Chris Erichsen Foto: Kristin VH

Chris Erichsen

Chris Erichsen er musiker, skribent, scenekunstner og filmskaper. Han var redaktør for scenekunst.no 2009-2011, har mellomfag i teatervitenskap og Norsk Journalisthøgskole.
ARTIKLER av Chris Erichsen

Romantisk anlagt, følsom ung mann

Marie Blokhus begir seg fryktløst ut i Werthers emosjonelle villnis, og holder et godt stykke på vei figuren i et fast grep. Men etter hvert blir fraværet av et ytre øye merkbart.

Guttens brutale møte med verden

Pinocchio – du er bra nok, treskalle! på Hålogaland teater er blitt et langt på vei helstøpt verk, med mange magiske øyeblikk, som dessverre skjemmes av utstrakt bruk av ordet «magisk».

Minefeltet bortenfor

Camara Joof og broren hennes Kebba tar, med Samtaler med bror, et steg ut av sine respektive komfortsoner.

Grotesk grenseoverskridende og finstemt teatralt

I siste del av sin horrortrilogi tar Susie Wang oss med inn i et luftkondisjonert Twin Peaks-aktig mareritt, med preg av både noe usett og noe tidløst.

Den dialektiske dramatiker

Finn Iunker skriver i en kritisk tradisjon som har vært utrydningstruet. Det gjør hans nye tekstsamling, Praksis, desto viktigere.

Musikken!

Tuva Syvertsens musikk er den store styrken ved Riksteatrets Sult, som lider under for mye snakking og for lite ordløst spill.

Det ytre og det indre raset

Ein av oss: Vi må komme oss videre i livet, men hva betyr det? Å legge ting bak seg, som man sier? Men 22. juli er ikke noe vi skal legge bak oss!

Tidløs historie

Med Gymnaslærer Pedersen på Oslo Nye Teater flyttes fortellingen over i et helt annet tidsmessig og estetisk rom samtidig som autentisiteten i Dag Solstads språk løftes fram og ivaretas.

– Hva er det han vil? Er han alkoholiker?

I 2017 intervjuet Chris Erichsen Fredrik Brattberg for Dramatiker.no. I forbindelse med oppsetningen av Sørsiden på Den Nationale Scene, en forestilling han i intervjuet nevner som vanskelig å få antatt hos teatrene, republiserer vi her intervjuet med tillatelse.

Det store i det lille

I Sigd ser vi det store livet utspille seg i det lille gjennom lek med språk og fysisk skuespillerarbeid.

Humus, kebab, terrorist, islam

We love each one of you, cou cou, sang Zoukak teater fra Libanon under årets Ibsen Awards Festival, som ikke handlet om Ibsen i seg selv, men hva han kan brukes til.

Natur og sivilisasjon

Grusomhetens Teater følger opp klassiker-suksessen Hvem er redd for Virginia Woolf med En sporvogn til begjær. Til tross for Hanne Dieseruds flotte tolkning av hovedpersonen svinger det denne gangen ikke like godt av ensemblespillet.

Trangt rom, trang regi

Human Zoo forteller en viktig historie. Dessverre er det som om det trange rommet som den samiske familien befinner seg i har forplantet seg i regien og hindrer mer enn den forløser potensialet.

Det umulige prosjektet

Det er Teaterfestivalen i Fjalers enormt sterke lokale forankring som gjør at folk tar turen og frivillig utsetter seg for parallelle verdener i regn og stiv kuling.

Dansen på slagmarken

Det Siste Epos er en trashy, karnevalesk samtidskrønike med en poetisk undertone.

SISTE SAKER