Iona, 2017, foto: Tale Hendnes.

Akademisk vorspiel

All respekt for å løfte fram akutt politikk, men hvordan fremføre fakta så folk orker å høre?

Hvit innhegning rundt en mørklagt scene. Vi går inn, og setter oss på stoler plassert to og to, framover og bakover, utover scenegulvet. Små mennesker, stor tematikk, det skal handle om havområdene i nord; klimaødeleggelser, det at vi sitter pent og pyntelig og hører på, lærer om, men gjør lite. Som her, på scenegulvet i Koie og Ferske Sceners oppsetning, Iona.

Her sitter vi altså, og Karl Flyman blåser luft ned i en glasskolbe og fyller rommet med lyden av livet under vann, eller det Morten Strøksnes, forfatteren av den glimrende Havboka, ville kalt havsøylen. Det livet vi holder på å gjøre kål på med mer oljefeltutbygging i Lofoten, muligens, og mer politisk apati. Strøksnes sitter forresten i salen, men for langt unna til at jeg ser ansiktet hans i halvmørket.

Iona, 2017, foto: Tale Hendnes.

Og snart kommer en av mange voicede passasjer som gir oss fyldige fakta om nordområdene og havmassene, livets opphav: om det rene skjære mangfoldet, hva slags arter som er utrydningstruet, at vi mennesker kommer derfra, og hva betyr ikke dét? Og en lang rekke annen vitenskapsbasert og filosoferende kunnskap som er skrudd for å få oss til å våkne opp og høre etter, men som dessverre ikke virker som den skal. Hvorfor? Det skal jeg komme tilbake til.

Nå går Karl Flyman til mic’en, stiller seg opp som en standupkomiker, og tar oss med til legenden om Iona som ble kastet på havet og slukt av en stor fisk etter å ha vendt seg bort fra Guds dystre fremtidsprofetier. For hva fikk Iona høre? Jo, han fikk vite om menneskenes ondskap, nødvendigheten av å snu før det blir for seint og betydningen av å spre ordet. Iona lyttet, og så gjorde han som oss, vendte det døvet øret til. Og stakk til sjøs. ”Når verden blir for truende og det føles umulig å si ifra, kan det føles som en grei løsning å rømme fra det hele(,)” heter det i presseskrivet. Men så ”(…) der nede i Leviatanens buk kjennes det ikke like riktig(,)” og fisken, eller hvalen, slenger rømlingen på land og anti-helten blir folketaler og profet. Og Gud skåner menneskene. Et forbilde for oss, med andre ord. Unnasluntreren som skikka seg og redda dagen.

Slik, med Flyman på podiet, får vi innledningsvis en fortelling pakket inn i lag av metalek med fortellerformatet og karakteren Iona – en slags open mic-night med intendert halvgode punchlines og en passe villig folketaler. Og det er fint med Iona, eller Jonas som vi vanligvis sier i norsk bibelhistorie, og desto mer problematisk at fortellergrepet ikke riktig følges opp gjennom resten av forestillingen. Flyman/Iona-karakteren er merkelig nok ikke plottet til å lose oss trygt gjennom den grenseløse mengden med info som stykket byr på, men stikker heller innom når det passer ham. Et grep i tråd med Ionas vankelmodige holdning, men med et så enormt tilfang med stoff hadde vi trengt en tydelig herold. En profet som kunne holde oss i hånda.

Iona, 2017, foto: Tale Hendnes.

Iona-problematikken er symptomatisk for resten av forestillingens store fortellerglede – og fortellerbehov – men manglende evne til å presentere innholdet med struktur og måte. Snart materialiserer også voicene seg som fysiske kropper, skuespillerne Sulekha Ali Omar og Bernt Bjørn. Sammen er de et flerstemt kor som forteller om kollektive ubehag og felles ansvar: uten å dømme, delvis med humor, med hissig energi, med moderlig og faderlig oppgitthet og hele tiden med et brennende ønske om å engasjere oss også. Ikke bare hjernen, men kroppene våre.

Av og til bes vi om å flytte stolene våre for å gi plass til deres hoppende, dansende og rystende ranter: litt bevegelse på oss, mye bevegelse på dem. Dertil får vi stundom fine bilder projisert på lerretsinnhegningen for å illustrere tankerekkene; et skiftende lydteppe som omslutter fortellingen, og noen puff fra en røykmaskin. Men hjelper det? Vekkes jeg? Nei, jeg gjør dessverre ikke det. Jeg skulle så gjerne, men kjenner at jeg drukner i vannmassene, teksthavet; mangelen på ett, tydelig narrativ bortenfor den store fortellingen om de overgripende problemstillingene.

Da hjelper det lite at det isolert sett er fint å se gode utøvere med stor energi og smittende kommunikasjon seg imellom. Det blir for ustrukturert, rett og slett. Litt for mye av en god ting. Hadde jeg sittet der med en drink i hånda hadde det kanskje fungert som et akademisk vorspiel – bokstavelig talt – en slags omstøtende oppvarming til en tørrere presentasjon med klare poenger som skulle kommet etterpå. Men også i det perspektivet er det litt for langt. Litt for omfattende.

Jeg tar meg i å savne gjenklangen av Strøksnes poetiske prosa og klare resonnement. Samt, den ene drivende historien som gjør resten av tematikken personlig og levende, og derfor viktig. I Havboka er det Strøksnes jakt på håkjerringa, i Iona hadde jeg håpt på mer nærkontakt med Iona sjøl. Og, jeg savner den fysiske tilstedeværelsen, tyngden og stemmen til Håkon Mathias Vassvik, Ionas regissør og tekstforfatter, og skuespiller i blant annet Verk Produksjoner. Få stemmer kanaliserer et budskap med samme undring og dirrende nerve som ham. Også han plassert blant publikum under Ionas generalprøve på Riksteateret før takeoff til Festspillene i Nord-Norge.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER