Alan L. Øien: FICTION (Carte Blanche 2012) Foto: Y. Cohen

Årets nasjonale danseavling

KOMMENTAR: Både Nasjonalballetten og Carte Blanche utfordrer seg selv i valg av koreografer denne høsten, med blandet hell. Kritiker Sidsel Pape har sett to sesongåpninger.

Nasjonalballetten (NB) hadde urpremiere på Septemberdans 29. august. Tre ulike koreografer står for den årlige turnéforestillingen straks på vei til Svalbard: Veletablerte Ingun Bjørnsgaard, NBs egen Kaloyan Boyadjiev og den stigende stjernen Alexander Ekman. Koreografene premierte henholdsvis Polypoly, Fade in Black og Resin.

Alan Lucien Øyen har lenge vært stigende, men med forestillingen Fiction befester han sin posisjon på den internasjonale dansehimmelen. Fiction utført av Carte Blanche (CB) hadde Oslopremiere 5. september og åpnet sesongen på Dansens Hus.

Uvirkelig vakker
Med Fiction findyrker Øyen sin bevegelige installasjonskunst med stadig forflytning av scenografi. Syv mannlige utøvere pluss Caroline Eckly, spiller både karakterer og seg selv. I det homoerotiske rommet som skapes er det uklart hva dansen tilfører, særlig damenes. Fiction tar uanstrengt opp eksistensielle tema. Det beste bildet på væren er når Shiomi Rumi sminker seg mens han forteller sin historie: Jo mer jeg ”blender” (sminken) desto mer virkelig blir jeg, sier han. Med scener som smelter over i hverandre takket være diverse filmtriks som en subliminal musikk, er Fiction uvirkelig vakker .

Septemberdans er ren og skjær dans, hevder DNO&B. Ikke til forkleinelse, men Ekmans dadaistiske, slapstick teaterdans med talesekvenser er god underholdning, verken mer eller mindre. En mannlig høytalerstemme ber tilskuerne om å se Resin som var de for første gang i et teater. Det åpner sansene og skrur forventningene ned. Kontekstualiseringen virker like gjerne på kulturhusgjengere i Longyearbyen.

Mersmak
Boyadjievs Fade in Black fikk stående applaus for et helstøpt dansespråk med emosjonelt innhold, til tider unødvendig opprørt. At stykket tematiserte former for avhengighet, ble mest på programpapiret. Også her kom NB til sin rett i et for kompaniet velkjent bevegelsesuttrykk.

Mer utfordrende ble Bjørnsgaards bidrag koreografert til Arne Nordheims musikk ved samme navn. Polypoly som direkte oversettes til mangemange, ga mersmak ettersom Nordheims musikk ble mer og mer synlig i koreografien. Foruten Kristian Støvind, mestret  den løslemmede og helstøpte aspiranten Grete Sofie Borud Nybakken filledokkeestetikken best. (foto: Jörg Wiesner)

Bredt ut
Begge de nasjonale kompaniene skal nå ut til hele befolkningen. Septemberdans' turné med mørke Boyadjievs og lystige Ekman innfrir kravet. Bjørnsgaards underfundige uttrykk er utviklet sammen med dansere i det prosjektbaserte feltet. Spørsmålet er om hennes personavhengige bevegelsesspråk lar seg lære, langt mindre reprodusere av NBs teknisk dyktige dansere. Å mestre og formidle dans frasert med indre motiverte følelser, er en utfordring for NB.

Kunstneriske leder for CB, Bruno Heynderickx, har siden 2008 stått for en kjølig, distansert estetisk linje, men Fiction framstår som varm og nær. Med sine filmatiske grep tilbyr Øyen en scenisk form som kanskje vil appellere til større deler av befolkningen enn CBs øvrige repertoar. Det gjenstår å benytte dyktige kvinnelige dansere til mer enn levende kulisse.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER