Skribent
ARTIKLER av Mariken Lauvstad
Scenekunst og sensur
Hva er sensur og hva skal vi gjøre når det nærmer seg det norske scenekunstfeltet? Dette er noe av det som diskuteres i det første essayet i en ny essayserie av Mariken Lauvstad.
Avkolonialisering i barokke omgivelser
Debatten om avkolonialisering av kulturlivet har inntatt norsk kulturliv. Men hva om selve makthierarkiet utgjør en av de største hindringene for det store og nødvendige endringsarbeidet?
En verdensscene
Når det sørafrikanske ensemblet Via Katlehong nå kommer til Oslo, er det ikke bare med en forfriskende estetikk, men også med et budskap vi trenger å høre.
Siste akt – eller en ny kunstpolitisk era?
20. november holdt Kulturrådet sin årskonferanse i Grieghallen i Bergen med den overraskende radikale tittelen Siste akt – kunst og kultur i miljøkrisenes tid.
Er norske scener for alle?
Som en del av Non Stop-festivalen i Moss i forrige uke, inviterte Østfold Kulturutvikling og teatersjef Thomas Østgaard til fagdag om mangfold i norsk scenekunst.
Nye dramaturgier for en ny politisk virkelighet
Den internasjonalt anerkjente regissøren Edit Kaldor bruker sin bakgrunn som dramaturg til å utvikle særegne kunstneriske univers med mål om å utfordre forholdet mellom aktører og publikum. Kaldor mener vi må søke etter nye dramaturgiske og konseptuelle strukturer i scenekunsten for å utfordre det dominante og normative perspektivet.
En umulig reise
Hvilken betydning kan teater ha for den som mangler alt? Det siste halve året har skuespiller og instruktør Mariken Lauvstad laget en forestilling sammen med innsatte i fengselet Pollsmoor Prison i Sør-Afrika. Her skriver hun for Scenekunst.no om prosessen.
Tradisjoner eller visjoner?
KRITIKK: Med Jul i Blåfjell og Jul med Prøysen og snekker Andersen får barn i Oslo to helstøpte juleforestillinger. Jul og tradisjon hører sammen, men vårprogrammet til Oslo Nye inneholder ikke de store visjonene for de yngste, skriver Mariken Lauvstad.
Sprikende sjangermix
KRITIKK: En ambisiøs, men ujevn forestilling med moderne julefeiring som bakteppe, skriver Mariken Lauvstad om Riksscenens nyskrevne førjulssatsning Pøbel i pels.
Blottet for teatermagi
KRITIKK: Fantasiløs scenografi, oppstykket dramaturgi og mangel på gode regiløsninger skaper kontinuerlige problemer for skuespillerne i Riksteatrets nye Pinocchio-versjon, skriver Mariken Lauvstad.
Smalt uttrykk for et bredt publikum
ANMELDELSE: – Outstanding er det nærmeste jeg kommer hvis jeg skal beskrive forestillingen John. Den er absolutt ikke uten mangler. Men på en norsk scene blir den som en frisk og fremmed frukt. Det skriver Mariken Lauvstad, som har sett forestillingen John av DV8 Physical Theatre
Lite nytt på bordet
KRITIKK: – Å love premierer på "noe av den mest spennende nye dramatikken for og om unge i Europa i dag" er ikke et beskjedent løfte. Theatre Café Festival i Oslo i april innfridde kun delvis. Festivalen fremstår dessverre egentlig mest for de viktige voksne, skriver Mariken Lauvstad.
Ufokusert om en pappas død
KRITIKK: Det er lenge siden jeg har kommet ut av teateret med så mange spørsmål. Pappas reise ut av tiden satte i gang en rekke tanker, jeg ble både provosert og frustrert, skriver Mariken Lauvstad.
Når prosessen er målet
OMTALE: Korte tidsfrister former det teatret vi vanligvis ser. Tredje og siste del av I møte med det tapte gir tro på fordypning som metode, skriver Mariken Lauvstad om Nationaltheatrets ungdomsprosjekt.
Sterke øyeblikk, ujevn helhet
KRITIKK: – Forestillingen mangler et tydelig anslag og en gjennomkomponert dramaturgi. Men det er som om forståelsen for teaterregi blir større hos Margreth Olin utover i forestillingen, skriver kritiker Mariken Lauvstad om Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg.