å være seconda vare, og legges igjen i butikkvinduet. Det iskalde ville man også forkaste, for man foretrekker å ha det stuevarmt. Troen på at det å underkaste kunsten de frie markedskreftene vil føre til sterkere, mer konkurransedyktige og mangfoldige kulturprodukt, kan jeg ikke slutte meg til.

Men man kan ikke overse at markedet fører til lunken ensformighet. Det som er økonomisk innbringende må være kompatibelt med smaken til massene. På omslaget til Der Kulturinfarkt står det: «For mye av alt, og for mye av det samme.» Denne tesen opprørte meg dypt. Den rammer ikke kunsten, men markedstilpassede kulturprodukt. De kommersielle fjernsynskanalene er like over hele Europa. Man ser de samme talentshowene i alle land, og mange av dem stammer fra min landsmann John de Mol. Da Münchner Kammerspiele gjestespilte i Beijing nylig så jeg utstillingdukker som så ut som David Beckham, og plakater hvor menn med vestlig utseende reklamerte for biler. Dette viser bredden ved det globaliserte markedet. Det som teller er størst mulig etterspørsel. Det gjør meg engstelig at også kunsten bedømmes slik. Politikken er et bedre herberge for kunsten enn det frie markedet.

Kunstens eksistensberettigelse ligger i dens evne til å reflektere over den verden vi lever i. Den gir refleksjonen form på sin egen måte. Man bør stille de høyeste krav og forventninger til kunsten. Organisasjonsmodell, fleksibilitet, transparens, deltakelse i samfunnsdebatten, nyskapning — det skal alt sammen være oppe til debatt. Men denne diskusjonen kan umulig føres gjennom markedskategoriske tall. Det er mye som kan tallfestes innenfor kunsten. Kunstlivet har lært å økonomisere, det har også institusjonensteatrene gjort. De må garantere for en ansvarsfull omgang med offentlige midler. Men sakens kjerne, det som gjør kunstverk til noe relevant og enestående, lar seg ganske enkelt ikke tallfeste.

«Oppløs de faste ensemblene, og skap et europeisk nettverk av co-produksjoner,» sier forfatterne av Der Kulturinfarkt. Men hvorfor skal det ene erstatte det andre? I mars var Münchner Kammerspiele på Stadsscouwburg i Amsterdam i en hel uke, for å spille, arrangere debattmøter, jobbe med studenter, diskutere med nederlandske kolleger. Hva var det som rettferdiggjorde dette besøket? Var det at forestillingene var utsolgt? Ja, klart. Antallet avisartikler og radio- og tv-innslag? Det også. Men fremfor alt var utvekslingsprosjektet legitimert av noe som ikke lar seg uttrykke i tall. Vi viste frem en teatermodell som er fremmed for det nederlandske teaterlandskapet, og som man fant inspirerende. I løpet av en uke spilte vårt ensemble på tredve skuespillere et mangfoldig repertoar av stort sett ulike oppsetninger.

En risikofylt, innovativ spilleplan kan bare skapes av skuespillere som har tillit til og kjenner hverandre, som kan utfordre hverandre, som har mot til å ta seg dårlig ut for hverandre. Et ensemble er som en kropp med en bestemt farge og klang, som publikum kan knytte seg til.

Enhver institusjon, også innenfor kunst, står i fare for å bli selvrefererende. Det er min overbevisning at det er mulig å legge referansesentrum utenfor, nemlig i samfunnet, som kunstnerens bidrag er rettet til. Vi bør ha mot til å vise oss åpne og sårbare overfor verden. Når vi på Kammerspiele får brev fra publikum, tilstreber jeg å besvare dem selv. Publikummere som vil si opp abonnementet, ringer jeg tilbake til for å spørre om grunnen til at de vil forlate oss. Og selv når de fastholder sin beslutning, blir de overrasket over at jeg ringer, og forteller det til sine familier og venner. På teatret har vi en personlig omgangstone, det fins ingen anonymitet. Man er sammen med menneskene på scenen, men også med dem i salen. Teatret er ikke et massemedium. Og det er dets styrke.

Oversatt av Therese Bjørneboe.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Süddeutsche Zeitung 11. april 2012, og er trykket i det nyeste nummeret av Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift. Scenekunst.no sampubliserer etter avtale.