Arbeidslivet og kunsten

Streiken i kultursektoren har synliggjort hvor sårbart kunstlivet er og hvilke arbeidslivsutfordringer sektoren står overfor.

25. oktober kunne nesten 900 ansatte i kultursektoren gå tilbake til jobbene sine etter totalt syv uker med streik. Spekter og LO Stat kom til enighet om å gi de ansatte en livslang og kjønnsnøytral pensjonsordning. Det er en lettelse at arbeidet kan gjenoppstå, og forestillinger som har vært avlyst kan spilles igjen. Av Riksmeklerens møtebok kan man lese at det fremdeles er uavklarte ting i hvordan avtalen skal se ut og akkurat hva som ligger i livslang og kjønnsnøytral pensjon er ikke beskrevet detaljert. Samtidig er det all grunn til å tro at de ansatte i kultursektoren nå vil få en mye bedre pensjonsavtale enn den de har hatt de siste årene.

Streiken har belyst problemstillinger som er spesifikke for arbeidslivet i kulturfeltet. Under streiken oppstod det en splittelse mellom fast ansatte og frilansere og mellom lederne og de ansatte. Mot slutten var tonen ganske tilspisset. De streikeutsatte kunstnerne som ikke selv var i streik og teatersjefene gikk ut mot streikende kolleger og ansatte. Når disse splittelsene skal leges i tiden som kommer, håper jeg institusjoner og fagforeninger bruker erfaringene til å bygge et mer bærekraftig arbeidsliv tilpasset de behovene sektoren og arbeidstakerne har.

Før helgen skrev 32 kulturledere i et innlegg her på Scenekunst.no at streiken var en katastrofe for scenekunsten. Det hadde de på mange måter rett i. Kulturlivet ligger med brukket rygg etter pandemien. Både økonomisk og politisk er en ytterligere nedstengning av institusjonene og enda flere avlyste forestillinger noe som kan svekke kulturlivet i lang tid fremover. Hvis publikum skal komme tilbake til teatrene og orkestrene, må institusjonene og kunsten oppleves relevant og interessant. De må ha tillit hos publikum til at pengene de bruker på billetter er verdt det og at den forestillingen de kjøper billett til faktisk gjennomføres. Men lederne må også ha tillit hos sine ansatte, og ikke minst fordi arbeidsgiverne også var part i saken, kan innlegget ha bidratt til å øke uroen blant de ansatte som har ulik tilknytning til arbeidsplassene.

Rammet mest de som har minst
Streiken har rammet de som har minst mest. Et av de store stridstemaene har vært hvordan frilanserne har mistet inntekter, men også på hvilken måte de blir ivaretatt av arbeidslivets ordninger. Frilansere betyr i denne sammenhengen midlertidig ansatte på kontrakter kortere enn 12 måneder. I Riksmeklerens møtebok presiseres det nå at ansatte skal kunne ta med seg pensjonsoppsparing ved bytte av arbeidsgiver, men det står ingenting om arbeidsforholdets lengde. Det er også all grunn til å huske at det også er kunstnere som fakturerer som selvstendig næringsdrivende, og at de selvfølgelig kommer verst ut av det når forestillinger må avlyses.

En annen ting jeg tror kulturlederne har rett i er at kulturfeltet, av det som fremstår som mer eller mindre tilfeldige grunner, ble et frontfag for forhandling om pensjon i privat sektor. At det skulle kunne gå presedens i resultatet må ha påvirket begge partene. Standhaftigheten hos Spekter, i det som for utenforstående ikke har virket som de største pengebeløpene, må ha handlet mer om prinsippene for organisering av pensjon enn kostnadene. Jeg ser ikke bort fra at det også er en av grunnene til at begrepet hybridpensjon ikke er brukt i avtalen.

En av grunnene til at dette med presedens virker sannsynlig er at utrygg pensjonsfremtid gjelder store deler av det norske arbeidslivet. Der det tidligere var vanligst med en ytelsespensjonsordning som sammen med folketrygden garanterte en utbetaling på en bestemt prosentsats av inntekt livet ut, er arbeidstakerne i dag i mye større grad overlatt til seg selv og egen opptjening. Innskuddspensjonen som bare gir pensjon i ti år etter at man har gått av med pensjon er en egentlig ganske brutal endring av alderdommen sammenlignet med hvordan det er for etterkrigsgenerasjonen. (Rettelse 27/10/21: Innskuddspensjon kan tas ut over lengre tid, men må minimum tas ut over ti år og minst til 77 år.) At arbeidstakerne og fagforeningene i lengden ikke kan gå med på en så stor forringelse av levestandarden i alderdommen, burde ikke egentlig være overraskende. Men det er kanskje overraskende at det var kultursektoren som skulle være først ute.

