Aktuelt eller ikke aktuelt, er det spørsmålet?

Sammenliknet med for eksempel København og Stockholm er Oslo relativt tynt besatt med teatre. Likevel er konkurransen hard og det er livsviktig for hvert enkelt teater å markere seg med sin egen identitet. Grovt tegnet opp tok Oslo Nye seg tidligere av østkanten, Nationaltheatret av vestkanten, mens Det Norske Teatret var stedet for innflytterne og akademikerne. Men i dag er bildet mer komplekst. Demografi og kultur endrer seg og tvinger teatrene til å tenke nytt. Noe det ser ut som både Det Norske Teatret og Nationaltheatret et stykke på vei har lykkes med. Verre er det med Oslo Nye, som har vært under et hardt press i mange år, fra både bevilgende myndigheter og et publikum som har vært synkende i antall. Cathrine Telles svar som teatersjef (2010 – 2014), var å satse på en genuin Oslo-profil, et prosjekt hun verken fikk tid, rom eller økonomi til å rendyrke. Nå er det den gamle, velkjente oppskriften komedier og musikkteater det satses på, noe som i øyeblikket ser ut til å ha stoppet nedgangen, både i bevilgninger og publikumstall. Så får vi se om det på lengre sikt er dette som er svaret på spørsmålet om hva som kjennetegner Oslo Nye.

Relevans At det er det Det Norske Teatret som nå tar ansvar for at det blir satt opp teater med spesiell relevans for denne byens historie og identitet kjennes likevel naturlig. Oskar Braaten fra Sagene på Oslos østkant hadde et nært forhold til teatret, skrev nynorsk i en periode av forfatterskapet og befolket mange av sine fortellinger med innflyttere fra bygdene, som jo Det Norske Teatret var skapt for.

At Braaten trekkes fram er fortjenstfullt i seg selv. Han var en fantastisk forteller som ikke falt for å legge figurene sine inn i et forhåndsdefinert politisk skjema. Han fortalte det som det var, så fikk folk tenke resten selv. Noe som neppe slo særlig an da begrepet arbeiderlitteratur på 70-tallet et stykke på vei ble synonymt med sentralkomiteen i AKP(ml)s politiske linje.

Det er klassisk fortellerteater vi her presenteres for. Østkantgutten Kadir Talabani, klekket ut fra første kull av skuespillerutdanninga Det Multinorske, en felles satsing fra Det Norske Teatret og Teaterhøgskolen i Nord-Trøndelag, stormer inn på scenen og gir en humørfylt introduksjon, sett fra nåtidens perspektiv. Hensikten er åpenbart å synliggjøre forbindelsen mellom da og nå, å påpeke at skillet mellom øst og vest fortsatt finnes, til tross for gentrifiseringen av indre by. Tallene forteller fortsatt om stor forskjell i både inntekt og levealder. Vi husker jo et av den nå avtroppende Høyreordfører Fabian Stangs første utspill etter at han hadde inntatt ordførerkontoret: Folk på Sagene må ”la seg inspirere av hvilke faktorer som er vellykkede på Vinderen, som å trene og gå tur i marka”.

Don Martin Rapperen og Romsåsgutten Don Martins ”Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Nilsen” dundrer ut av høyttalerne mens det spoles raskt tilbake til Braatens tid. Kalabani får selskap av Kaia Varjord, Øyvin Berven og Unn Vibeke Hol. De setter seg på linje midt på det nakne scenegulvet, akkompagnert av bilder på bakveggen av fabrikker og falleferdige bygårder fra den tidlige fasen i det industrialiserte Kristiania. Et knippe fortellinger blir framsagt og spilt, forsøksvis sømløst. Det er datidens dagligliv sett innenfra, om hvordan ytre livsbetingelser både definerer og kontrasterer det indre livet i hjemmet, på jobben og i gata.

Unn Vibeke Hol. Foto: Dag Jenssen

Tekstene egner seg for scenen. De lever og puster og har i kraft av sin enkelhet en sterkt visualiserende effekt. Dersom dette får flere til å få øynene opp for fortellingene til Oskar Braaten, så har denne forestillingen langt på vei bevist sin berettigelse, men så var det dette med aktualiteten, da. Den er et tveegget sverd, og vel så det. At det fortelles en historie om forskjell på folk på 1920-tallet gjør den ikke først og fremst aktuell i kraft av at det også er forskjell på folk nå. Det står og faller på kraften i formidlingen av historien. Og her svikter det litt.

I siste liten Regissør Harry Guttormsen skal, ifølge et intervju i Klassekampen, ha blitt kastet inn i siste liten for å redde forestillingen i havn. Det bærer den preg av. På premieren sist lørdag hakket og humpet den tidvis urytmisk av gårde. Skuespillerne snublet litt i hverandres, og glemte rett som det var sine egne, replikker. En del nødløsninger er tatt i bruk, av typen: ”Det banket på døra” (bank bank). ”Da våkna han” (Åpner øynene og ser plutselig våken ut). ”Da uler fabrikkpipa” (Skuespillerne uler) osv. Men dårlig tid eller ikke: Hvorfor den slags virkemidler blir ansett som nødvendige er en gåte for meg. At de ble belønnet med dempet og spredt latter hos deler av publikum ville ikke jeg nødvendigvis tolket som bevis for deres humor eller underholdningsverdi.

Det blir bedre etter hvert, ikke minst når skuespillerne til tider forlater fortellerperspektivet og begynner å spille karakterene i stedet. Aller best er det når veteranen Unn Vibeke Hol får stå aleine og fortelle. Hun har en mild pondus og et naturlig talemål som gir fortellingen troverdighet, nærhet og liv. Da spiller det ingen rolle om det foregikk da eller nå. Aktualiteten kommer av seg selv fordi Hols fortellerkunst løfter oss ut av fortellingens ytre tidsbegrensning.