Foto: Sebastian Dalseide. Scenograf og kostymedesigner: Rikke Juellund. Lysdesigner: Torben Lendorph

Aldri virkelig levende

Ellen Lamms regi formidler komikken i Tsjekhovs Kirsebærhaven, men scenografien og det visuelle uttrykket står i veien for teksten.

Når Den Nationale Scene i Bergen setter opp Kirsebærhaven av Anton Tsjekhov er det andre gang siden Stefan Larsson tiltrådte som teatersjef i 2020 at den russiske dramatikeren står på programmet. Sist høst var det Larsson selv som regisserte Onkel Vanja, men denne gangen er det regissør Ellen Lamm som har fått oppdraget med å formidle Kirsebærhaven til publikum mer enn hundre år etter urpremieren i 1904. Den nå avsluttede kulturstreiken ved en rekke institusjoner har satt sine spor, og Den Nationale Scenes oppsetning av klassikeren blir en uvanlig eksklusiv opplevelse, da forestillingen som fikk utsatt premieredato kun spilles tre ganger.

Lengselen etter et annet liv
Når jeg leser Kirsebærhaven blir jeg fascinert over hvor levende han skildrer tiden, miljøene og menneskene i et Russland der alt er i endring og store omveltninger foregår. Selv om det å lese den dramatiske teksten er å møte en helt annen historisk periode og kontekst fjernt fra virkeligheten i Norge, er det en nerve i de eksistensielle spørsmålene karakterene prøver å finne svarene på som fortsetter å resonnere i meg. Med et Russland der klassesamfunnet og de begynnende endringene i det utgjør et sentralt bakteppe, strever alle menneskene i Kirsebærhaven enormt med å bryte ut av sin egen handlingslammelse og fornektelse, selv om de dypest sett har et stort ønske om å ta styring over egen skjebne.

Handlingen kretser rundt et gammelt gods med en tilhørende kirsebærhage, og skuespillet åpner med at godseierinnen Ljubov Andrejevna hentes hjem til godset av sin datter etter 5 år i Paris. I Paris har Andrejevna levd med en ny elsker som har brukt opp pengene hennes, og når hun vender tilbake, er familien i alvorlig pengetrøbbel. Familiegodset står i fare for å bli tvangssolgt. Kjøpmannen Lopakhin, som representerer de nyrike i Russland og er den første i sin slekt som ikke er bonde og slave av godseierne, råder Andrejevna til å dele opp kirsebærhagen i mindre jordstykker og selge dem til sommergjester som vil bygge hytter slik at hun kan beholde godset og betale ned gjelden. Andrejevna lar være å ta en beslutning i det lengste, og fram til det går som det må, møter vi en rekke andre karakterer som lever i og rundt godset, blant annet Andrejevnas bror Gajev, døtrene Varja og Anja, studenten Trofimov, stuepiken Dunjasja og kontoristen Jepikhodov.

Komisk grunntone
I Rikke Juellunds scenografi får det sceniske universet en ren og nedstrippet framtoning som står i kontrast til de historiske kostymene skuespillerensemblet har på seg. Scenografien er satt sammen av tre store, malte vegger der den ene halvparten i brunfarge minner om mønstrede treplanker, mens den andre delen likner på en mørkeblå himmel eller et hav like før det blir storm. På scenen står også en rekke brun- og blåmalte, firkantede lerreter, og enkelte av lerretene er plassert på scenen og gir illusjonen av å være møbler da platene er skrudd fast til skjulte stoler og bord. Sceneveggene har sidedører som kan åpnes og lukkes, og dette bidrar til å skape fine, smidige overganger mellom scenene.

Ellen Lamms regi gir mye plass til humoren i Tsjekhovs tekst. I Kirsebærhaven snakker karakterene stadig forbi hverandre, og samtaler og replikkvekslinger glir over i hverandre uten noen åpenbar sammenheng. Hyppig oppstår det pinlige stillheter i all den hverdagslige dialogen. Lamm har klart å utnytte dette i regien, og selv om skuespillerne strever med flyten de første 30 minuttene av forestillingen, får skuespillernes timing etter hvert veldig ofte enkle replikker til å bli komiske. Resultatet er at publikum flere ganger bryter ut i latter. I tillegg gir mange sceniske detaljer liv til denne komiske grunntonen, enten det er overdrivelsen og iveren når Varja slår mot Jepikhodov med en stokk, eller godseieren Pisjtsjik som fortumlet og andpusten later som han rir inn på scenen på en hest han knapt har styringen på. Hunden til den tryllende guvernanten Charlotta er dessuten festet til en pinne slik at hun styrer den som en dukkefører mens hun bjeffer.

Det veldige alvoret som ligger under overflaten og ulmer i Tsjekhovs tekst blir mer utydelig i denne versjonen, og jeg savner større alvor og mer dybde i flere av scenene og rolletolkningene. Eventuelt kunne Lamm ha latt både karakterer og situasjoner ta overdrivelsene lenger. I en oppsetning der det er som regissøren ikke helt har bestemt seg for hva hun egentlig vil, er det ensemblets rolletolkninger og gleden deres ved å spille teater som fester seg: Ragnhild Gudbrandsen gjør en fin tolkning som selvopptatt, flørtende og knust godseierinne i flere scener sammen med Frode Bjorøy i rollen som Lopakhin og Tormod Løvold i rollen som studenten Trofimov, mens Jonatan Filip virkelig har gått inn i Gajev-karakteren med hud og hår.

Uforløst helhet
Scenografien forsterker kontrasten mellom forgrunn og bakgrunn på scenen, men er for statisk for skuespillerne. Det gjør at den er mer til hinder for den dynamiske tilnærmingen Tsjekhovs tekst krever, enn til hjelp. Spesielt i begynnelsen virker det vanskelig for skuespillerne å plassere seg i scenografien rent fysisk. Likevel er det tilløp til fine ting underveis: Når Andrejevna er i samtale med Lopakhin ser vi for eksempel først bare broren Gajevs flosshatt som stikker opp mellom en rekke lerreter idet han lusker i bakgrunnen. Når guvernanten Charlotta, spilt av Katrine Dale, skal vise tryllekunstene sine, brukes lerretene i scenografien på effektivt vis til å trylle bort andre karakterer. Morsomt er det når kontoristen Jepikhodov i Pål Rønnings skikkelse klager sin nød over at ulykken rammer ham mens han igjen og igjen prøver å få et av lerretene til å stå i løse luften og sukker hver gang tyngdekraften vinner og lerretet faller i bakken.

Dessverre blir det for overtydelig når Lopakhin, spilt av Frode Bjorøy, mot slutten av forestillingen dytter på et av lerretene slik at alle de andre firkantede lerretene faller som dominobrikker. Litt for enkelt blir det også når stuepiken Dunasja (Susann Bugge Kambestad) blir forlatt av den unge lakeien Jasja (Herman Ljung) og plukker opp lerretene som ligger hulter til bulter og setter dem langs sceneveggene. Her savner jeg større kreativitet og fantasi. Juellunds scenografiske signatur er utvilsomt visuelt vakker, men den klarer ikke å bygge godt nok opp under teksten. Kontrasten mellom ensemblets spill og det visuelle uttrykket blir omsider til hinder for å skape en gjennomført helhetsopplevelse. Dermed blir heller aldri Tsjekhovs materiale virkelig levende i denne oppsetningen.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER