Kunsthøgskolen i Oslo, foto fra Wikipedia, Helge Høifødt

Åpent brev til Jørn Mortensen, rektor ved KhiO

INNLEGG: Som student har man forventninger til at institusjonen man studerer ved skal være orientert om og ha innspill til hvem som bør være tilknyttet et studie, og det var frustrerende å oppleve at programmeringen i så stor grad var preget av tilfeldigheter, skriver de nyutdannede masterstudentene Runa Borch Skolseg og Solveig Styve Holte i et åpent brev til rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo, Jørn Mortensen.

DEBATT+

Kjære Jørn!

Gratulerer med studiestart og med fire år som ny rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo. Skolen du er satt til å lede har et stort potensiale til å bli en kunstutdannelse for framtida. Men i dag har skolen strukturelle problemer gjennom manglende internasjonalisering, en kommunikasjon preget av frykt og et fravær av en oppdatert samtidig scenekunstnerisk praksis og diskurs i undervisningen.

Vi er begge nyutdanna masterstudenter fra to av skolens avdelinger, Scenetekst ved Teaterhøgskolen og Koreografi ved Balletthøgskolen. Vi har dessverre begge erfart et studieløp som framfor å gjøre oss visjonært rusta for kunstnerisk praksis, har vært mer opptatt av å avgrense og bekrefte eksisterende forestillinger av dramatikeren og koreografens posisjon. Det vil si at det har vært tålmodigheten vår med hvordan vi skulle overleve et rigid system som har blitt utfordret, ikke våre skapende og utøvende krefter som kunstnere. I et system der man er tre og tidvis bare to studenter på hver av spesialiseringene, og en til to professorer på disse få studentene, sier det seg selv at konstruktiv kritikk kan være vanskelig å ytre. Vi har i studiene våre begge forsøkt å påvirke våre respektive løp. Vi skriver nå til deg her på scenekunst.no for at  problemene kan tas tak i på et nytt nivå, i solidaritet med framtidige studenter og for at KhiO skal bli en utdanningsinstitusjon som kan drive fram en nyskapende og grensesprengende kunstproduksjon framtida verdig.

Et masterstudium ved en kunsthøgskole forventes å skulle gi studentene erfaring i å forske og forberede dem på å etablere sin egen kunstpraksis. En vesentlig del av denne dannelsen skjer gjennom å få innsyn i og utfordres av andre kunstneres tenking og praksis både nasjonalt og internasjonalt.

I studieplanen til koreografi står det “Gjennom møte med ulike koreografiske metoder, innfallsvinkler og prinsipper skal studiet gi erfaring og innsikt i koreografisk praksis.” Videre heter det at studenten etter endt utdanning skal “kunne delta aktivt i den nasjonale og internasjonale koreografiske diskursen”.

I første studieår på master i koreografi hadde vi ingen workshop eller kurs med eksterne koreografer. Vi hadde et kurs med dramaturgen Sergej Pristas som var initert av en stipendiat og et med komponist Simon Steen-Andersen, initiert gjennom Musikkhøgskolen. På eget initiativ søkte jeg, Holte, til slutt støtte fra Fond for utøvende kunstnere for å arrangere en workshop med koreograf Mårten Spångberg, der skolen støttet reisen og stilte lokaler til disposisjon, samt la til rette for en åpen forelesning.

Solveig Styve Holte

Andre studieår fikk vi Wanda Golonka inn som gjestelærer fra skolen. Utover dette initierte vi studenter workshops med Stina Nyberg/Kim Hiortøy, Manuel Pelmus/ Mårten Spångberg og Mette Edvardsen, og i tillegg en samtale med Mette Ingvartsen. Bojana Cvejic og Chrysa Parkinson ble invitert av stipendiatene. Cvejic holdt et etterlengtet teorikurs i koreografi og Parkinson en kortere forelesning.

Verken ved undervisningen til Cvejic, Pristas, Nyberg, Hiortøy, Ingvartsen eller Edvardsen var professorene tilstede, bare ved kurset til Spångberg/ Pelmus og forelesningen til Parkinson. Det fantes ingen klare retningslinjer fra starten for om det var satt av midler for å få invitert inn gjestelærere eller ikke.  Mot slutten av andre semester gav jeg, Holte, uttrykk for at jeg sterkt vurderte å forlate studiet, da det ikke svarte til sin egen studieplan. Jeg fikk da motvillig gehør for å invitere flere inn.