Dårlig egnet som frontfag
For kulturlederne har også rett i at deres sektor er dårlig egnet til å være frontfag. Et stort antall av arbeidstakerne som er lønnet av teatrene, er ansatt på midlertidige kontrakter. Frem til 2016 hadde ikke arbeidstakerne som var ansatt i kontrakter på under 12 måneder noen som helst form for pensjonsopptjening, og uroen streiken medførte for dem, gjorde det tydelig at det finnes et økonomisk og strukturelt klasseskille innad i sektoren. For mange av de midlertidig ansatte er det et privilegium å kunne tenke på pensjon i det hele tatt. De er nødt til å tenke på inntekt først. Dette er selvfølgelig ekstra prekært nå etter pandemien, men viser også til en mer permanent strukturell skjevhet som er spesifikk for sektoren.

Det spesifikke ligger i at dette ikke er en skjevhet som skal løses ved å gi alle faste ansettelser. Kunsten er på mange måter tjent med løsarbeiderne, og kunstnerne har nok også noe å tjene på å ha flere ulike arbeidsgivere. For publikum er det et ubetinget gode at regissører og scenografer og andre på den visuelle siden flytter på seg, og det at det kan være attraktivt å ta jobber på mindre teatre er av betydning for publikum utenfor de store byene. Samtidig er denne erkjennelsen av nødvendigheten av løsarbeiderne noe som gjør at utfordringene skiller seg fra andre sektorer, og måten det må tilrettelegges for et godt arbeidsliv må ses i sammenheng med disse spesifikke utfordringene.

Nå virker det som om de midlertidig ansatte er ivaretatt i avtaledokumentet mellom partene, men det føltes lenge som om begge sidene i konflikten dyttet dem foran seg i et retorisk spill. Når det nå skal skapes nye ordninger, er det viktig at både ledelsene ved institusjonene og fagforeningene husker løftene sine og forstår betydningen av å bygge et fremtidsrettet arbeidsliv for både faste og midlertidige ansatte.

Idealismen
Alle som jobber innenfor kulturfeltet møter innimellom noen som ikke synes de trenger å få skikkelig betalt. Ideen om at lidenskap og interesse må bety at man også er villig til å ofre ordnede betingelser er skadelig for profesjonaliteten. Når kulturlederne i sitt innlegg fokuserer på teatrets kollektive natur og legger ansvaret på de streikende arbeidstakerne, er det en del av den samme retorikken. Man skal ønske kunsten vel, og man må ofre noe for at kollektivet skal lykkes. For selv om det er de som tjener minst som har mest å tape, så står jeg fast ved at det også er de som har mest å vinne på at alle ansatte i kultursektoren får bedre ordninger. Når partene dytter frilanserne foran seg bidrar det ikke til å skape et bedre arbeidsliv for dem, for selv om de i dag har noe bedre rettigheter til pensjon enn de hadde før 2016, er ikke det et resultat av fremforhandlede rettigheter tilpasset et fragmentert arbeidsliv. Tradisjonelt sett har ingen brydd seg om de som har valgt frilanslivet, men arbeidslivet i kultursektoren er helt avhengige av dem.

Kultursektoren var kanskje ikke så godt egnet som frontfag, men når det først ble sånn, ble det også tydelig hvordan sektoren ikke har sett på seg selv som en arbeidslivssektor på lik linje med andre sektorer. Ideen om kunsten som livsvei og den kollektive kunstarenaen har en sterk retorisk plass, og den ideen bør legges til side i spørsmål om arbeidsliv uten at man også glemmer hvorfor sektoren er organisert som den er og ivaretar enkeltarbeiderne ved å sikre dem gode arbeidsvilkår og en trygg alderdom. Den kollektive idealismen er allikevel scenekunstfeltets aller største styrke. Derfor tror jeg også at det er den som skal vise veien ut av pandemi og uenighet og befeste scenekunstens plass i samfunnet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER