S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Chris Erichsen – 15. oktober 2018

Ansatser til mening

Femtimeteren. Foto: Elin Osjord


Publisert
15. oktober 2018
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Dans

Femtimeteren

Kanonhallen, Løren 11-14 oktober

Konsept: Fredrik Rasten, Marie Bergby Handeland, Mathilde Øverland, Erlend Albertsen og Catharina Vehre Gresslien

Koreografi/komposisjon/utøvelse: Fredrik Rasten, Marie Bergby Handeland, Mathilde Øverland, Erlend Albertsen, Catharina Vehre Gresslien, Hans Pålsen Kjorstad, Ingeborg Staxrud Olerud og Torstein Lavik Larsen

Sparringspartner: Harald Fetveit Støttet av: Norsk Kulturråd, Fond for lyd og bilde, Oslo kommune


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/ansatser-til-mening/
Facebook

Femtimeteren er et fascinerende arbeid. Kunst som dette, som er skapt innenfor en kollektiv, flat struktur kan fungere, inntil et visst punkt. Derfra må noen peke ut retningen og ha siste ordet.

Løren øst i Oslo er et gammelt industriområde som nå er arena for en storstilt utbygging som skal ta av for den enorme veksten i hovedstadsområdet. Men det er ikke mye som minner om fordums industri når man stiger inn i området fra den nybygde t-banestasjonen. Her framstår til og med kebabsjappa som ny, ren og sunn.

Bak den igjen ligger Kanonhallen, som ble bygd av tyskerne under krigen til produksjon og vedlikehold av, ja, kanoner og den slags. I dag har den status som utleielokale for film og tv-produksjoner og ulike kulturarrangementer.

Hallen er femti meter lang og har derigjennom gitt navn til forestillingen Femtimeteren, en tittel som først og fremst gir meg assosiasjoner til svømming. Det nærmeste jeg til nå har kommet en scenisk versjon av det må bli Talking Heads-frontmann David Byrnes frenetiske demonstrasjon av «how I learnt to swim on dry ground». På sett og vis er ikke Femtimeteren i Kanonhallen så langt unna et sånt kunststykke.

Industrielle assosiasjoner Etter en grundig redegjørelse i foajeen for brannsikkerhet, hvor vi opplyses om at de første 20 minuttene av forestillingen kommer til å spilles i mørket, tar vi plass på to stolrekker rygg mot rygg med minst en halv meter mellom hver stol, i hele hallens lengde. Rommet mørklegges. Jeg skimter svakt noen tause figurer for enden som sitter og venter, noen teller dempet til fire før hallen bades i et tiltakende musikalsk støy-lydbilde. Lyden beveger seg etter et tilhørelatende surround-system i hele rommets lengde og får et mer og mer «flerstemt» preg. De lydmessige assosiasjonene til en gammeldags industrihall er åpenbare og jeg tenker på han som er oppgitt som prosjektets «sparring partner», Harald Fetveit. Tilbake på 1980-tallet, da kunstnerne sto klare til å invadere fabrikkene i sin råeste form straks de ble nedlagt, tuslet unge Fetveit rundt i utkanten av kunst/punk-miljøet mens han mumlet noe om at hans store prosjekt var å bygge en helvetesmaskin. Ryktene spredde seg og vi var etter hvert mange som gikk rundt og venta på den. Hvorvidt den noensinne ble bygget er uklart for meg, men Fetveit er under alle omstendigheter en moderne pionér innen støymusikk, og mannen bak foreningen Dans for voksne, et sosialt støymusikk-prosjekt som siden 2003 har hatt flere hundre arrangementer.

