Artikkelsamling eller institusjonsmanifest?

The most interesting actors today, utilizing various methods and approaches, are calling their own presence into question. (s.17).

Boka Responsive Listening er en redegjørelse for metodene og verdisynspunktene The Norwegian Theatre Academy (NTA) – eller Akademi for Scenekunst i Fredrikstad, som det heter på norsk, representerer. Gjennom syv tekster og en fotoserie blir leseren innført i estetiske praksiser og metoder ved akademiet. Forfatterne er ansatte ved skolen, samt to uteksaminerte studenter.

Our scenographers, likewise (as actors, red.anm.), pursue a range of expression when creating a space for the street, stage, or for an exhibition. Their goal is not to ”decorate a stage”, but to manifest an architectural and sensory potential for unfolding events. (s.11-12)

Karmenlara Ely skriver i teksten ”Yielding to the Unknown” om hvordan akademiet trener studentene i å intensivere sanseapparatet, og om å lære seg å respondere: ”We seek theater where the bodies of all participants, spectator and performer, are acknowledged in space, via the senses, as being fully present and not ”always-already departed,” somewhere else.” (s.16).

I Fredrikstad trenes studentene altså i tilstedeværelse fremfor i ulike strategier for å representere. Med referanser til Hannah Arendt og Jean-Luc Marion, beskrives skuespillerarbeidet som en overgivelse til motparten. Som det fremgår av flere av tekstene, inngår stemme- og pustemetoder som en stor del av utdannelsen ved NTA. Ely beskriver dette som ferdigheter mer enn teknikker – hvor tilstedeværelse og lytting til situasjoner gjør deres studenter i stand til å velge hvilke ferdigheter som egner seg i den bestemte situasjonen.

Foto: Høgskolen i Østfold / Bård Halvorsen

Både når det gjelder tilnærming til scenografi og til skuespillerfaget, er det sanseapparatet som vektlegges. På samme måte som NTA anser utøveren for å være et rom (space) i seg selv, og ikke bare en kropp i et rom – definerer også Serge von Arx, professor i scenografi og kunstnerisk leder for scenografiavdelingen, arkitektur som en tidsbasert kunstform: ”It is theater that turns architecture into scenography.” (s.36).

Camilla Eeg-Tverbakk tar i sin tekst, ”On Playing a Text”, utgangspunkt i tesen om at ikke bare lyd er handling, men at handling/skuespill (acting) også er lyd. Med referanser til objekt-orientert filosofi og arkeologi ser hun på tekst som en ”ting som materialiseres og skaper virkelighet gjennom sin ytring i et rom hvor noen mottar og lytter til lydene.” (s.41). Også Electa Behrens gjør rede for flere ulike metoder i sin tekst om stemmetrening, og også på dette feltet innføres studentene i flere metoder. Øystein Elle følger opp Eeg-Tverbakk og Behrens i artikkelen ”Text as Sound and Music”, hvor han skriver om det å søke etter noe bak en teksts narrative mening.

Foto: Brooklyn Arts Press

Noe av det mest besnærende med lesningen av Responsive Listening er helhetstanken. Scenekunst defineres her som møter i rom, og både utøvere, objekter, rommet selv og publikum er aktører. Men det er først i en av bokas siste tekster, skrevet av den uteksaminerte studenten Veronika Bökelmann, at skolen utsettes for kritikk. Bökelmann spør retorisk: ”How does the Academy remain unique and vibrant?” Og det er nettopp det at man gjennomgående tar for gitt at skolen er unik som skjemmer boka fordi det gir så lite rom for kritisk refleksjon.

Bökelmann spør hvorvidt hun har blitt for velutdannet fra NTA, og mener at studentene muligens blir litt i overkant veltilpasset et korttidsbasert system basert på neoliberale verdier:

Today I almost wonder how I can de-professionalize myself from the thoroughgoing rationalization and efficiency that I have incorporated, as larger questions have now become pressing in my professional life. If we, as transnationally operating performing artists, embody many of the values of the neoliberal ”virtuoso” – such as short-term thinking, creativity, flexibility, ”projectification”, willingness to (self)-exploit, remain constantly mobile, engage in competition, etc. – how can we produce art works and collaborative structures that do not just reproduce the current mode of production and subjectivity? (s.105)

Bökelmanns kritikk retter seg strengt tatt mot generelle strukturer innenfor scenekunsten, og ikke bare mot akademiet hun har studert ved, men dette er også et spørsmål om hvilken rolle utdanningsinstitusjonene vil og bør innta i den videre utviklingen av scenekunstfeltet som helhet. Hva slags kunstnere vil NTA utdanne – og inn i hvilke praksiser?

Foto: Høgskolen i Østfold / Bård Halvorsen

I bokas innledning leser jeg at NTA i 2015 grunnla den første og eneste MA i scenografi i Skandinavia, med dette er vel bare delvis sant? Kunsthøgskolen i Oslo tilbyr også et masterstudium i teater, med valgfri fordypning i scenografi, regi, scenetekst og skuespillerfag.

Boka gir inntrykk av at NTA lider av et slags lillebrorkompleks, hvor de større barna i søskenflokken (aka Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO)) får mer oppmerksomhet og dermed også må opponeres mot. KHiO nevnes aldri spesifikt, men mange av tekstene i Responsive Listening har negasjonen som et utgangspunkt, med en ”Hos oss gjør vi ikke slik og slik”-retorikk. Slike utsagn viser til at det finnes et sett med metoder, arbeidstilnærminger og estetikker som NTA ikke er enige i. Men hvilke disse er og hva de står for kommuniseres ikke like godt.

Responsive Listening er interessant lesning for den som ønsker å vite mer om Akademi for scenekunst i Fredrikstad og hvilke verdier utdanningsinstitusjonen målbærer. Intensjonen om å utruste scenekunstneren med et godt verktøyskrin, med ulike metodiske tilnærminger, repeteres hos flere av artikkelskribentene. Men den samme tilnærmingen kunne også vært anvendt i arbeidet med å sette sammen en publikasjon. Boka kunne for eksempel vært tjent med flere stemmer utenfra – blant annet fra gjestekunstnerne som er en stor del av utdannelsesopplegget. Med navn som Robert Wilson, Tim Etchells, Meg Stuart, Nature Theater of Oklahoma, Romeo Castellucci og tg STAN på den lange listen over renommerte kunstnere som har jobbet med akademiets studenter, ville det vært mange å velge mellom. Ikke som et bidrag til intern-kritikk, men snarere som et ledd i tilgjengeliggjøring av ulike tilnærminger til scenekunsten – nettopp slik NTA oppfordrer sine studenter til å gjøre.