Sidsel Pape

ARTIKLER av Sidsel Pape

Reine møkkadansen

Dersom ren dans er den dansen som rendyrker kropp i rom, kan ikke dans med tekst være like ren. I så fall kan hybriden ord og bevegelse kalles møkkadans, skriver Sidsel Pape i dette essayet.

Forfengelig og forgjengelig

Masja Abrahamsen og Hege Haagenrud er to yngre koreografer som stadig gjør seg mer gjeldende i dansekunstfeltet. Torsdag var det urpremierer på forestillingene «RESIDENS» og «ADVENTURE WITHOUT RISK – is Disneyland».

Enkelt i ytterste potens

Hjemmeforestillingen Good Night and Good Morning rommer
uendelig mange lag av tolkning. Koreografens evne til å gjøre det
intime allment, må gjerne “privatisere” våre offentlige scenerom
mer, skriver vår anmelder Sidsel Pape om Emilia Adeløws
forestilling i Oslo.

Sikkert, spontant og sant

Docudans er et oppriktig opplysningsprosjekt om scenisk
dans og dansere. Utøverne beveger med selvopplevde historier og
selvbiografisk bevegelse, skriver vår anmelder, som har vært på
aller første forestilling med publikum på det ”ordentlige” Dansens
Hus og under Showbox.

Sprøtt sirkus om menneskets zoologi

Koreograf Henriette Pedersens The Problem Has No Name er
en besynderlig form for begjær utformet i skjæringspunktet mellom
dans, teater og performance. Paret i stykket viser seg å være langt
mer primitivt enn dyrene som bærer seg i bakgrunnen, mener
danseinfo.no/scenekunst.nos anmelder.

Saktmodig forsoning med fortiden

Hege Haagenruds Så tag nu mina händer på Showbox på Black
Box Teater er en velkomponert, sterk og stillferdig
danseforestilling, med vibrerende undertoner av vemod. Haagenrud
vil vi se mer til, mener scenekunst.no/danseinfo.nos
anmelder.

Absolutt improvisasjon

Julyen Hamilton, nestor i scenisk improvisasjon, koreograferte i
øyeblikket på Rom for Dans i helgen, sammen med Ellen Johannesen.
Et overbevisende stykke danseimprovisasjon i den mest krevende
kunstformen, mener dance.no og scenekunst.nos anmelder, Sidsel
Pape.

Slaattos lek på alvor

I en furukrone i Maridalen henger Martin Slaatto i en
navlestreng og er koblet til nattehimmelen. Rå Sløyfe er
humanetikk i praksis og fungerer fullkomment som scenekunst,
skriver vår anmelder etter å ha sett Slaattos utendørsperformance i
Maridalen i Oslo.

Gjevt gjensyn med massiv messe

I 1967 skrev komponist Egil Hovland verket Missa
Vigilate, der dans var del av en eksperimentgudstjeneste, med
koreografene og danserne Ragni Kolle og Elsa Quale og prest Inge
Lønning. Lørdag ble den oppført på ny i Oslo, nøyaktig 40 år etter.
Les vår anmeldelse her!

Kultur i bur

Koreograf Kjersti Engebrigtsens discokube av glass lander i
Spikersuppa i Oslo som en tidsmaskin fra en annen tid, mener vår
anmelder, etter urpremieren på danseinstallasjonen
Pustestripe i Oslo. Forestillingen er del av CODA
dansefestival.

Dansefeber på vei ned

De unge Dansefeberdanserne er ikke mestre og
Riksteater-showet er ikke dansekunst. Men ungdommene kan kunsten å
vinne hjerter og konkurranser. Det holder Dansefeber
flytende, skriver vår anmelder Sidsel Pape, etter premieren på
Riksteatrets forestilling på Edderkoppen i Oslo.

Sterk selvbiografi om det som ikke hendte

Danseren og koreografen Alan Øyen viser større evne til
formidling gjennom verbalspråk enn bevegelse. Den fortettede
engelske ”selvbiografien” hans får hovedrollen i forestillingen
“Autobiography of Unevents”. Les vår anmeldelse etter
premieren på Dansens Hus/Det Norske Teatret onsdag!

Fullbooket reise med Tidsmaskinen II

På en fin mailørdag i Oslo strømmet dansemiljøet til
historietime på Scenehuset. Koreografene Leif Hernes og Anne Grete
Eriksen har vært flinke til å dokumentere sitt virke, mens Kjersti
Engebrigtsen har vært en igangsetter for praktisk utøvelse av dans,
mener vår kommentator, Sidsel Pape.

En forestilling om minnenes dans

Olga de Soto fremkaller minnene om en 60 år gammel dans. Den
gjør ikke inntrykk som scenekunstnerisk forestilling, men som
forskning av våre forestillinger om det forgagne, mener vår
kritiker, Sidsel Pape. Hun så “histoire(s)” på Dansens Hus i
Oslo lørdag.

SISTE SAKER