Å selv initiere kurs og workshops er tidkrevende i en studiehverdag som skal ha egen praksis i sentrum, og jeg brukte store deler av tredje semester på å forsøke å redde mitt eget undervisningsløp gjennom selv å bidra til å programmere min egen utdannelse. Som student har man forventninger til at institusjonen selv skal være orientert om og ha innspill til hvem som bør være tilknyttet et studie, og det var frustrerende å oppleve at programmeringen i så stor grad var preget av tilfeldigheter.  Da professorene ved utdanningen sjelden deltok ved de kursene som ble initiert, ble kunnskap som kunne blitt tilført skolen, isolert til studentene og ikke en del av den videre dialogen med de fagansvarlige.

På master i scenetekst har det i løpet av to år kun vært en workshop og en internasjonal foreleser som var direkte tilknyttet spesialisering i scenetekst. Resterende workshops og internasjonale gjester har vært rettet mot de andre spesialiseringene i henholdsvis regi og skuespill. Flere ganger har jeg (Skolseg) kommet med forslag til dramatikere, dramaturger, scenekunstnere og koreografer, som Sara Stridsberg, Christian Lollike, Martin Crimp osv, men ingen ting skjedde og de økonomiske rammene var uklare og aldri kommunisert til studentene. Etter utdannelsen skal de fleste ut for å arbeide i en større internasjonal kontekst, og når denne konteksten i så liten grad finnes eller blir prioritert i utdannelsen, blir det et tap for studentene og for norsk scenekunsts fremtid.

Vi trodde at vi ved masterutdannelsene våre skulle nærme oss scenekunsten som en praksis som ble oppdatert og influert av sin samtid og bedrive forskning der vi insisterte på vår rett til å utforske og dyrke andre metoder enn de allerede gitte. I stedet ble vi servert en mal der vi ukritisk skulle reprodusere og konstituere etablerte hierarkier og produksjonsmetoder for koreografi og teater. I studieplanen til masterstudiet i teater med spesialisering i skuespill, regi, scenetekst og scenografi står det at studentene skal kunne vise samarbeidsevner på høyt nivå i forestillingsarbeid med fleksibel rollefordeling mellom skuespiller, regissør, dramatiker og scenograf. Dette har i liten grad vært praktisert. Skolens rollefordeling kan i dag oppleves mer konsekvent og gammeldags enn ved instutisjonsteatrene. Det finnes ingen klar praksis for alle spesialiseringer, for eksempel kan en registudent gjerne skrive en egen tekst fremfor å arbeide med den som er gitt av scenetekststudenten, mens det er ingen mulighet for scenetekststudenten å ha regi. Man reproduserer strukturen der regissøren er den suverene i teatret, i strid med egen studieplan – og dette produserer en ambivalens mellom masterstudentene ved de ulike spesialiseringene i teater.

I samme studieplan for teater står det at vi ved endt utdannelse skal  kunne bruke kunnskap om nyere strømninger innen kunstteori og internasjonal samtidskunst i skapende arbeid. Under mine to år som student ved Teaterhøgskolen har vi kun hatt teoriundervisning i forbindelse med Tore Vagn Lids konseptperiode. Utover dette har teoriundervisning foregått sporadisk og virket lite planlagt eller rettet mot tekstfaget, ei heller mot andre felt vi har vist interesse for som kjønn, kunsthistorie eller musikk. Under en samtale med professor i teatervitenskap ved UiB, Knut Ove Arntzen, i vår, kom det fram at han hadde lagd en litteraturliste til oss på scenetekst i forbindelse med etableringen av studiet. Den ble vi aldri opplyst om og eller fikk tilgang på før i mai i år.

