Alderdommen og makten

The Tragedy of King Lear er et av William Shakespeares mest kjente skuespill. Tragedien er kompleks og handler om Kong Lear som har tre døtre, Goneril, Regan og Cordelia. Han begynner å dra på årene og ønsker å dele riket sitt mellom de tre arvingene, mot at de erklærer ham sin kjærlighet. De to eldste proklamerer enkelt hvor mye de elsker ham, men Cordelia er avventende og ærlig, og sier at hun elsker av plikt. Dette sårer Lear, og han gir alt til de to andre. Cordelia reiser fra landet og gifter seg med kongen av Frankrike. Alt sammen fører til en maktkamp, der de to arvende søstrene viser seg ikke å ha farens beste i tankene når de selv har fått både makt og rikdom. Det hele ender på tragediers vis, og ingen av de sentrale karakterene overlever.

I Det Norske Teatrets omarbeidede versjon har regissør Tatu Hämäläinen gjort mange endringer. En bihistorie om maktkampen mellom jarlen av Gloucesters to sønner, Edmund og Edgar, er for eksempel skrevet ut, og Edgar er ikke med i denne versjonen i det hele tatt. Det samme gjelder Cordelias friere, og det er uklart hvor Cordelia reiser når hun blir bedt om å dra. Dramaturgien er derfor strammere enn hos Shakespeare, og intrigene er færre. Jeg stusser allikevel over motivasjonen for flere av endringene, og særlig når det kommer til endringene som er gjort på slutten lurer jeg på hensikten med dem.

Teatral scenografi I Chrisander Bruns scenografi er scenen blitt et rom for formidling. Gulvet er gult, og på det står det en stor marmorfarget boks som dekker mesteparten scenegulvet og skaper en opphøyet scene. Utover det står det et mikrofonstativ foran på scenen, og ned fra taket henger det et lysskilt det står Kong Lear på. Alle skuespillerne kommer inn sammen, og de er kledd i forskjellige hudfargede kostymer i ulike fargenyanser. Jeg kan ikke se akkurat hva kostymene er laget av, men det ser ut som en blanding av oljestoff, skinn og elastisk gummi. Håkon Ramstad, som spiller Lear, tar mikrofonen og ber døtrene etter tur erklære sin kjærlighet. Måten mikrofonen brukes på er et fint teatralt grep der spillet ut mot publikum er i fokus.

Scenografien understreker scenerommet som et sted der replikker skal formidles til et publikum. Det synes jeg fremhever det eventyraktige ved historien og påpeker at originalverket er en del av en dramatisk kanon. At det er gjort det vi kan kalle en kjønnsblind casting der noen menn spiller kvinneroller og omvendt, leser jeg også som et nikk til elisabetansk teater der alle kvinneroller ble spilt av menn. På siden av scenen sitter Heida Karine Johannesdottir og spiller lange, dype toner på tuba. Det gir estetikken et litt seigt uttrykk som kan ses i sammenheng med aldringsprosessen, men det er ikke på noen måte sentimentalt.

Det er flere interessante og tankevekkende øyeblikk i forestillingen. Blant annet er det et brudd med den fjerde veggen som jeg ikke skal gjengi i detalj for ikke å avsløre for mye, men som jeg ikke kan huske å ha sett noe lignende til. Et annet fint grep var en gjeng eldre statister som vandret rundt på scenen liksom på måfå. De skulle utgjøre Lears hærskare som begge de gjenværende døtrene vil at han skal kvitte seg med. Det gav et smått komisk, men også poengtert perspektiv på både teater som kommunikasjonsform og alderdommen som tema. Flere av voldsscenene ble spilt ut foran på scenen, og jeg likte også måten det ble løst på med teatralt overskudd og store mengder teaterblod.

Gammel mann gjør så godt han kan Det er alderdommen som er tema i King Lear, og det fremheves også sterkt av regien og de dramaturgiske omarbeidingene av Shakespeares tekst. Fokuset på Goneril og Regans motiver og forholdet dem i mellom skaper et spenn av protagonister som gjør at min sympati for karakterene blir spredd utover. Håkon Ramstad spiller Lear godt og mer og mer maktesløst ettersom forestillinger skrider frem. De andre karakterene fremstår mer skjematiske og sjablongaktige, men det kler det stiliserte teatrale uttrykket. Denne formen gjør at forestillingen føles litt skisseaktig, som om vi blir gitt et grovt omriss av Shakespeares verk, samtidig som det blir en en kondensert versjon. Det er lite følelser å spore mellom karakterene, og jeg opplever derfor handlingene som litt umotiverte, uten at det nødvendigvis er en svakhet. Siden det estetiske uttrykket og spillet er såpass stilisert understreker følelsesløsheten tekstens egen rolle som formidler og det underlige i teatersituasjonen. Samtidig gjør det at det blir vanskeligere for publikum å investere noe i karakterene i denne oppsetningen.

Mot slutten av Shakespeares King Lear har Cordelia kommet tilbake til England med en hær for å kjempe for sin far. De taper, og Cordelia og Lear blir sendt i fengsel der Cordelia blir hengt (utenfor scenen som var vanlig med grusomme hendelser i teater tidlig på 1600-tallet). Lear kommer deretter inn på scenen mens han bærer Cordelias lik, før han dør av sorg. I slutten av denne omarbeidingen har Hämäläinen hentet replikker fra en tidligere scene, der Cordelia først kommer tilbake fra Frankrike og Lear er så søvnig og forvirret at han ikke kjenner henne igjen. Han spør om hun er en ånd, og om når hun døde. ”Langt, langt av stad”, svarer hun. I originalteksten er denne scenen uklar, men når den er flyttet helt til slutten, får den en annen betydning. I Shakespeares versjon er hun ikke egentlig død, og det kan kanskje leses som et forvarsel eller frempek, mens det i Hämäläinens versjon kjennes mer som et resultat av at Lear virkelig har mistet all bakkekontakt og ser spøkelser ved høylys dag. Lear sier: ”Ber over med meg! Gløym alt og tilgi. Eg er gamal og dum.” Så skrus scenelyset av, og forestillingen er slutt.

Det er ikke klart for meg hvorfor Hämäläinen har valgt denne dramaturgiske løsningen. Døde de ikke? Hva med Cordelia? Hvor ble hun av? Lear fremstår som en enda mindre rasjonell person i denne versjonen enn hos Shakespeare, og siden det er uklart om han dør på slutten, er det også uklart hvorvidt sorg og kjærlighet er utløsende dramaturgisk faktorer. Handlinger og relasjoner blir dermed mindre følelsesstyrte, og det virker som de tematiske spørsmålene snarere henger sammen med evnen til rasjonalitet. Dette gjelder både hos den aldrende kongen, hvis intellektuelle kapasitet svikter på grunn av alder, og hos arvingene, som mister gangsyn på grunn av makt.

Hämäläinens Lear er en ambisiøs dekonstruksjon av Shakespeares tekst. Endringene som er gjort skaper noen nye perspektiver, men jeg er usikker på hvor forestillingen egentlig vil eller hva den ønsker å uttrykke. Det er mulig den kunne vært tydeligere intertekstuell i dekonstruksjonen og i større grad understreket de valgene som er tatt. Samtidig er dette en forestilling som virkelig har fått meg til å tenke. Jeg har både tenkt mye på hvordan vi iscenesetter Shakespeare og på hvordan vi forholder oss til at mennesker med makt blir eldre. Her bringer Lear med seg interessante perspektiver.