S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Redaksjonen – 15. november 2011

Alene i dansemiljøet

Sidsel Pape. Foto: Julie Løddesøl _________________________________________________________________


Publisert
15. november 2011
Sist endret
26. mai 2023


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/alene-i-dansemiljoet/
Facebook

Miljø betyr ”midt i”, men hvis ingen befinner seg i midten, er det da et miljø? Essay.

Tekst: Sidsel Pape

Jeg har i en tid hatt privilegiet av å bidra til “Danseinformasjonens Historieprosjekt” som intervjuer og loggfører. I bakgrunnen for prosjektet skriver eierne: ”En viktig del av prosjektet er gjennomføringen av omtrent 50 intervju med personer som var sentrale i det frie dansemiljøet….”

Jeg har lyttet til intervjuobjekter som regnes som toneangivende og derfor historisk interessante med sine erfaringer og meritter i dette dansemiljøet siden 60-tallet. De utvalgte er hovedsakelig koreografer. Det slående og nedslående, er at mange av dem uttrykker mer og mindre direkte at de oppfatter seg i utkanten av eller utenfor det miljøet som de er ment å representere.

Mangelen på følelse av tilhørighet i dansemiljøet virker å være utbredt også fra midten av 90-tallet fram til i dag. I den tiden jeg har vært aktiv i miljøet har jeg hørt utallige kollegaer uttrykke tilsvarende følelser, få synes å kjenne seg på innsiden. Det har fått meg til å filosofere over hva slags miljø dansemiljøet har vært og fremdeles kan virke å være.

Sentrifugalkraft

Etymologisk sett kan det være grunn til å spørre om dansemiljøet kan kalles et miljø. Ordet er avledet av det franske milieu som betyr ‘midte’ (av latin medius ‘midtre, mellomst’) og lieu, fransk for ‘sted’. Et miljø er altså omgivelsene som en gruppe befinner seg midt i. Stedet utgjør livsvilkårene som grupperingen lever i og påvirkes av. I dansemiljøets tilfelle kan det virke som om atmosfæren får mange til å føle seg utenfor samtidig som de defineres som inn av andre.

Det kan se ut som om dansemiljøets individer sirkler rundt andre de tror har inntatt miljøets midtpunkt. Det de ikke ser, er at dem de ringer inn også sirkulerer. På denne måten drar alle seg selv og hverandre ut av senter, vekk fra midten og et mulig miljø. Det kan synes som om sentrifugalkraften driver dansemiljøet i en ubrutt runddans, en retningssløs virvel der alle befinner seg med ryggen mot veggen.

Utenforskap

På 70-tallet hadde de første frie gruppene som etablerte seg, en styringsform som tok dans som kollektiv kunstform på ordet, kanskje litt for bokstavelig. Gruppene tok de fleste beslutninger på allmannamøter og frigruppeformen var en forutsetning for å motta økonomisk støtte. ”Almannadans” tok tid. Det å skape dansekunst per konsensus viste seg å være vanskelig, om ikke umulig på lang sikt og under skiftende samfunnsforhold. Som et resultat utkrystalliserte det seg derfor ledende koreografer, administrerende sjefer og styrer i de frie gruppene.

Samtidig faset Norsk Kulturråd ut driftstøtten og innførte prosjektstøtten, kanskje som et svar på 80-tallets individualitetsdyrking og jappetid. Grupper som ikke hadde et sterkt overhode gikk i oppløsning og etterlot seg aktører uten egen erfaring med å søke om pengestøtte.

Flere av disse mistet økonomiske mulighet til å drive som dansekunstnere og kanskje også selvtillit og følelse av tilhørighet til dansemiljøet. Det er kanskje ikke så rart at flere av disse kan kjenne seg utenfor den dag i dag. Men dette alene forklarer ikke hvorfor mange i dansemiljøet mangler tilhørighetsfølelse.

Historieløshet

I mange kunstformer er det tradisjon for å anerkjenne sin første lærer, hun som tente gnisten i eleven som senere ble kunstner. Dansekunstnere blir sjelden blir så store stjerner at de intervjues om sin bakgrunn. I dansemiljøet er det ikke vanlig å (få anledning til og) kreditere den man trådde sine første dansesko hos. Ildsjelene som har rekruttert utallige dansekunstnere, kanskje de største heltene dansemiljøet kan oppdrive, blir ofte glemt. Av samme grunn blir dansestilen som den inspirerende pedagogen underviste i, heller ikke nevnt.

På samme måte er det uvanlig at dansekunstnere krediterer de verk og kollegaer de har latt seg inspirere av til egen kunst. Kanskje skyldes dette at de ikke vet hvem de står på skuldrene til og hvilke dansetradisjoner de befinner seg i. Eller kan det skyldes en aktiv avstandstaken til den dansestil eller -kunsttradisjon de kommer fra og derfor ønsker å ta et oppgjør med?

Er ønsket om å bryte med det bestående og imøtekomme bevilgende myndigheters forventninger om nyskaping, større enn lojaliteten til dansemiljøet?

Resultatet kan leses som et uttrykk for historieløshet. Det kan også oppfattes som en dyrking av idéen av det romantiske kunstnergeniet, det talentfulle egoet som autonom kilde til enestående kunstuttrykk verden aldri har sett maken til. Uansett hvilke mekanismer som er i spill: Dansekunstens opphav blir usynliggjort når dansekunstnere ikke vedkjenner seg sin bakgrunn.