Runa Borch Skolseg

Vi har opplever at studieløpet har vært mer interessert i å opprettholde fortidige forståelser av hva dans, koreografi, tekst og teater er, fremfor å utfordre oss til å delta i denne definisjonen gjennom en ambisiøs kunstpraksis. Å bli utsatt for tilbakemeldinger som “du tenker for mye” eller “språket ditt er et problem”, burde man slippe som masterstudent. Å problematisere tenking og språk i 2015 er absurd. Spesielt all den tid både koreografi og scenetekst nettopp er knyttet til tegnet og kunstnerens evne til å formidle kunst og kunnskap til medstudenter, kollegaer, institusjoner og støtteordninger. Vi opplever at utdanningen slik den er i dag, verken vektlegger teori eller praksis. Den mangler en praksisnær undervisning som undersøker faget fra et fysisk eller skrivende ståsted. Dette fraværet kunne man tenke ble kompensert gjennom teori, men utdannelsene ruster heller ikke studentene sine i særlig grad til å nærme seg feltet fra et tenkende og konseptuelt ståsted. Fraværet av både praksisorientert undervisning og teoretisk fundamentering sender studentene ut i et ingenmannsland der de opplagte sannheter og automatiserte tilnærmingene til kunstproduksjon får råde.

Ballett- og Teaterhøgskolens masterutdannelser kvalifiserer til Nasjonalt Stipendprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid og andre relevante doktorgradsprogrammer og er slik en av landets fremste arena for forskning innen dans, teater og koreografi. Avdelingene må da være strukturert som en offentlig institusjon. Ved Balletthøgskolen er det bare stillingen som programansvarlig ved BA klassisk ballett som er på åremål, både de programansvarlige for MA koreografi, BA jazzdans og BA samtidsdans har vært på skolen siden 80- eller tidlig 90-tall. Samtlige av stipendiatene ved avdelingen har grunnutdannelsen sin fra KhiO. Avdelingen oppleves rigid og preget av en inneforståtthet som gjør at konstruktiv kritikk ofte blir tatt som personlige angrep og som produserer en fryktkultur mellom de ansatte og mellom studentene. Da sensor av masteroppgavene til scenetekst ble oppnevnt, var denne eksterne sensoren allerede tilknyttet avdelingen som nyansatt stipendiat. Interessen for å vende blikket utover glimrer med sitt fravær.

Vi skulle ønske skolen hadde hentet inspirasjon og tenkning fra lignende utdanninger internasjonalt, som DOCH eller Dramatiska Högskolan i Stockholm eller anvendt teatervitenskap i Giessen i Tyskland, og at skolen hadde samarbeidet på tvers av avdelingene for å hente internasjonale kapasiteter. Vi kunne ønske oss et studentombud som kunne tatt tak i studentenes rettigheter, lagt til rette for et bedre læringsklima og etterprøvd at målene i studieplanen faktisk ble nådd.

I et brev til nye studenter ved KhiO skriver du det sivilisatoriske ligger i institusjonens dype humanistiske forpliktelse til å utforske hva det vil si å være et sosialt, kritisk, psykologisk, fysisk, og sansende menneske. Som studenter ved samme skole kan ikke vi si at institusjonen har gitt oss disse verktøyene. Som ny rektor håper vi at du våger å ta en debatt om hva slags kunstutdannelse våre masterutdannelser skal være og hvordan de skal tilføre studentene den kompetansen de fortjener. Om ikke, vil studiet forbli i fortida, isolert fra samtida, ute av stand til å ta seg av framtida, med andre ord; deres egne studenter.

Solveig Styve Holte, MA Koreografi
&
Runa Borch Skolseg, MA Scenetekst

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Øystein Stene :

    Finn Iunker, det ER en diskusjon, den har flere og flere innlegg, er mer og mer nyansert, innlegg og motinnlegg kommer fra ulike hold — nå er du også med, velkommen! Dagsnytt Atten glimrer dessverre med sitt farvær, uvisst av hvilken grunn.

    Ellers kommenterer jeg det du er inne på verdrørende mitt innlegg i debatten med Kai Johnsen, og har som nevnt ikke mer å legge til nå: http://www.scenekunst.no/pub/scenekunst/main/?aid=7568

    Så håper jeg mine innlegg og svar i seg selv er det vektigste motargument mot tolkningen om at jeg ikke vil ha ekstern debatt.

  • Finn Iunker :

    Kritikkens funksjon i et åpent samfunn

    Av Finn Iunker,
    PhD, fra 1. oktober stipendiat på KhiO ved linjen for scenetekst

    Runa Borch Skolseg og Solveig Styve Holte har på prisverdig vis tatt seg tid til å skrive en kritikk av masterstudiene for henholdvsvis scenetekst og koreografi, formet som et åpent brev til Jørn Mortensen, rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo (KhiO) og publisert her på scenekunst.no 9. september i år.
    Kritikk i det offentlige rom er helt essensielt for alle sektorer i norsk kulturliv, som i resten av samfunnet, og den er desto mer påkrevet når det gjelder vurderingen av et helt ferskt studium, Teaterhøgskolens linje for scenetekst.

    Kritikken
    KhiO har ifølge Borch Skolseg og Styve Holte «strukturelle problemer gjennom manglende internasjonalisering, en kommunikasjon preget av frykt og et fravær av en oppdatert samtidig scenekunstnerisk praksis og diskurs i undervisningen». Spesielt graverende, slik jeg ser det, er at de opplever en «kommunikasjon preget av frykt». Slik skal ikke noen ha det, heller ikke studenter på en norsk høyskole.
    Når jeg leser momentene fra særlig Borch Skolseg (koreografi vet jeg ingenting om) opp mot retningslinjene for KhiO generelt og linjen for scenetekst spesielt, slik disse kommer til uttrykk på khio.no, fremstår kritikken som høyst relevant, selv om jeg må påpeke at jeg ikke vet det minste om studiets egentlige innhold.
    Studieplaner skal man kanskje ikke lese altfor bokstavelig, men det kan ikke være noen tvil om at de også har en tilsiktet reklameeffekt: Studenter skal lokkes til dette studiet fremfor et annet. Undervisningen er gratis, men det er langt fra gratis å være student, og man skal tross alt bruke noen av ens viktigste år dette.

    Rektors respons
    Rektor Jørn Mortensen responderer 15. september på mange måter forbilledlig på kritikken, og nettopp derfor skal jeg ikke oppholde meg noe særlig ved hans svar. Men hans konklusjon er verdt å få med seg: «Jeg ikke bare våger debatten. Den er helt nødvendig. Også internt.»

    Overklasseproblemer?
    Med responsen til førstelektor ved KhiO Øystein Stene 17. september er vi over i noe helt annet, dessverre. Han skal ha ros for at han faktisk kommer med en respons, og for at han heller sier det han (åpenbart) tenker fremfor å si det som er passende. Men det er også den eneste rosen jeg kan gi ham.
    Til tross for at Borch Skolseg og Styve Holte holder en gjennomgående saklig tone, «fornemmer» Stene at det her skal komme en institusjonskritikk «blandet med dyneløft og personangrep». Etter endt lesning sitter han imidlertid igjen

    «med en trist og rar følelse. Av to priviligerte og begavede eks-studenters klage på at verden ikke er skapt i deres bilde. Av noe jeg tenker er overklasseproblemer i et overflodssamfunn, der studenter av i dag forventer å få nøyaktig det de ønsker seg, etter å ha knipset med fingrene.»

    Er det virkelig noen grunn til å være så ufin og nedlatende? Om man kunne ønske å ta Borch Skolseg og Styve Holtes anklager om en fryktkultur med en klype salt, gjør Stenes diskusjonsform det enkelt for oss som står utenfor, å tenke at en slik fryktkultur iallfall ikke er helt utenkelig. Hvem vil etter dette våge å ytre seg kritisk om KhiO?

    Kule?
    Det finnes liksom ingen grenser for hans fornemmelser av Borch Skolseg og Styve Holtes underliggende motiver:

    «Det er her et sted det oppstår en svært ubehagelig fornemmelse hos meg. Av at Holte/Skolseg er mer opptatt å finne seg en retorisk attraktiv og tilsynelatende radikal posisjon mot en tung institusjon, heller enn å faktisk ville endre noe. At de er på utkikk etter en kul rolle å spille heller enn en viktig funksjon å fylle.»

    Ingenting i innlegget deres tyder på at de først og fremst prøver å være kule. Det er heller ikke kult å komme med institusjonskritikk. Det er slitsomt.

    Også internt
    Stenes følelser kan jeg ikke argumentere mot, men til sist i innlegget kommer et perspektiv på kritikk som jeg virkelig ikke deler. Han liker ikke at kritikken kommer i det offentlige rom, men han minimerer også sin egen institusjons rolle i samfunnet når han nærmest mener at kritikk mot en høyskole bare kan interessere noen få studenter, noen få ansatte:

    «[H]vis dere ønsker å fortsette denne debatten i full offentlighet, bør dere etter mitt skjønn utforme en kritikk som er skarpere og dypere, som ikke alt er en del av institusjonen selv. En kritikk det gir mening å ha et offentlig ordskifte rundt, noe som kan belyse strukturer og posisjoner i norsk scenekunstliv som har interesse for flere enn noen ansatte og studenter på Kunsthøgskolen i Oslo.»

    Mens rektor Mortensen mener at kritikken skal komme «også internt», synes Stene å mene at kritikken bare skal fremkomme internt. Det er en farlig vei å gå. Norsk teater er lukket nok som det er.

    Åpne og lukkede rom
    Jeg kommer fra en annen stipendiatstilling på Blindern. Også miljøet der fremstår som nokså lukket hva gjelder viljen til å «våge debatten», som Mortensen nevner. På Blindern, iallfall på Det humanistiske fakultetet, mener mange mye, men helst bare under lunsjen. Da jeg for noen år siden i en kronikk i Klassekampen angrep Norges forskningsråds monopolsituasjon, var det mange som var enige med meg – sånn oss imellom. Ingen mente noen ting offentlig. Om dette skyldes vanlig norsk apati eller vanlig norsk feighet, vet jeg ikke, men jeg vet at norsk litteratur er en sunnere sektor enn norsk litteraturvitenskap, blant annet fordi man «våger debatten» – også internt.

    Et eksempel. For noen uker siden meldte tidligere leder av Forfatterforeningen Anne Oterholm at hun ikke lenger ville være forfatter på Gyldendal, som etter hennes mening ga alt for stor plass til et verk som Fifty Shades of Grey. Dette ble selvsagt diskutert i norske aviser. Nærmest som en selvfølge fulgte Dagsnytt Atten opp med en diskusjon mellom Oterholm og sjefredaktør i Gyldendal Kari Marstein. Og hvorfor skal man ikke diskutere seriøs versus useriøs litteratur i offentligheten? Kritikkens funksjon i et åpent, liberalt samfunn er å hjelpe de bedre argumentene til – over tid – å vinne frem. Men da må det finnes noen argumenter å velge mellom. Ingen er tjent med at alle holder kjeft.

    Nettopp derfor er det prisverdig at Borch Skolseg og Styve Holte stikker hodet ut av vinduet og lufter noen viktige problemstillinger. Sagt på en annen måte: Kunsthøgskolen i Oslo fortjener en plass i norsk offentlighet. Og studentene fortjener et studietilbud som stadig kan forbedres – også gjennom diskusjon. Også eksternt.

  • Finn Iunker :

    Kjære Solveig Styve Holte og Runa Borch Skolseg, mange takk for god og saklig kritikk. Jeg skrev et innlegg til støtte for dere, men scenekunst.no ønsker visst ikke å publisere det. Det er selvsagt synd, men jeg nevner (så vidt) at jeg godt kunne tenke meg større åpenhet i teatersektoren, så det var kanskje der det butta … “For us there is only the trying. / The rest is not our business.” Alt godt og tvi-tvi videre / fra / Finn Iunker (påtroppende stipendiat ved KhiO/Teaterhøgskolen)

  • Caroline Hodnungseth :

    Nailed it! Jeg tror det finnes både BA og MA -studenter på flere avdelinger på KHIO som kjenner seg igjen! “Avdelingen oppleves rigid og preget av en inneforståtthet som gjør at konstruktiv kritikk ofte blir tatt som personlige angrep og som produserer en fryktkultur mellom de ansatte og mellom studentene. ” FRYKTkultur er et bra ord! Jeg kjenner flere (meg selv inkludert) som har ønsket å slutte på forskjellige tidspunkter, grunnet mye av de samme argumentene som settes ord på her.

  • Deise Nunes :

    Dette må være ukas mest delte sak her på Scenekunst, uten at den har fått én eneste kommentar så langt. Underlig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER