Foto: Hedda Høgåsen-Hallesby

Anne Pedersdotter på sparebluss

Operaens konsertoppførelse av «Anne Pedersdotter» hadde absolutt sine musikalske øyeblikk, men dramatikken glimret med sitt fravær.

I promoteringen av Nasjonaloperaens konsertante oppsetning av Edvard Fliflet Bræins opera Anne Pedersdotter (1971) ble de aller største superlativene tatt i bruk. Dirigent Peter Szilvay gikk like godt rett ut og kalte den «norgeshistoriens beste opera». Det er det vel delte meninger om, men når Operaen flagger det synet, virker fredagens fremførelse i overkant stusslig. Hvis dette virkelig er norsk opera på sitt beste, så ville vel en full, scenisk produksjon vært på sin plass? Det er i hvert fall ingen tvil om at innholdet er dramatisk nok.

Kjærlighet i heksebrenningens tid
Anne Pedersdotter utspiller seg i Bergen i 1590 og er basert på Hans Wiers-Jenssens skuespill fra 1908 med samme navn. Hekseprosessene som herjet Norge på 1500- og 1600-tallet danner et uhyggelig og blodtørstig bakteppe. Hovedpersonen, den 22 år gamle Anne Pedersdotter, er ulykkelig gift med den nesten 40 år eldre presten Absalon Beyer. Når Martin, Absalons sønn fra et tidligere ekteskap, kommer hjem etter studier i utlandet, blir hun hodestups forelsket. Når Anne så konfronterer sin mann med hvor ulykkelig hun er, faller han død om av sjokket. Absalons kontrollerende mor Merete kan ikke utstå Anne, og når sønnen dør, anklager hun Anne for å ha drept ham med trolldom.

Operaen hadde premiere i 1971, men musikalsk kunne den like godt ha vært skrevet flere tiår tidligere. Flere steder skulle jeg ønske at Fliflet Bræin hadde tatt seg litt bedre tid, slik at både ordene og musikken hadde fått mer effekt. Det er sjelden man føler at noe kunne vært mer effektfullt om det tok lengre tid, men her virker det som om komponisten hadde det litt for travelt. Spesielt ergerlig er slutten av operaen, der Annes hekseritilståelse kommer i form av en kort og litt for konsis talt monolog. Riktignok konsentrerer operaen seg mer om omstendighetene og samfunnet rundt, som får Anne til å tilstå både trolldomsgjerninger og mordet på sin mann, men det virker som en tapt mulighet ikke å koste på seg en aldri så liten arie til for å markere Annes mest dramatiske øyeblikk. Musikken er også særdeles overtydelig, med hyppige orkesterinnskudd for å understreke det som nettopp har blitt sagt eller sunget. Tidvis nærmer det seg det parodiske, som det øredøvende gong-slaget da Anne blir fortalt at hun kanskje er en heks. Fliflet Bræin er ikke en komponist som overlater mye til fantasien. Motivbruken i operaen er også litt i meste laget. Det blir tidlig klart at motivet som åpner hele operaen – et motiv som også har blitt arrangert av Bjørn Kruse og brukt som innkallingssignal til Hovedscenen i Operaen – står for hekseri, og videre for Anne og hennes kvaler. Det er i og for seg vel og bra, men motivet kommer med sånn hyppighet og mangel på utvikling at det til slutt bare blir irriterende.

Konsertoperaens begrensninger
Det faktum at Anne Pedersdotter ble fremført konsertant gjorde at de musikalske svakhetene kom sterkere frem. Uten scenografi og kostymer å konsentrere seg om ble den tidvise mangelen på presisjon i Operaorkesteret under ledelse av Peter Szilvay litt for tydelig. Ei heller var orkesteret alltid helt sammen med solistene. Likevel var flere av de orkestrale utbruddene særdeles vakkert spilt, og Szilvay fikk fint frem de mer lyriske partiene. Å oppføre opera konsertant er ikke nødvendigvis en dårlig idé, men det kan fort bli litt kaldt og stivt. Victoria Bomann-Larsen sto oppført som konsertregissør i programmet, men det var ikke mye regi å spore, og som en konsekvens forsvant mye av dramaet. Flere av sangerne virket mer opptatt av å stå bak sine respektive notestativ og se ned i klaveruttogene enn å faktisk agere med hverandre. Et hederlig unntak var Emil Havold Næshagens fordrukne Mester Johannes, som i sin vesle scene i andre akt klarte å få frem et lite komisk øyeblikk. Kanskje var alle hikkene og snublingen litt i overkant, men det var fint at i alle fall noen gjorde noe mer enn bare å stå der.

Til tross for mangel på drama på scenen, var det til gjengjeld flere gode sangprestasjoner. Det tok en akt eller så før Marita Sølberg som Anne kom ordentlig på plass, men så er også Anne i begynnelsen av operaen ganske så tilbaketrukket og forsiktig. Ting hørtes virkelig ut til å løsne i den store duetten med Thor Inge Falchs Martin mot slutten av andre akt, og hun var i fyr og flamme da hun forbannet Magne Fremmerlids Absalon i akten etter. Sølbergs klare, lyse sopran ble nærmest til et våpen da Anne slapp ut flere års innestengt nag og hat mot sin mann. Fremmerlid på sin side var kanskje litt i sindigste laget. Han sang vakkert, men de mer tvilende og angrende delene av rollen kom ikke helt til sin rett. Imidlertid kunne jeg nesten ha ønsket meg mer skjønnsang fra Thor Inge Falch. De siste årene har Falch bemerket seg i karakterroller med en særegen, nærmest nasal klang, og her savnet jeg litt fylde. Men hans lange karriere som karaktertenor tatt i betraktning, ble jeg også imponert av denne inntredenen i et mer romantisk og lyrisk musikalsk landskap. Som Merete, Absalons mor, var Ingebjørg Kosmo deilig ond og hatefull. I de aller laveste partiene manglet det kanskje litt volum, men i denne typen rolle har Kosmo en uimotståelig utstråling.

Dette var både Falch og Kosmo sin siste oppsetning som fast ansatte i Operaens solistensenble. Etter denne sesongen går de av med pensjon, selv om begge er på vei ut i frilanstilværelsen. For begges del ble dette en verdig avslutning.

Satsning på norsk opera?
Da Annilese Miskimmon overtok som operasjef i 2017 uttalte hun at hun ønsket å ta frem det eldre norske operarepertoaret. Det begynte i forrige sesong med en konsertant oppføring av Ludvig Irgens-Jensens «dramatiske symfoni» Heimferd, som riktignok hverken er en opera eller et scenisk verk. Etter Anne Pedersdotter virker det som om entusiasmen har dabbet litt av, for både ny og gammel norsk opera glimrer med sitt fravær på Hovedscenen i Bjørvika kommende sesong. Det er lov å håpe at ambisjonsnivået økes i fremtidige sesonger, men det gjenstår å se.

Om Anne Pedersdotter faktisk er «norgeshistoriens beste opera» er i alle tilfelle en smakssak, og etter denne fremførelsen er i hvert fall ikke jeg helt sikker. Om ikke annet ble jeg enda mer interessert i å se og høre hva annet som gjemmer seg i den operatiske norgeshistorien. Og selv om jeg tidvis irriterte meg over musikken, har jeg en mistanke om at dette hadde vært en mye mer vellykket oppsetning om dramaet hadde vært til stede. Til tross for flere fremragende sangprestasjoner, et generelt velspilt orkesterparti og Operaens entusiasme utad, fikk jeg på følelsen at Anne Pedersdotter her har blitt i overkant stemoderlig behandlet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER