Foto: Hans Petter Eliassen

Anarkist under lupen

Sømløs bruk av ulike virkemidler skaper god underholdning i Cirkus Verdensteater, men forestillingen går ikke tilstrekkelig i dybden på temaene og ideene som tas opp.

Jeg kjente ikke til Henning Dahl (1952-2008) før jeg leste om forestillingen Cirkus Verdensteater som ble satt opp på Grenland Friteater i Porsgrunn i februar og på Hausmania i Oslo forrige uke. I programmet leste jeg at Dahl var en norsk anarkist som gjorde navnet sitt kjent da han i 1976 snek seg inn på USAs daværende utenriksminister, Henry Kissinger, på Slottsplassen i Oslo, forkledd som en skadet veteran fra Vietnamkrigen. Han var en omstridt person med et bredt nettverk, som både «vennlig og ukuelig» og «upålitelig og kaotisk». Som del av millenniumsgenerasjonen, vokst opp på det stadig mer og mer gjennomkommersialiserte internettet har 70-tallets anarkister sjeldent fått plass i algoritmene mine, så det var med stor forventning om å lære en del av norsk historie som jeg har visst lite om at jeg så forestillingen. Cirkus Verdensteater går dokumentarisk til verks og forteller – med bruk av lydeffekter, live musikk, lys, masker, varierte skuespillermetoder, video og bilder – Henning Dahls historie om da han fikk Jens Bjørneboe til å skrive teaterstykket om Røde Emma. Forestillingen er basert på Dahls uutgitte manuskript med tittelen «Aksjon Røde Emma ­– en fortelling om frihetens historie», og er regissert av Tor Arne Ursin, som også har skrevet manuset sammen med Chris Erichsen.

Sømløst
Cirkus Verdensteater starter i «venterommet» utenfor en liten teatersal på Hausmania. Her projiseres ulike filmklipp på et lerret: videopptak av Jens Bjørneboe og anarkisten Emma Goldman, samt offentlige og private klipp av Henning Dahl, som blant annet viser ham på Hausmania og hjemme med familien sin. Videre ledes vi inn i salen – et intimt rom hvor publikum kommer tett på det som foregår på scenen – hvor vi møter Svend Erichsen i rollen som Henning Dahl. Karakteren er en energisk, fantasifull og flørtende person, som til tider er irriterende, til tider inspirerende. Erichsen spiller Henning godt, og forestillingen portretterer denne karakteren og miljøet han var en del av på en lett og tidvis morsom måte.

Forestillingen tar for seg Henning fra han møter Jens Bjørneboe i 1974 på Club 7 i Oslo og gjennom arbeidet med å sette opp den revolusjonære forestillingen Røde Emma om Goldman og hennes medsammensvorne Alexander Berkman. Vi følger Henning videre gjennom manusskriving, øving på oppsetningen, en reise til Hellas, hvor han havner tiggende på gata, og tilbake til Oslo der han møter igjen en stadig mer alkoholisert Bjørneboe, fram til Kissinger-stuntet på Slottsplassen, da utenriksministeren var i Oslo for et Nato-toppmøte. Foruten Erichsen spiller Anne Wiig, Marie Hafnor, Jon Vegard Hovdal og Arnt Christian Teigen flere andre roller. Alle spiller godt, til tross for at flere av dialogene nesten er parodisk «teater-aktige». Tidvis funker dette bra, da forestillingen jo handler om å sette opp en forestilling, men tidvis oppleves det litt platt og som en svakhet i manuset.

Det sceniske uttrykket i Cirkus Verdensteater består av en rekke elementer som teamet bak forestillingen har fått til å fungere svært sømløst. Tre dobbeltvegger i vinkel på hjul rulles rundt og former ulike konstruksjoner. Iblant projiseres videoer, bilder og lys på veggene, og innimellom brukes rekvisitter som stoler og bord, tepper og dyner for å lage ulike settinger – fra kafebesøk, til et soverom, til en teaterscene. Skuespillerne er kledt i 70-tallsklær, og lydbildet varierer fra live musikk av Erichsen som spiller Dahls egenkomponerte sanger, til elektroniske lydeffekter. I en scene gjøres for eksempel veggene om til en buss som Henning og kameraten Eric Scobie tar i ruspåvirket tilstand. Med psykedelisk lyd og lys følger vi dem på reisen deres fram til de våkner slitne i solfylte Hellas.

Livets teater
I en av tekstene i essaysamlingen Art Objects (1995) skriver forfatteren Jeanette Winterson om fiksjon i kunsten og livet: «If we can fictionalise ourselves, and counsciously, we are freed into a new kind of communication. […] It may be that to understand ourselves as fictions, is to understand ourselves as fully as we can.». Jeg synes at de beste partiene i Cirkus Verdensteater er der Hennings totale hengivelse til de kunstneriske og politiske ideene kommer fram. Mot slutten sauses skillet mellom teaterforestillingen Henning lager og hans eget liv sammen, og særlig den aller siste scenen fikk meg til å tenke på sitatet over. Henning kommer opp med ideen om at teatergruppen skal spille på åpen gate når USAs utenriksminister besøker Oslo. Det siste som skjer er at Henning og Kissinger, spilt av en maskert skuespiller, står foran det ikoniske bildet fra den virkelige hendelsen, og Dahl sier til ministeren «Hey, Henry, how’s is the war going?». Spørsmålet om han spilte skuespill i den «virkelige» scenen blir irrelevant, men forestillingen får fram hvordan han her brukte fiksjonen i det virkelige livet på en virkningsfull måte.

Etter at forestillingen er ferdig blir jeg sittede å tenke at jeg skulle ønske at Henning Dahls ideer om samfunnet, anarki og motstand ble utforsket mer. Jeg fikk ikke godt grep om hva kjernen i Hennings prosjekt var, foruten i små glimt, hvor han står på barrikadene for fred, frihet og ansvar. Vi får se at Henning levde grenseoverskridende, til tider til hans omverdens frustrasjon, som når han i Hellas ødelegger så mye at kompisen havner i fengsel, men det gjøres med en letthet som ikke tillater en veldig dyp analyse. I forestillingsprogrammet står det at «Motstanden har en egenverdi», men forestillingen mangler denne innsikten: Hva betød den motstanden mot det etablerte som Henning Dahl og miljøet han representerte stod bak? Hvilken verdi hadde det at de levde grenseoverskridende, kritiserte hierarkiet staten representerte og kjempet for en annen type frihet? I tillegg skulle jeg ønske at de i større grad knyttet disse spørsmålene opp mot i dag, særlig når forestillingen var satt til et sted som Hausmania. Hvilken motkultur finnes i dag i dag og hvilken betydning har den?

Underholdende overflatebehandling
Jens Bjørneboe, spilt av en maskert Anne Wiig, er en spesielt interessant karakter. Selv om det ikke er et revolusjonerende grep er det nemlig forfriskende med en kvinne i en mannsrolle og et fordreid menneskelig ansikt. Ulike masker brukes også som grep i flere scener i forestillingen, blant annet under øvingsscenene, som blir komiske med utklipte sort-hvite bilder av ansiktene til Emma Goldman og Alexander Berkman.

Til tross for at jeg opplever at mye av tematikken ofte bare overflatebehandles gjør den sømløse bruken av ulike sceneelementer, som maskene, blandet med gode skuespillerprestasjoner, forestillingen gjennomgående underholdende. Jeg kjeder meg sjelden, men det underholdende henfaller til å bli platt innimellom. Cirkus Verdensteater er tidvis god i sin intime utforskning av livet som teaterscene, men mangler brodd i møte med hovedpersonens ideer.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER