Foto: Ida Holthe Lid. Scenografi: Ann Mirjam Vaikla

Arkeologisk sørgespill

I forestillingen +- graver Corentin Leven seg nærmest arkeologisk gjennom lag på lag med sorg og sinne, og gjennom lag av historier om HIV.

Idet jeg ankommer lille scene på Black Box teater, sitter Corentin PM Leven allerede på scenen. Han sitter på en stol, helt til høyre på scenen, tett inntil publikumsamfiet. Mens jeg finner frem penn og papir, tar fram briller og pakker bort diverse ytterklær, registrerer jeg at han holder en sprøyte inntil armen. Hvorvidt han kun holder sprøyta inntil armen, eller om han faktisk bruker den til å tappe blod, får jeg ikke med meg, og jeg blir sittende og lure på det i første halvdel av forestillingen. Like etter tar han opp et metallbrett fra gulvet, fjerner trykket rundt armen, og heller en ampull med blod på en papirbit. Er det blodet ekte eller falsk? Har han nettopp tappet det fra sin egen kropp, eller er det teaterblod? Blod fra noen andre, noen som ikke har hiv? Han krøller sammen papirbiten, for så å gå rundt og vise den fram til publikum. Jeg blir litt usikker på om han forventer at noen skal ta den, om han byr den fram for at vi skal se på den, eller om den bys fram som en gave, men det er ingen som gjør annet enn å se på den. Hva betyr den innledningen, tenker jeg: Er nåla i armen ment som inngang eller utgang? Er det blod som skal tappes, eller injiseres det heroin eller noe annet?

+- er franske Corentin JPM Levens «første fysiske soloforestilling». Leven er scenograf og kunstner, og har blant annet jobbet med koreograf Ulf Nilseng på flere prosjekter. På Black Box teaters nettsider står det at forestillingen handler om Levens egen historie med HIV. Midt på scenen er det noe jeg først tar for å være et stort stykke hvitt papir. Det er teipet fast i gulvet. Corentin tar av seg klærne sine, bretter dem møysommelig og legger dem i en pen bunke foran på scenen. Han setter seg på huk før han vipper bakover og opp i en skulderstående positur. Det er samme positur som i programmet, det er liksom forestillingens signaturpositur. En naken rumpe, to ben i V-formasjon, og to armer som støtter den lett vaiende kroppen. Ikke noe ansikt.

Sorg
Over høyttaleranlegget høres etter hvert en lett sakral musikk. Det er en gong, og flere vokalstemmer. Leven skraper opp kalk eller støv fra det jeg tror er et hvitt ark, men som jeg etter hvert oppdager er et stort område med kalk eller leire. Han gnir inn kroppen i det, og inntar nye positurer. Det er en statisk og subtil koreografi av muskler som spennes. Tidvis er det lett famlende. Den hvite kalken mot den nakne huden i kombinasjon med et litt dust lys, gir meg assosiasjoner til balsamering, til heksedoktor og andre ritualer. Og det er vel nettopp et ritual +- best kan beskrives som: Et ritual som både markerer død og liv og overgangen mellom disse; et liminalt ritual, med andre ord.

Mens han kryper stivt over gulvet høres et dumpt skrik, et primalskrik som holdes tilbake eller forsøkes stilnes – som om noen holder en hånd foran en munn som forsøker å skrike i protest. Det er kontrollert og opprørsk, samtidig. Deretter begynner han å grave. Det undertrykte ropet får i stedet utløp gjennom krafsing og graving, kalkbiter som slenges unna, og et underlag som brekkes opp. Deretter avdekkes et nytt lag. Når Leven bryter opp også dette høres det ut som lerret på den spjærende lyden å dømme. Fra under lerretet trekker han fram et tykt stykke tøy. Det er en nærmest arkeologisk prosess som foregår der på scenen, hvor Leven graver i søla. Eller er vi på en kirkegård? Assosiasjonene og tolkningsmulighetene er mange. Når det underste tøylaget endelig er befridd, brettes det omhyggelig ut, og viser seg å være et stort stykke quilt, et slags sengeteppe, som det blant annet står «antidote to the worst» på. Det er også tegnet en knyttneve inni en varseltrekant i et hjørne, og teppet er en referanse til kunstprosjektet NAMES Project AIDS Memorial Quilt, som med sine 54 tonn quilttepper går for å være verdens største ‘community folk art’.

Katastrofe og fyrverkeri
Og først nå begynner Leven å snakke: «7.30. I was sleeping and my phone rings». Han forteller videre om hvordan han selv fikk diagnosen som HIV-smittet. At det skjedde samme dag som Kongen og Dronningen feiret 80-årsdag med fyrverkeri. Og iført en rød truse og fargesprakende kimono, og med små høretelefoner, begynner Leven å danse i rosa lys bakerst på scenen. Som et fyrverkeri i soloppgang eller -nedgang, eller fyrverkeri i fyrverkeri, danser han en energisk og livsbejaende koreografi. Jeg får det for meg at det kan være en sang av Madonna han danser til, men det vet jeg strengt tatt ingenting om. Det kan være en assosiasjon eller en fordom, men koreografien inneholder hopp, skarpe armbevegelser og armer som løftes i været – som en hyllest.

Helt mot slutten begynner han å synge «La vie Réserve des Surprises», med hevede armer. Deretter legger han seg på nytt ned på gulvet, oppå teppet, i skulderstående. Og mens han pakker inn kroppen i teppet, vises en engelsk oversettelse av sangen på bakveggen: «Life is full of surprises». Han pakker møysommelig inn seg selv, og samtidig pakkes forestillingens narrativ ut for oss på bakveggen. Om å miste noen man elsker til AIDS, om kjærlighetens tilkortkommenheter og om å finne en vei fra kirkegården og inn i livet igjen. Og det er når Leven avslutningsvis vaklende sirkler rundt leireplassen, at en dump sorg setter seg i kroppen min. Jeg sørger med ham der han skjelver på scenen, og nøyaktig hvem jeg sørger over er uklart, men at det er sorg, det er sikkert.

Erfaringsdeling
Jeg brukte litt tid på å lete etter en vei inn i +-. Jeg visste at den skulle handle om HIV og om Levens forhold til sykdommen, at det skulle være en fysisk soloforestilling, samt at det skulle handle om forholdet mellom selvet og den kollektive HIV-identiteten. Men de statiske koreografiene fremstod symboltunge uten at jeg helt klarte å dekode hva de symboliserte. Betyr sprøyta at han ble sprøytesmittet? En annen koreografisk sekvens gir meg voldtekstsassosiasjoner (helt konkret minner den om en scene fra en iscenesettelse av Renset jeg så på Den Nationale Scene i Bergen for nesten tjue år siden). Det er ikke før avslutningsvis at et narrativ trer tydeligere frem.

+- er verken nyskapende eller aktivistisk, men den er besnærende taktil, og det er dette som bærer forestillingen. Mesteparten av forestillingen består av noe som kan ligne ritualer, og det er først avslutningsvis at HIV blir direkte tematisert. Sangteksten er kort, og formidler en HIV-bekjennelse, en sorg over å miste venner og elskere til sykdommen, samt et raseri fordi man opplever å bli sett ned på, være mindre verdt på grunn av legning. La vie Réserve des Surprises var filmmusikken til filmen Jeanne et le Garçon Formidable fra 1998. Jeg klarer ikke helt å forstå hvorfor sangteksten har fått en så sentral rolle i forestillingen, hvordan nettopp denne fortellingen har sammenheng med Levens egne erfaringer.

Før jeg legger meg saumfarer jeg nettet for litt mer lettbeint underholdning for å lette litt på den tunge stemningen som forestillingen har satt meg i. Men sannelig om ikke også dette har konspirert mot meg. For i en overdådig villa et sted i Sør-Afrika sitter stylisten Jan Thomas med en gjeng friere i programmet «Jan Thomas søker drømmeprinsen», og der bekjenner en av frierne til resten av gruppa at han er hiv-smittet. «Takk for åpenheten din», sier de andre, før de klemmer han etter tur, og sier at de er glade i ham. Plassen HIV har i mainstream-media i dag skiller seg fra den historien Leven skriver seg inn i +-. Men Leven skildrer også en mer personlig og emosjonelt tilgjengelig versjon av HIV, hvor grensene mellom Levens og andres erfaringer er vanskelig å få øye på – men det er muligens også nettopp det som er intensjonen.

KOMMENTAR
  • Anette Therese Pettersen :

    Takk for kommentar. Eksempelet fra «Jan Thomas søker drømmeprinsen» er med for å vise at det eksisterer parallelle fremstillinger og erfaringer knyttet til det å være HIV-positiv i dag. Jeg mener det fremgår nokså tydelig av teksten ellers at forestillingen hadde en sterk effekt på meg, og det var på ingen måte min intensjon å undergrave stigmaet som HIV-positive opplever.

  • Desiree Isabel Bøgh Vaksdal :

    Det kjennes ganske problematisk at du konkluderer med at mainstream-media er opplyste om HIV-smittede, etter å ha sett et TV-program med bare menn som ligger med menn. Det er bare to-tre år siden NRK gikk ut med en advarsel om «en HIV-smittet» på sine nettsider. Opplevelsen av forestillingen er selvfølgelig individuell, men at den tar et oppgjør med stigmaet en HIV-positiv opplever i dag, må det gå an å anerkjenne.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER