Foto: Siren Høyland Sæter. Scenografi og kostyme: Katja Ebbel Fredriksen.

Anarki i himmelen

I Den minste engelen er det rom for barns store tanker.

Få ting er mer barnevennlig i klassisk forstand enn den religiøse idéen om himmelen som et perfekt sted uten smerte eller ondskap. Kanskje nettopp fordi vi voksne ofte ønsker å skåne barn for det vonde og urettferdige i verden, har vi en tilbøyelighet til å skape himmel-liknende universer for dem hvor alt er mildt, mykt, lett, og ufarlig – med glitter og regnbuer på. I forestillingen Den minste engelen befinner vi oss i himmelen, og her er både flust av engler, glitter og gullskyer. Men i dramatiker Alf Kjetil Walgermo sitt himmelunivers er det likevel langt fra ideal til virkelighet. Englene har surret det ordentlig til for seg, og nå har himmelen blitt et kaotisk sted hvor selve rettferdigheten står i fare. Vi møter den lille engelen Mikel (Andreas Koschinski Kvisgaard), som ennå ikke har fått vinger men som inderlig ønsker seg det. På engleskolen skildres den perfekte harmoni, og her er det lite populært å stille spørsmål ved tingenes orden. Men lille Mikel er full av spørsmål, og han kommer stadig mer på kant med sin strikte lærer Venge.  Imens har Gamla, himmelens eldste engel, overlatt hele den daglige driften av paradis til erkeengelen Mikal  . Hun lar humla suse mens hele himmelordenen er i ferd med å rakne. Snart møter Mikel den uredde og tøffe Lysengelen. Lysengelen planlegger opprør, og Mikel blir trukket med inn i det hele.

Med Katja Ebbel Fredriksens estetiske design blir Walgermos historie flyttet inn i et småglorete trash-univers av gull og glitter. Kostymene er nærmest ironiske, som Mikels glitterhår og skimrende skolesekk, Lysengelens skinnjakke med gullnagler, Venges rosa hockeysveis og Mikals sølvboblejakke. Scenografien er mer renskåret. Spredt på scenen ser vi det som først likner små, tette gull-busker langsomt fylles med luft og forvandles til store skyer av gull.

Regissør Rebekka Nilsson har skapt et lekent og humoristisk univers som skaper en fin balanse til tekstens alvorlige undertoner. På engleskolen må det pugges regler med komiske bevegelser til. Karakterene har et tydelig fysisk forankret spill, især frøken Venge (Niklas Gundersen) har et kroppsspråk som får både små og store til å le. Iblant faller ting bokstavelig talt ned fra oven: Et telefonrør senkes ned når frøken Venge må ta en viktig samtale til himmelens indre sirkel. Og når Mikel blir tatt med på en flytur, foregår det ved at han hopper i høye svev på en trampoline. Disse abstraherende elementene, sammen med komiske gester, sang og koreografi, tilfører forestillingen et herlig absurd tilsnitt. Karakterene oppleves originale og annerledes. Her er ingen bare gode eller bare onde. Noen av englene har rett og slett faret ville og mistet rett og galt av syne. De har en sammensatthet som er uvanlig i barneteater, skrevet frem på finurlig vis av Walgermo.

For all lekenhet og glitter til side, denne himmelforestillingen handler først og fremst om rettferdighet og urettferdighet. Hvorfor er det slik at noen har, og andre ikke? Hvorfor får englene vingene sine til ulik tid? Og hvorfor, som Mikel spør, skal vi være lydige når noe helt åpenbart er veldig urettferdig? Den minste engelens behandling av temaene rettferdighet og urettferdighet fremstår veldig nært barns måte å betrakte verden på. For som vi vet, så har barn et umiskjennelig blikk for rettferdighet. Ikke bare når det kommer til fordeling av godteri, men like mye når det gjelder hvordan dyr, natur og små venner skal behandles. Barns opplevelse av rettferdighet og urettferdighet tas på stort alvor her. Forestillingen omfatter dessuten det farlige i å vende blikket bort fra urettferdigheten, slik Gamla har vendt blikket vekk fra jorden og heller vil spille «Creation Station» eller «Plager i Egypt, Plague 4  ». Det finnes ingen enkle svar i Walgermos univers, men mange store spørsmål. Årsaken til at de religionsfilosofiske elementene behandles så godt, er nok også Walgermos erfaring både fra Barnebokinstituttets dramatikerutdanning og som forfatter av flere bøker med religionshistorisk tematikk.

Noen steder blir det hakket for hektisk. Når nynorsk-replikker avleveres nesten uten utpust kan det bli krevende for mindre nynorsk-stødige Oslo-barn å henge med på det som blir sagt. Mot slutten blir rivaleriet og maktkampene i overkant dramatisk for to barn på raden foran meg, men de ser begge yngre ut enn forestillingens målgruppe, som er 9-12 år. Dessuten behøver det ikke å bety at virkemidlene er feil, det kan like mye bety at det er uvant. For dette er en forestilling som ikke på noen måte pakker temaet inn i vatt. Andreas Koschinski Kvisgaards Mikel har like mange fasetter som en rolle i en voksenforestilling. Som anmelder har jeg sett mange originale, nyskapende og fargerike forestillinger for barn. Men jeg er usikker på hvor mange jeg har sett som er kloke. Det er det siste som gjør denne forestillingen så fin. For barn har store spørsmål og store tanker om rettferdighet, og de fortjener å bli møtt på dem.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER