Kaspar Hauser, Schauspielhaus Wien, 2017, foto av Matthias Heschl.

Absurd og hysterisk

Regissør Lisa Lie har evnen til å lage gull ut av det tilsynelatende overflødige. Anette Therese Pettersen har sett hennes nyeste forestilling Kaspar Hauser på Schauspielhaus Wien.

To bavianer, neandertalere – eller kanskje urmennesker? – sitter på huk under en trestamme, én av dem forsvinner bak på scenen og kommer tilbake med favnen full av (plastinnpakkede) agurker. Eller, kommer tilbake og kommer tilbake – det tar sin tid, da agurkene til stadighet glir ut av armene. Først én, deretter to til, disse blir plukket opp igjen, kun for å utløse et nytt agurkras fra armtaket. Det er en viss forutsigbarhet i handlingen, noe Mister Bean-aktig klønete og tålmodig. Og det er nok også forutsigbarheten, gjentakelsen, som er lattervekkende. Først utløser den lett humring spredt i salen, men etter hvert som den sakte ferden på krokete vis fører frem, så sprer også latteren seg.

Det er snart femten år siden Lisa Lie, sammen med Stina Kajaso, startet scenekunstduoen Sons of Liberty. Sammen laget de forestillinger som God hates Scandinavia (2006) og Swamped in Sensation (2007), og parallelt opprettet Lie sitt eget kompani PONR – hvor særlig forestillingene Skogsunderholdning (2007), Blue Motell (2013) og I Cloni (2016) har hatt stor suksess. Det som kjennetegner alle Lies arbeider er en særegen form for humor, som blant annet drar veksel på slapstick, og en vill blanding av høy- og lavkulturelle referanser. Veien er kort fra ironisk distanse i form av lange monologer til inderlighet gjennom popmusikk og dansesekvenser.

Med Kaspar Hauser oder die Ausgestoßenen könnten jeden Augenblick angreifen! (Kaspar Hauser eller de utstøtte kan angripe når som helst!) debuterer Lie som regissør på tysktalende teaterscener. Forestillingen ble til på initiativ fra Schauspielhaus i Wien, som kontaktet Lie og inviterte henne til å lage en forestilling basert på Peter Handkes skuespill Kaspar (1967) – som tar utgangspunkt i den historiske skikkelsen Kaspar Hauser. Han dukket opp i byen Nürnberg i Tyskland i 1828, med et brev hvis ukjente avsender hevdet at Hauser hadde vokst opp i total isolasjon i en grotte. Hauser skal da ha vært omkring seksten år og kunne knapt snakke. Den engelske lorden Stanhope adopterte Kaspar, men allerede i 1833 døde han etter å ha blitt knivstukket. Han fikk stor oppmerksomhet i sin samtid, og spekulasjonene omkring hvem han var og hvorvidt historien hans var sann, fortsetter i dag.

Kaspar Hauser, Schauspielhaus Wien, 2017, foto av Matthias Heschl.
Kaspar Hauser, Schauspielhaus Wien, 2017, foto av Matthias Heschl.

Lie har laget et assosiativt prosjekt basert på Handkes tekst. Historien om Kaspar Hauser er blitt abstrahert til en forestilling som handler om ’den andre’, om menneskets frykt for det ukjente. Med seg til Wien har Lie et norsk team bestående av scenograf og kostymedesigner Maja Nilsen, skuespiller Kenneth Homstad og Julian Blaue som kunstnerisk medvirkende – i tillegg til utøvere og kunstnerisk team fra Schauspielhaus Wien.

Midt på scenen befinner det seg en stor, hvit installasjon – ei slags trerot som strekker seg utover scenen omtrent som en hånd. Forestillingen åpner og avslutter med to lange monologer, holdt av skuespiller Vassilissa Reznikoff. Hun er kappekledd og nærmest glir inn på scenen, kryper opp på rota og begynner å hviske – insisterende: Ich habe solchen angst. Direkte oversatt ’jeg har en slik frykt’ – alternativt; ’jeg er så redd’. Mine tyskkunnskaper er i utgangspunktet gangbare, men det kreves en del konsentrasjon for å lytte til lange tekstbrokker, fremført med hviskende stemme – og idet jeg også tar inn resten av scenerommet, handlingen som foregår lydløst under trerota, så går jeg glipp av deler av teksten.

Men på sett og vis kan dette være en passende metode for å ta inn Kaspar Hauser: en demonstrasjon av hvordan språket styrer blikket og persepsjonen min med varierende kontroll. Jeg lytter intenst, for så å miste konsentrasjonen idet andre ting skjer på scenen, faller så tilbake i lyttemodus. Jeg forsøker å gjette hvem Reznikoff skal være – Kaspar Hausers mor? Hans fostermor? Hun snakker om å ha nært en slange ved sitt bryst, om å være innesperret i friheten. I armene holder hun en pelsbylt, og når hun så kryper ned fra trerota holder hun pelsbylten med tennene – som et rovdyr ville holde en valp. Hun legger så bylten fra seg på bakken og forlater den, mens lyden av et barn som gråter høres over høyttaleranlegget.

Forestillingen har en flytende dramaturgi, som en seig strøm gjennom et landskap som ikke lar seg tid- eller stedfeste så lett. De øvrige utøverne er iført skinnklær, er de neandertalere? Er det det førmoderne menneskets transformasjon? Kolonisering? Assosiasjonene og narrativene inni hodet mitt er mange.

Kaspar Hauser, Schauspielhaus Wien, 2017, foto av Matthias Heschl.
Kaspar Hauser, Schauspielhaus Wien, 2017, foto av Matthias Heschl.

Etter en lengre sekvens hvor utøverne, alle iført pelskostymer, har ulike tilnærminger til agurkene på scenen (de spises, brukes som tannbørste, organiseres etc.), forflyttes vi evolusjonsaktig frem til hva jeg antar er en britisk koloni. Med overdreven britisk aksent og tekopp kommanderer Gladys slaven Charles: ”Slave is the provider, not the receiver!”. Assosiasjonene går til 1970-tallets britiske sitcom Fawlty Towers, med blant annet John Cleese og Connie Booth i hovedrollene.

Og slik fortsetter strømmen – og de dertilhørende assosiasjonene – i nærmere to timer. Samvittigheten bryter på et tidspunkt inn fra oven, før den avløses av en lengre danse-/orgiescene med blinkende strobelys og teknomusikk. Det twerkes i tværende tempo – og det er nettopp dette jeg liker i Lies produksjoner: dvelingen. At scener man kunne tenkt burde vært kuttet eller komprimert tvert i mot tværes og strekkes. I stedet for ’kill your darlings’ som innstilling, tenker jeg at Lie benytter seg av en ’nurture your darlings’-strategi – kombinert med en raffinert dyrking av anti-klimakset. Det er mer snakk om seksuelle over– enn undertoner. I gruppeorgien er for eksempel det erotiske aspektet utflatet og erstattet med automatikk gjennom hard koreografi, samt at utøverne gjennom store deler av forestillingen stirrer tomt ut på publikum – lett poserende, som mot et kamera.

Kaspar Hauser, Schauspielhaus Wien, 2017, foto av Matthias Heschl.
Kaspar Hauser, Schauspielhaus Wien, 2017, foto av Matthias Heschl.

I Handkes Kaspar er det språkets makt over mennesket som er blikket på Kaspar Hauser-historien, og Lie leker videre med dette. Utøverne snakker forbi hverandre og makthierarkiene veksler. Mest eksplisitt i det uttalte herre/slave-forholdet, men her er det likevel slaven som unndrar seg eller overtar makten gjennom sin arroganse.

Det er når forestillingen blir på sitt mest absurde at den også er best. Når narrativene flyter og samtalene fremstår nesten barnslige – omtrent som om de blir funnet på der og da. Tittelen tatt i betraktning – de utstøtte kan angripe når som helst – går tankene videre til Brexit, Trump og stengte grenser i Europa. Det er vel få som har vært så tydelig i sitt budskap om å holde Den Andre ute som Donald Trump – både under fjorårets valgkamp og etter tiltredelse som president. Det er som om de politiske strømningene i Europa og USA eltes sammen i Lies heksegryte, hvor noen adresseres mer direkte enn andre. Slik blir Kaspar Hauser oder die Ausgestoßenen könnten jeden Augenblick angreifen! et rom hvor refleksjonen er abstrahert, hvor frykten for det ukjente løftes fram og latterliggjøres – uten at den nødvendigvis gjøres ufarlig av den grunn.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER