App eller arkiv?

Scenekunst er på etterskudd sammenlignet med andre kunstområder både når det gjelder å dokumentere kunstuttrykk som kulturarv og å gjøre dokumentasjonen tilgjengelig som kilde til ny kunnskap.

I en fersk evalueringsrapport om to arkivprosjekter på scenekunstfeltet (Sceneweb og Danseinformasjonens historieprosjekt – en evaluering) skriver to forskere fra Proba samfunnsanalyse at det naturlig nok er vanskelig for den enkelte kunstner å prioritere systematisk dokumentasjon og arkivering av sitt kunstneriske materiale (s. 14).

Museene arkiverer billedkunst og bibliotekene tar vare på litteratur. Men hvem har ansvar for å dokumentere scenekunst?

På teatrene er praksisen veldig forskjellig. På Nationaltheatrets nettsider kan du søke i en forestillingsdatabase som går tilbake til 1899. Fra oppsetningen av Ibsens En folkefiende det året kan man finne rolleliste og fire bilder av scene og scenografi tatt av den legendariske fotograf Wilse.

Hos Det Norske Teatret forsvant den åpne tilgangen til all informasjon om tidligere forestillinger da teatret nylig pusset opp nettsidene sine.

I stortingsmeldingenNasjonal strategi for digital bevaring og formidling av kulturarv (2008-2009) er hovedmålet at kulturarv skal digitaliseres, fordi den i digital form er mest mulig tilgjengelig som kilde til ny kunnskap.

Samtidig er internett som arkiv både en velsignelse og en forbannelse. Nettet er i rask teknisk utvikling, og å flytte informasjon mellom gamle og nye tekniske løsninger kan være både dyrt og krevende. Vi merker det også her på Scenekunst.no, der innhold fra før og etter 2012 foreløpig bor på to ulike steder, men begge er søkbare.

Informasjonssjef Ida Michaelsen på Det Norske Teatret sier til Scenekunst.nos Chris Erichsen at teatret hittil ikke har hatt mulighet til å konvertere gamle data, fordi det er tid- og ressurskrevende. Teatret har prioritert nye løsninger for nettbrett og mobil og å få salgssystemene sine til å fungere på alle plattformer.

DNT ønsker at arkivdatabasen skal være søkbar fra utsiden av teatret og arbeider med å kartlegge hvordan dette kan skje, men vet ennå ikke om dagens database kan gjøres nettbasert.

Med utgangspunkt i det frie scenekunstfeltet har to arkivprosjekter i perioden 2008-2011 fått støtte fra Norsk kulturråd. Det er disse som nå er evaluert i Probas rapport. Forskerne finner at begge prosjekter har lykkes både i å samle og skape ny kunnskap om norsk scenekunst. Samtidig peker de på at dokumentasjonsarbeid er ressurskrevende, og at prosjekter som dette trenger å være forankret i en arkivinstitusjon.

Danse- og Teatersentrums prosjekt Sceneweb har i så måte kommet lengst, etter at de tidligere i år etablerte et samarbeid med Nasjonalbiblioteket.

Sceneweb har som mål å samle dokumentasjon fra hele scenekunstfeltet, både teater og dans, institusjoner og frie grupper. Rapporten ser dette ambisiøse målet både som en styrke og en svakhet. Det skaper høye forventninger til informasjonsmengde i databasen, som Sceneweb så langt og i overskuelig fremtid ikke har mulighet eller ressurser til å oppfylle. Samtidig er bredden en styrke etter hvert som basen fylles med innhold.

Danseinformasjonens historieprosjekt har et annet utgangspunkt, i og med at dansefeltet er yngre og det finnes mindre dokumentasjonsmateriale der. Derfor har Danseinformasjonen fokusert på å bygge en samling av skriftlig materiale og videodokumentasjon, og å dokumentere norsk dansehistorie gjennom en stor samling videointervjuer med sentrale dansekunstnere.

Begge prosjekter har det stramt økonomisk etter at prosjektstøtten fra Kulturrådet løp ut, og et av de viktigste spørsmålene som evalueringen naturlig nok ikke gir svar på, er hvordan slik arkivvirksomhet skal organiseres i framtiden.

Å måtte velge mellom app eller arkiv er uheldig.