Alene i kollektivet

Enhver kunstform utgjør summen av aktørene som arbeider med den. Det ironiske med ensomme dansekunstnere er at dansekunst er en utpreget kollektiv kunstform som skapes i tett samarbeid. Dansemiljøet består i dag av en rekke aktører i tillegg til skapende og utøvende kunstnere, koreografer og dansere, med flere utdanningsinstitusjoner og egen fagforening.

De siste ti årene har andre funksjoner i dette kreative kollektivet blitt styrket. Norske og nordiske utdannelser for både dansevitere og –produsenter har presset seg fram. Men det å mestre den fysiske dansepraksisen og aller helst være skapende dansekunstner, kan likevel synes som målestokken for suksess og posisjon i dansemiljøet.

Istedenfor at alle nødvendige funksjoner anerkjennes i utviklingen av dansekunst, så blir dansekunstneren/koreografen stående alene med ansvaret på godt og vondt. Kanskje er dette en årsak til at flere slike sentrale personer ikke oppfatter seg som del av dansemiljøet.

Krigerske kvinner

Moderne dans generelt og norsk dansemiljøet spesielt, er stadig dominert av damer. Kvinner er etter årtusener av undertrykkelse, ikke utstyrt med størst selvtillit. Forbundet med det feminine prinsipp, har dans sjelden gitt høy status. Kanskje som en kompensasjon, har kvinner i dansekunst vært stridige og nærmest fri for felles strategi.

For norske dansepionerer på 60- og 70-tallet var kompromissløst pågangsmot, nærmest dødsforakt, en nødvendighet. Men slike evner ble ikke mindre viktig hos den enkelte dansekunstner da driftstøtten opphørte på 80-tallet.

Hver for seg sloss de for å skape strukturer for utvikling av dansekunst som vi nå ser forsvinne når forkjemperen legger opp og ingen står klar til å ta over. Planer for opplæring av etterfølgere og kontinuitet i drift har kanskje ikke kunnet være like høyt prioritert av dansekunstens forkjempere.

Å holde ut, uansett hvor massiv motstanden måtte være, er derimot blitt en dyd i dansemiljøet. Den dyrkes og overleveres til danseelever daglig. At yngre generasjoner dansekunstnere ikke er like kampvillige, blir sett som et forfall. ”Hvordan skal de kunne føre dansekunsten videre når de ikke er sultne?”, spør de eldre.

De yngre oppfattes som mer opptatt av å innfri egne rettigheter enn å ofre seg for dansen. De synes å se dansekunst som et yrkesvalg mer enn kall, en mulighet som er gitt dem gjennom de eldres fagforeningskamp og hardt ervervede tariffavtaler.

Sulten eller mett

Mette er man bedre rustet til å lage dansekunst, vil de yngre hevde. Kanskje handler det om at de eldre som sto på barrikadene er sultne på en anerkjennelse og takknemlighet de aldri fikk som de selvsagt fortjener.

Om de yngre ikke er like brennende i sin tilnærming til dansekunst som de eldre, er de eldre ofte utbrent av motstand og alenegang. I dag ser vi at dansekunstnere igjen velger mer stabile arbeidsforhold med fast tilknytting til flere dansekunstneriske funksjoner.

Skapende kollektiv og kontinuitet i drift er gjenoppstått fra 70-tallet, men uten almannaplikten. Basisfinansieringen for etablerte dansekompanier er et faktum. Dansemiljøet har oppnådd en større grad av profesjonalisering. De eldre har lykkes med å skape bedre arbeidsforhold, om ikke for seg selv, så for sine etterkommerne.

Som å komme hjem

”Det frie dansemiljøet” som har vært gjenstand for Danseinformasjonens Historieprosjekt, har fått sitt navn av grunner jeg ikke kjenner til. Det er fristende å spekulere i at navnet oppsto som resultat av kulturpolitisk maktkamp for å gi et skinn av et sammensveiset gruppe med sammenfallende interesser.

Kanskje er dansemiljøet resultat av et retorisk grep, mer enn et dekkende begrep for gruppen. Navnet som vi leser ut fra Danseinformasjonens Historieprosjekt, hefter stadig ved, men min påstand er at det virker forledende.

Mang en dansekunstner har valgt sitt yrke fordi møtet med dansen var ”som å komme hjem”. Denne frasen kan høres fra dansekunstnere i alle aldre. Skuffende er det å komme hjem for så å finne seg selv ”alene” hjemme, eventuelt som veggpryd på siden av det som kan synes som begivenhetenes sentrum.

Dansemiljøet lever i navnet ikke opp til forventninger om å være et samlende sted. Det såkalt frie dansemiljøet er derimot kritisert innenfra for å være for lite favnende, noe som har kommet til uttrykk i mangel på aksept for forskjellige former for dansekunst og -teknikk.

Dansefeltet

I lys av dette mener jeg at dansefeltet ville være et mer dekkende begrep for dansekunstnergruppen. Et felt kan forstås som et landskap med utmark, innmark, dyrka mark, høydedrag og myrlendt terreng, busker og trær. Et felt er også et sted å arbeide og utforske, et sett med parallelle baner der aktørene deltar side om side. Et felt er en mer inkluderende metafor som kan gi rom for den fargerike pluralitet som dominerer norsk dansekunst i dag.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no