Skribent
ARTIKLER av Mariken Lauvstad
En umulig reise
Hvilken betydning kan teater ha for den som mangler alt? Det siste halve året har skuespiller og instruktør Mariken Lauvstad laget en forestilling sammen med innsatte i fengselet Pollsmoor Prison i Sør-Afrika. Her skriver hun for Scenekunst.no om prosessen.
Tradisjoner eller visjoner?
KRITIKK: Med Jul i Blåfjell og Jul med Prøysen og snekker Andersen får barn i Oslo to helstøpte juleforestillinger. Jul og tradisjon hører sammen, men vårprogrammet til Oslo Nye inneholder ikke de store visjonene for de yngste, skriver Mariken Lauvstad.
Sprikende sjangermix
KRITIKK: En ambisiøs, men ujevn forestilling med moderne julefeiring som bakteppe, skriver Mariken Lauvstad om Riksscenens nyskrevne førjulssatsning Pøbel i pels.
Blottet for teatermagi
KRITIKK: Fantasiløs scenografi, oppstykket dramaturgi og mangel på gode regiløsninger skaper kontinuerlige problemer for skuespillerne i Riksteatrets nye Pinocchio-versjon, skriver Mariken Lauvstad.
Smalt uttrykk for et bredt publikum
ANMELDELSE: – Outstanding er det nærmeste jeg kommer hvis jeg skal beskrive forestillingen John. Den er absolutt ikke uten mangler. Men på en norsk scene blir den som en frisk og fremmed frukt. Det skriver Mariken Lauvstad, som har sett forestillingen John av DV8 Physical Theatre
Lite nytt på bordet
KRITIKK: – Å love premierer på "noe av den mest spennende nye dramatikken for og om unge i Europa i dag" er ikke et beskjedent løfte. Theatre Café Festival i Oslo i april innfridde kun delvis. Festivalen fremstår dessverre egentlig mest for de viktige voksne, skriver Mariken Lauvstad.
Ufokusert om en pappas død
KRITIKK: Det er lenge siden jeg har kommet ut av teateret med så mange spørsmål. Pappas reise ut av tiden satte i gang en rekke tanker, jeg ble både provosert og frustrert, skriver Mariken Lauvstad.
Når prosessen er målet
OMTALE: Korte tidsfrister former det teatret vi vanligvis ser. Tredje og siste del av I møte med det tapte gir tro på fordypning som metode, skriver Mariken Lauvstad om Nationaltheatrets ungdomsprosjekt.
Sterke øyeblikk, ujevn helhet
KRITIKK: – Forestillingen mangler et tydelig anslag og en gjennomkomponert dramaturgi. Men det er som om forståelsen for teaterregi blir større hos Margreth Olin utover i forestillingen, skriver kritiker Mariken Lauvstad om Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg.
Sjarmerende Tonje Glimmerdal
ANMELDELSE: I andre akt av Tonje Glimmerdal er det meste av kruttet brukt opp. Men forestillingen har bøttevis med sjarm, lun humor og ikke minst en nydelig scenografi, skriver Mariken Lauvstad.
Teater på barnas bekostning
ANMELDELSE: – Til tross for et originalt konsept er Øye i øye en komplett overflødig forestilling. Det er flaut at den turnerer i Den Kulturelle Skolesekken, skriver vår anmelder Mariken Lauvstad. Hun ble provosert over hvordan forestillingen snakker til barn.
Å miste noe
Etter annen del av Nationaltheatrets ungdomsprosjekt I møte med det tapte bruker publikum ordene modig og berørt. Mariken Lauvstad er imponert over de unge aktørene.
En revolusjonær scenekunstner
INTERVJU: – Jeg prøver ofte å se normene vi har i samfunnet vårt utenfra, spørre hvorfor de er slik, sier regissør og performer Kristján Ingmarsson. Hans siste forestilling BLAM når ut til et nytt og yngre publikum ved å leke med filmens fysiske virkemidler på scenen. Mariken Lauvstad møtte Ingmarsson under Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival.
Dukkehjem som verksted
I workshop under OIAF iscenesatte den danske gruppen Fix & Foxy Ibsens Et Dukkehjem i en helt alminnelig leilighet i Oslo. Mariken Lauvstad snakket med Tue Biering, som sammen med makker Jeppe Kristensen utgjør den kunstneriske duoen bak prosjektet.
Skuespilleren og publikum
INTERVJU: – Både det institusjonelle miljøet og de pedagogiske institusjonene i Norge er fattige på begrepsapparat rundt publikumskontrakter, sier KHIOs Øystein Stene til Mariken Lauvstad. Årets Oslo International Acting Festival ville bøte på dette.
