Skribent
ARTIKLER av Judith Dybendal
Konvensjonelle drømmer
I “Plutselig står jeg igjen med meg selv i hånden og ser utover byen” står fem kvinner alene på scenen i en spenstig collageforestilling som lider under at både personlige drømmer og verdensproblemer får i overkant lettvint behandling
Jeg skriver fortsatt – Et forsøk på kritikk av PaniniBoysRoom
Fragmenter fra de tablåaktige scenene i Vinge og Müllers PaniniBoysRoom fester seg insisterende i hukommelsen min, små bruddstykker som inngår i en uavsluttet, kaotisk fortelling, hinsides all kronologi, der begynnelsen likeså godt kan være slutten eller omvendt
Patosfylt slektsdrama
Hordaland Teaters oppsetning av Jon Fosses Andvake er en begivenhet jeg i grunn har mest lyst til å glemme. Jeg kjenner meg likegyldig etter tre timer med et patosfylt slektsdrama der det ropes og skrikes, krangles, fødes og elskes.
Ny scenekunst i front
Frontlosjefestivalen leverer lokal ferskvare som viser spennvidden i det frie scenekunstfeltet i Bergensområdet, men festivalens potensial som kunnskapsarena kunne med fordel vært bedre utnyttet.
Stillestående reise gjennom himmel og helvete
Når gammel muntlig tradisjon skal gjøres til teater er det mange valg å ta. Judith Dybendal mener at Ymists oppsetning av Draumkvedet har en slående aktualitet, men at det allikevel blir litt uinteressant.
Øvelser i søvn og våkenhet
Highway Hypnosis er flytende og mer retningsløs enn tidligere arbeider av Transiteatret-Bergen. Det er likevel blitt en suggererende opplevelse som handler om tilstand, stillstand og prosess, skriver Judith Dybendal.
Fra øyeblikk til øyeblikk
– Først under Bernsteins symfoniske suite forsvinner distansen jeg hittil har kjent som publikummer. Men det er fascinerende å se dansere jeg vanligvis tenker på som nesten umenneskelig kontrollerte, begi seg ut i det uferdige og tidvis sårbart retningsløse som karakteriserer konseptet. Judith Dybendal så og hørte “Av Carte Blanche” med Carte Blanche og Bergen Filharmoniske Orkester i oktober.
Vår uoversiktlige verden
Flere sceniske prosjekter under årets Meteorfestival i Bergen inviterte oss til å reflektere over vår rolle i den store, uoversiktlige verden. Performancen “Blind Spot – Staring Down the Void” og forestillingen “Leap of Faith” lyktes bare delvis med det, skriver Judith Dybendal.
Spenstig Brecht
Den danske regissøren Katrine Wiedemann gir oss en underholdende, effektiv og energisk oppsetning av Det gode menneske fra Sezuan, men illustrerer samtidig hvor vanskelig det er å fortolke Brecht i 2017.
Når hvert rom er en verden
I Unannounced viser Fieldworks igjen sin unike evne til å skape illusjoner som bryter med forventningene våre og får oss til å tvile på den virkeligheten vi tror vi kjenner.
Virkelighetsnær Fosse
I Den Nationale Scenes iscenesettelse av Jon Fosses Vinter skaper skuespillerne en virkelighetsnær fremstilling, som teatret selv gjør sitt beste for å bryte – hvorfor?
Hastig reise
Kombinasjonen av musikk, tekst og video fungerer best når den puster liv i publikums egne assosiasjoner, men som helhet hadde ord/word/Wort & land/land/Land tjent på å bevege seg enda lenger og være mindre forsiktig.
Lett fordøyelig nostalgitripp
Når Bjørn Wilberg Andersen debuterer som dramatiker og komponist med Engler over Møhlenpris, gir han oss helt middels grei underholdning.
Et helt ordinært arbeidseventyr
Skandinav er dessverre en forestilling som ikke klarer å overbevise i denne omgang. Det er ikke noe som egentlig står på spill.
Ikke stort og stygt nok
I Stort og stygt kommer Olaug Nilssens ønske om å fortelle to historier i veien for at det tematisk sett mest interessante stoffet kan utforskes i sin helhet og det blir særlig tydelig idet teksten realiseres på scenen, skriver Judith Dybendal.
