and... silence

and … silence

(tekst, nettdebatt og virkelighet)

En påstand: Det er ikke mulig å være kunstner uten å bry seg, det ligger i kortene. Det ligger også i kortene at på hvilken måte det skjer, er noe enhver selvstendig kunstner finner ut av, hvis det er på alvor man er kunstner. Kunst er å bry seg, om noe. Og det er lov å skape vakre ting i en kritisk hverdag.

Bomber av ord bomber nettopp språket og språket er noe av det viktigste vi kan møtes med. Det spiller en avgjørende rolle i å fange inn, tydeliggjøre, presisere, øke bevissthet, skape poesi som åpner sinnene, hjertene eller hvor nå enn alt sitter. Gir oss en stemme, risikerer av nødvendighet også vår egen stilling, vår stand -­ det er pinlig å være norsk og se hva som brukes av penger i dag, grenseløsheten er overveldende, man kan skamme seg av mindre. Men begynnelsen til alt dette har også muliggjort et blomstrende kunstliv, støtteordninger osv. Og for å dra landskapet inn: To generasjoner unna ble barn satt bort når en av foreldrene døde, eller ved andre forhold, de ble auksjonert til lavestbydende, noen levde godt, andre døde som unge slaver i ei løe rundt om i landet. Vårt land.

Klima angår alle, rik og fattig, men det gjør faktisk alle store problemstillinger i livet, i verden, og nærhet til problemet bestemmer ofte om vi evner å handle i forhold til det. Levestandard og fordeling er avgjørende, men angsten setter seg i en befolking når atomprøvesprengninger lyser opp havene i nord-­øst. Vi reagerer ulikt på angst. Noen tror de er som en egen klode, eksisterer alene på ei øy, avsondret fra 'verden'. Vi ser ikke sammenhengen vi er knyttet til og nå kommer klimakrisen inn og kutter tvers igjennom lagene, for i en forurenset elv kan ingen bade eller fiske.

Om aktivisme I midten av 80-­årene, her i Oslo, brukte mange jeg kjente flere års studietid og studielån for å jobbe politisk. Ett år til å lære noe om politikk i studentlivet, i et parti og i forhold til verden. Den tida var det ingen eposter, men små knatrende skrivemaskiner og etterhvert en enslig IBM-­maskin på kontoret. Og da innlederen måtte reise tilbake til Filippinene, var det å gå til mikrofonen og si at appellen ble noe forsinket, løpe ned og bortover korridorene på Chateau Neuf, skrive appellen utfra notater på veggene, løpe opp og bort til mikrofonen og holde appellen. Ingen filmet det, ingen skrev om det, men det skjedde. Og det skjedde i min egen studietid hvor virkeligheten ble for tøff, jeg ble ulykkelig av å ikke kunne bidra til noe som helst. Verden, som jeg fikk tak i den, blødde, da også. Vi demonstrerte mot norsk oljefrakt til Sør-­‐Afrika, delte ut lovlige demo sedler til 'ulovlige' medsammensvorne og ble arrestert, flere ganger. Et år i tjeneste. En ny verneplikt? For samfunnet? For alle, også kunstnere?

Jeg ble ikke politiker, jeg fant ikke kunsten, den fant meg. Og det hadde den gjort mye tidligere. Men jeg måtte likevel den gangen snu meg inn mot verden, se og gå i dialog med den, nekte, protestere, slåss, om enn bare litt. Hvordan skulle jeg kunne leve med alt dette? Velge, elske? Et liv er et landskap som strekker seg i framtid og fortid. Hele landskapet legger føringer for hva dette ene livet har av muligheter til å velge.

Bildet så slik ut: Stigen og trappene er fulle av røde roser, frihet, ansvar og alvor, volvoer med litt for store antenner, idealer opp til en ukjent himmelstørrelse, og en følelse av ofring. Jeg står på dørstokken og kan nikke kort, men jeg venter, og da kommer en ny innsikt: Den menneskelige evnen er kort, stigen rekker ikke. Vi ser de, løsningene, men vi når ikke opp. Stigen er satt sammen av landskapets energi samlet inn til en nåtid. Samle mer, tenke mer, tenker jeg og leser Petter Wessel Zappfe -­ la jorden ligge øde, mennesket bør dø ut, hodet og geviret er for tungt osv.

Så jeg snur og begynner med -­‐ meg selv. Ikke for å bli lykkelig nødvendigvis, men for å kunne bli. Her.

Å organisere seg Det finnes et nettverk av tråder og veier, større, mindre på vei til en innsikt som er verdt å dele – gjennom kunst eller vitenskap (og mye mer). Det finns utallige eksempler på å være kunstner i forhold til samfunn, det er vel ikke mulig å være i forhold til noe annet. Om det i dag er hensiktsmessig å samle seg i en ny organisasjon? Kanskje det, eller kanskje nettopp ikke: "It may come a time, I will have to lay down my pen," sa den franske filosofen Jean-­Luc Nancy på et foredrag i 2011. Setningen var en kommentar på sammenhengen mellom kunst og politikk. Hva gjør vi i dag? Nettopp 'legge ned vår penn' -­ og gjøre, hva da?

Hvorfor er det viktig å bruke tiden sin på å synliggjøre at (scene)kunstnere faktisk bryr seg, i en egen organisasjon? Jeg syns det er en er altfor stor tendens til byråkratisering allerede innen (scene)kunstorganisasjonene, midler bindes opp til nye styrer, komiteer og foreninger, tiden blir spist opp. En paranoia synes å spre seg og risikerer å overta som plattform og virksomhetens egentlige hensikt: å fasilitere en skapende kunstnerisk aktivitet. Hva med å aktivere et kritisk blikk innenfor eksisterende organisasjoner?

Språk og tenkning Å tenke ut, regne ut, forske ut konsekvenser, tar tid. Mye tid. Informasjonskanalene sprenger ethvert mulig stille øyeblikk, hvor tankene kan tenke mer. To ting: Konsekvenstenkning (kunst) og daglig rydding (politikk). Eller omvendt. Begge like viktige. Politikk handler for mye om makt og begjær på avveie, og for lite om den beste løsningen -­‐ hva er den beste løsningen, ikke for meg eller deg, men for situasjonen? Og hvordan kan vi faktisk se situasjonen uavhengig av våre egne nære behov? Ikke med bomber av noe slag. Og heller ikke med ordrer, som er et grunnleggende aspekt ved språket: 'Ordren er en dødsdom, den implicerer altid en sådan dom, og så selv om den er meget formidlet og er blevet symbolsk, indviende, midlertidig … osv.' Dette skriver Deleuze og Guttari (dansk oversettelse) i Tusind Plateauer, og referer videre til Elias Canetti: ' Canetti har rett til at henvise til løvens brøl som på samme tid udsiger flugten og døden. Ordren har to toner.' Så enten dør vi eller vi flykter i henhold til hvordan vi forholder oss. Underkastes eller forgår, men inviteres ikke til å tenke selv. Kommunikasjon skjer ikke. (Heiner Goebbels' forestilling 'Eraritjaritjaka' bruker forøvrig tekster fra Canettis notatbøker).

Og i denne sammenhengen bringer jeg dette inn fordi som kunstnere hvor språk og tekst kan sies å være et sentralt element, har vi en mulighet til nettopp å kunne kommunisere, men da må vi være tydelige på hvordan språket virker. 'Å snakke godt om noe, er vanskelig. Å snakke godt og presist om noe viktig er nærmest umulig, men vi må gjøre vårt ytterste.' (Bruno Latour, 2010) Gjennom å formulere oss språklig bidrar vi til å skape virkeligheten.

Vi kan øke angsten eller slå inn åpne dører, invitere til avvisning eller bruke våre kunstneriske verktøy til å utbedre et landskap for autonom kommunikasjon og en fri tanke.

Tone Gellein http://www.tonegellein.com/