S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Anette Therese Pettersen – 22. april 2013

Alvor bak latteren

Nattsvermar. Dansens Hus 2013


Publisert
22. april 2013
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk

Nattsvermar Dansens Hus Tekst: Gyrid Axe Øvsteng Koreografi: Un-Magritt Nordseth Scenografi/kostyme: Kathrine Tolo Musikk og bilde: Rune Rebne Programmering bilder: Ludvig Elblaus Lys: Jean Vincent Kerebel Med: Lars Jacob Holm og Anne E. Kokkinn Dansens Hus, lille scene


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/alvor-bak-latteren/
Facebook

ANMELDELSE: Nattsvermar er en morsom og på samme tid poetisk forestilling, men innhold og form drar tidvis i ulike retninger. Anette Therese Pettersen har sett barneforestilling på Dansens Hus.

”Hva gjør du inni der?”, roper en engasjert liten herre på raden foran meg. Blikket hans er i likhet med oss andres rettet mot en madrass som er plassert på Dansens Hus’ lille scene. Over madrassen er et teppe spent stramt, og under det aner vi konturene av et menneske: Lars. Han har problemer med å sovne og mens han vrir seg i senga slik at bare deler av han (en fot, ei rumpe, litt rygg etc) kan skjelnes under teppet, og barna i salen hyler av begeistring.

Nattsvermar er utviklet i samarbeid med Seanse – senter for kunstproduksjon, og forestillingen ble første gang vist på Dramatikkens Hus i 2010. Gyrid Axe Øvsteng har skrevet manus, mens Un-Magritt Nordseth (som nå er kunstnerisk leder for Dansens Hus) står for koreografien, og forestillingen har barn i alder 3-5 år som målgruppe.

Før publikum slippes inn i salen møtes vi av Un-Magritt Nordseth, som i dette tilfellet både er kunstnerisk leder for Dansens Hus og forestillingens koreograf. Hun ønsker oss velkommen og forteller barna om hva vi skal se. De voksne opplyses om at det er lov å forlate forestillingen om man ønsker det eller om man synes det blir for skummelt – samt at det ikke bare er tillatt, men ønsket at barna skal delta gjennom tale. De skal med andre ord ikke legges bånd på.

Kort tid etterpå skjønner jeg hvorfor denne oppfordringen kommer: barna roper til Lars gjennom store deler av forestillingen. Selv om forestillingen bare tidvis forholder seg direkte til publikum og deres spørsmål, kommentarer og instrukser, så ser det ikke ut til å eksistere noen fjerde vegg for publikums del: ”Hva gjør du inni der?!”, ”Sommerfuglen kommer!”, ”Hun er bak deg!” etc.

Kort fortalt handler Nattsvermar om Lars som altså ikke får sove, og som får besøk av nattsvermeren Nattjenta. Hun bor i mørket, og inn i hit lokker hun med seg Lars – selv om mørket er det Lars frykter mest av alt. I Nattsvermar må Lars konfrontere frykten for å unnslippe den, og han må helt inn i de aller mørkeste krokene for å kunne slippe ut av mørket. Selv om forestillingens formspråk snakker til de yngste, er teksten, og til dels også forestillingen, abstrakt og åpen nok til å snakke på tvers av alder og erfaringsgrunnlag. Mens jeg ser forestillingen antar jeg at Lars skal være et barn, men i etterkant slår det meg at dette ikke egentlig indikeres noe sted. Det refereres aldri til noen utenfor rommet hvor Lars befinner seg, og om vi ser bort fra det lekne forholdet mellom han og Nattjenta er det ingenting annet som egentlig sier at han trenger å være et barn.

Den innledende delen av forestillingen er preget av situasjonskomikk ved at vi får se Lars (Lars Jacob Holm) som vrir seg under lakenet. Hans kamp mot søvnen får fram frydefulle hvin fra benkeradene, og når Nattjenta ankommer (delvis via videoprojeksjon og delvis via skuespiller Anne E. Kokkinn) går de to inn i en vakker dans. Men det er også når Nattjenta ankommer at dialogen introduseres. Fram til da har kommunikasjonen kun vært fysisk og visuell, og selv om Gyrid Axe Øvstengs tekst er poetisk, er det som om den og formspråket trekker i litt ulike retninger.

Gjennom dialogen får vi vite at Lars er redd for å bli borte. Han er ikke redd for mørket i seg selv, men for hva det kan gjøre med ham – at han kan forsvinne. Det er en eksistensiell erkjennelse som potensielt også kan treffe voksne.

Men mørket som preger teksten får en litt vanskelig overgang fra den mer situasjonskomikkpregede starten.

Forestillingen kunne muligens vært tjent med en litt mykere start eller en annen overgang inn i det tekstlige landskapet. Den ekstatiske stemningen som etableres i starten ser ut til å gå over i en litt rastløs periode mot midten av forestillingen. Dette kan nok variere fra visning til visning, og mitt medpublikum er selvsagt ikke noen fasit.

Nattsvermar er likevel en underfundig forestilling, og på vei ut av salen gikk jeg ved siden av ei lita jente som kikket opp på meg og konstaterte: ”det var gøy!”. Så enkelt kan det også oppsummeres.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no