Lydnivået i Kanonhallen er langt fra plagsomt for mine tinnitus-befengte ører og matcher sånn sett det behagelige ikke-industrielle inneklimaet og den pent oppussete hallen. Men så får jeg øye på noen røde, lysende prikker som beveger seg rundt i mørket. Jeg tenker på forbipasserende doninger, troppeforflytninger om natta, droner. Flere, kraftigere, lyskilder dukker opp og vi ser at de røde lysene befinner seg på noen store boomblastere som trilles rundt på rullebrett mens de sender ut massive basstoner. Rommet blir gradvis lysere parallelt med at varselet i programteksten om at «Femtimeteren er et koreografisk arbeid» kommer til sin rett. Aktørene forflytter seg rundt i rommet på kassesykler mens de spiller ulike instrumenter; kontrabass, melodica, trekkspill, blokkfløyte. De tar steget ned til bakken. Noen av dem tripper sammen rundt bærende på hver sin gitar som de slår an en forhåndsstemt akkord på som i klang og rytmisk frekvens minner om kirkeklokker. En annen blåser i en trompet mens han går krumbøyd rundt, i Miles Davis-stil. Noen stormer ut av en sidedør og løper for livet rundt i hallen mens han spiller på ei fele.

Slik tas det hele gradvis ned til bakken og inn i lyset helt til aktørene til slutt står igjen som de de er, ribbet for all staffasje.

Femtimeteren. Foto: Elin Osjord

Kollektivt arbeid Femtimeteren er blitt til som et kollektivt arbeid gjort av alle de medvirkende danserne og musikerne. Det låter, og ser, til tider utrolig tøft ut, og ved hjelp av de stadige auditive og fysiske bevegelsene rundt i rommet favnes hele den lange rekka av publikummere. En sentral figur i dette prosjektet er antakelig Marie Bergby Handeland som har spesialisert seg på å koreografere ikke-dansere, særlig gjennom den Kritikerprisvinnende Forfatterbevegelsen hvor hun fikk en rekke forfattere til å danse fram sine egne tekster. Det sies at musikere ikke kan danse, noe det da strengt tatt heller ikke er noen som gjør her, men måten de beveger seg rundt i rommet på fordrer likevel både musikalitet og rytmesans. Prosjektet som helhet er fascinerende, men jeg synes likevel det mangler en god del på å nå sitt eget potensial.

Nøkkelen til det tror jeg ligger i prosjektets kollektive, flate struktur. Det er ofte blitt sagt at det å skape kunst ikke har noe med demokrati å gjøre. Jeg vil nødig være så bastant. Jeg tror det kan fungere, inntil et visst punkt. Men derfra og ut må noen peke ut retningen og ha siste ordet. Her savnet jeg etter hvert følelsen av en tydelig, samlende vilje bak det som skjedde. Som publikummer trenger jeg, uansett hvor åpent, eksperimentelt og involverende det er, tryggheten som ligger i følelsen av at gangen i det hele er ivaretatt av noen. Det kommer til tider noe statisk over lydbildet og bevegelsene som distraherer meg og gjør at jeg blir sittende og se på, og irritere meg over, aktørenes påkledning. Med mindre dette er en dulgt historie om hipsternes inntog på kunstarenaen er det definitivt noe i det grunnleggende mørke, industrielle, kanskje til og med postapokalyptiske, uttrykket som påkaller noe annet enn olabukser, joggesko og løsthengende t-skjorter! Her burde noen tatt ansvar, men hvem skulle det vært? Femtimeteren presenteres for verden som et ferdig verk. Men det er som om en dimensjon mangler ved dette fine koreografiske og musikalske arbeidet og det slår meg at forestillingen rett og slett ikke er ferdiglagd.

Arbeidsdemonstrasjon Boomblastere på rullebrett. Røde lys i mørket. Troppeforflytninger. Droner. Til slutt lyset og bare mennesket igjen. Alt dette er mine assosiasjoner, gitt til meg av det jeg så og hørte. Her er mange fine ansatser til mening som ikke kommer fram til sin egen kjerne, som blir slukt av det de kaller «et koreografisk arbeid». Misforstå meg ikke: Jeg er for koreografisk arbeid. Men så slår det meg at den individuelle ansvarsfraskrivelsen som potensielt ligger i det kollektive arbeidet ender opp med å gjøre Femtimeteren til det som kalles en arbeidsdemonstrasjon, eller work in progress. Og sett med det blikket gir dette prosjektet løfter om at vi har store ting i vente.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no