Foto: Tale Hendnes

Amatørens redningsvest

Forfatterbevegelsen har vært vårsesongens store dansesnakkis, og forfatterne skal ha honnør for å begi seg ut på ukjent farvann. Det koreograf Marie Bergby Handeland allikevel viser når hun setter amatørdansen i sentrum er at bevegelse er tillært, skriver Andrea Csaszni Rygh.

Forfatterbevegelsen har fått uvanlig mange forhåndsomtaler i mediene til en danseforestilling å være. Det kommer kanskje ikke som en overraskelse, med tanke på at det er seks kjente litterære forfattere som har kastet penn og papir (eller kanskje laptoper) til side for å ta sine første skjelvende steg ut på en dansescene. Gro Dahle, Aina Villanger, Henning Bergsvåg, Kjartan Fløgstad, Tina Åmodt og Gunstein Bakke har takket ja til utfordringen. Det var mildt sagt en boblende stemning i foajeen på Dansens hus i forkant av vårens store dansesnakkis.

Koreograf Marie Bergby Handeland hadde gitt forfatterne i oppgave å lage hver sin solo med utgangspunktet i et litterært verk de kunne tenke seg å utgi på ny: i form av samtidsdans. Bergby Handeland virker å ha en forkjærlighet for å jobbe med amatører i sine prosjekter. I 2015 laget hun danseforestillingen De Grønne med «ikke-profesjonelle» utøvere. Jeg blir intuitivt en smule skeptisk til den misjonærende klangen ved prosjektet og eksotifiseringen av amatøren. Samtidig er det vanskelig å ikke glede seg.

Hvordan danse et litterært verk?
Gro Dahle setter seg på en pianostol midt i rommet. Hun drar møysommelig av strikkene fra sine karakteristiske musefletter, for å sette håret opp i en ballettknute. Hun har forlatt sin rolle som forfatter og har blitt en danser. Bevegelsesmaterialet som skjuler seg i Dahle viser seg å være myke, luftige dirigeringer med armer og hender i et svært sakte tempo. Hennes tilstedeværelse kan minne om en tankefull og lur Ole Brumm på vandring i hundremeterskogen. Det litterære verket hun har tatt utgangspunkt i er diktsamlingen Audiens, og diktet Når paven blir trett minner mistenkelig mye om Dahles soloframtreden. Lik den søvnige paven som tasser over marmor og tepper for å legge seg å sove inntil en brunstripet katt, slik danser også Gro Dahle.

Tina Åmodt danser sin bok Det blir aldri lyst her. På scenen er det i hvert fall lys. Som den eneste i gjengen har Åmodt et utpreget scenelys, som i likhet med kostymet er i en lidenskapelig blodrød farge. Dansen utføres lenge i en foroverlent stilling, med armene dinglende foran. Det er seigt, voluminøst og dramatisk, som en slags parodi på samtidsdans som noe selvhøytidelig og pretensiøst. Aina Villanger dingler også med sine hender og blander sømløst bevegelse og vokal når hun tolker sin diktsamling Total eclipse of the mind. Hun overrasker med en selvsikker framtreden og fin lek med pauser og rytme.

Men det er ingen tvil om at det er Kjartan Fløgstad som er stjerna denne kvelden på Dansens Hus’ lille scene. Han har skjønt hva som skal til for å forføre et publikum, og stiller generøst opp i en gullforgylt tyrefekterjakke. Hans seneste roman Magdalenafjorden har fått tittelen Tohundreogsyttini. Side en, side to, side tre, begynner han. Mens han klakker føttene, frem-tilbake-frem, lik en lidenskapelig flamenco-danser. Side syv, side åtte. Han tar et opphold i sidetellingen for å gjøre en lengre sekvens diagonalt i rommet i rykk, napp og tramp bortover. Han fortsetter pliktoppfyllende å telle til han når bokens slutt. Side tohundreogsyttini. Det konseptuelle grepet og hans lekne iver etter å bevege både seg og oss, gjør dette til kveldens høydepunkt.

Ukjent farvann
Det er sympatisk å begi seg ut på ukjent farvann, slik forfatterne her gjør, men i mangel på gode koreografiske grep, blir det likevel langtekkelig og uinteressant på scenen. Spørsmålet som har drevet prosjektet virker å ta utgangspunkt i en essensialistisk forståelse av bevegelse som noe innbyrdes, som alle har inni seg. Det Forfatterbevegelsen snarere viser er at bevegelse læres. En amatør vil ty til det umiddelbare og klisjefylte i sin uvitenhet, og når man ikke blir presentert med et bredt spekter av hva samtidsdans kan være, forsvinner også forfatternes mulighet for særegenhet. Bevegelsesmønstrene til de seks forfatterne ender med å se overraskende like ut. Selv om forfatternes sans for rytme og timing i sine tekster også har en kroppslig forankring, så betyr det ikke nødvendigvis at verkene blir til interessant dans. Forsøket er likevel engasjerende som idé og Bergby Handeland viser en vilje til å gjøre samtidsdansen mer folkelig. Men svaret på spørsmålet om hva slags bevegelsesmateriale som skjuler seg hos en forfatter viser seg dessverre å være: fint lite.

Teksten er skrevet som en del av kritikkverkstedet Dansekritikerrørsla

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER