Absurd og fysisk teater

– Hello? Hello? This is Lina calling.

Forestillingen You always forget something åpner med en absurd telefonsamtale. Lina, i skuespiller Solvei Stoutlands skikkelse, ringer datteren Juanita for å fortelle at hun og venninnen Mary er på vei til Spania, der de skal tilbringe de neste tre månedene på feriestedet Maspalomas. Datteren må for all del ikke glemme å ringe henne til samme tid om en uke, selv om ingen kommer til å være hjemme.

Moren er glemsk, men denne gangen har hun funnet løsningen. Hun skal med vilje glemme igjen paracet og antibac, slik at hun og venninnen må ta flyet tilbake for å hente de gjenglemte gjenstandene en uke senere, akkurat i tide til å ta telefonen når datteren ringer tilbake, forhåpentligvis til datterens store irritasjon. Venninnen Mary utbryter entusiastisk og hevnlystent: ”Poor girl, she has no idea what is coming for her!”.

Planen synes kanskje ikke å være helt logisk, men i Piñeras absurde univers er det paradoksene som holder det hele sammen i det man kanskje kan beskrive som en komisk farse.

You always forget something er et av flere resultater av et samarbeid mellom Apropos Teater i Bergen og Tubo de Ensayo og La Manigua Cooperativa Audiovisual i Havana. Samarbeidet ble påbegynt i juni 2012 og involverer scenekunstnere fra Bergen, Cuba og Havanna. Den cubanske dikteren Virgilio Piñeras (1912-1979) dramatikk er sentral i samarbeidsprosjektene, og teatergruppene har blant annet framført stykkene El trac, iPanic og El flaco y el gordo både i Norge og på Cuba. Oppsetningen av You always forget something er basert på Kate Eatons engelske oversettelse av Piñeras skuespill Siempre se olvida algo. Den spilles for tiden i Den kulturelle skolesekken i Hordaland og Bergen, og ble sist lørdag vist på Teaterhuset Paradis for et voksent publikum.

I DKS er det hovedsakelig elever i ungdomsskolen som får oppleve Piñeras absurde univers i første omgang. Ensemblet har bearbeidet manuset en del, slik at de mest forvirrende språklekene Piñera begir seg ut på i replikkvekslingene er borte, men de absurde elementene er likevel fullt til stede gjennom skuespillernes fysiske spillestil, rekvisittene og ikke minst de komiske og paradoksale situasjonene som utfolder seg i løpet av de 50 minuttene forestillingen varer.

Et anstrengt forhold mellom mor og datter er temaet. Setningen ”You always forget something” blir et mantra mellom dem og i forestillingen for øvrig. Moren dundrer: ”my daughter is anti-forgetfulness personified – she never forgets a thing!”. Datteren derimot mener moren har et problem fordi hun er glemsk og mangler kontroll. Aller helst skulle hun sett at moren ble lagt inn på psykiatrisk sykehus. Forestillingen utforsker først og fremst rommet mellom mor og datter, de helt små situasjonene, og har vel knapt nok noen særlig ytre handling. Det som foregår på scenen er heller en serie absurde hendelser og konflikter som utarter i uventede retninger. For å understreke konfliktene og skape dynamikk har moren og datteren hver sin venninne, Mary og Patsy. Når datteren så avlegger et besøk for å vise moren hvordan en koffert skal pakkes uten at noen nødvendige gjenstander glemmes, blir det dramatisk når det viser seg at en banan uventet har funnet veien inn i datterens koffert. Etter hvert er det ikke helt lett å avgjøre hvem som egentlig skulle vært sperret inne på psykiatrisk institusjon.

Scenografien, kulissene og kostymene er fargesterke og effektfulle. Moren Lina er kledd i rosa og rødt, hennes venninne Mary i gult. Scenen er dekket av et sirkelformet, rødt gulvteppe og er innredet som en liten stue med en svingstol og et høyt, rødt telefonbord i bakgrunnen med en rød, høyhælt sko og et norsk flagg. To gule kofferter som befinner seg til venstre på scenen inneholder blant annet en rød dinosaurbamse og håndjern i samme farge. Linas datter Juanita og hennes venninne Patsy er kledd i sort, og på den måten understrekes motsetningene mellom mor og datter. Juanita stavrer inn på scenen i en forknytt positur i sorte høyhælede sko hun knapt nok kan bevege seg i, og er selve inkarnasjonen av den klassiske forsmådde enkeskikkelsen: sort, fotsid kjole, merkverdig hatt og karakteristisk bøyde håndledd. Juanita spilles av Lise Aagaard Knudsen. Hun behersker den fysiske komikken til fingerspissene i denne rollefiguren og får god hjelp av sin makker Patsy, spilt av Torunn Fisketjønn.

Flere av opptrinnene i You always forget something baserer seg svært tydelig mimikk og gester i spillestilen. Det er karikert så det holder, og publikum treffer typer, ikke dyptpløyende psykologiske persontegninger. For det meste er det humoristisk og vellykket, spesielt i forestillingens andre del. Når skuespillerne klarer å utnytte stillheten som av og til oppstår i dialogen, når de virkelig strekker pausene og vrenger forventningene mine til hva som skal skje over i noe helt uventet – og det skjer stadig – da blir det morsomt og interessant.

Når de i tillegg bruker potensialet som finnes i scenerommet og kulissene, både i hva de er og ikke er – er det veldig produktivt. De absurde, merkverdige bildene fra Piñeras tekst utforskes og utvides på nye og uventede måter i teaterrommet. For eksempel når Juanita sier at den eneste sikre veien til å huske noe er gjennom fosfater og lister, og fosfater er nettopp det som får håret til å vokse. Lina og Mary svarer: ”We will start thinking with our hair and brushing our brains”. Deretter mimer de at de er hester mens de løper rundt på scenen og omsider later som de barberer av hverandre alt håret. Noe liknende skjer når Juanita snakker til bananen i fortvilelse og Patsy samtidig står bak henne og holder norgesflagget mens hun synger ”Ja, vi elsker” i en overdreven, patosfylt versjon. Eller når Lina og Mary begir seg inn i en lekende duell på scenegulvet der de later som de er cowboyer mens westernmusikk strømmer ut av høytalerne. Lina skyter Mary og Mary repliserer: ”You are a very dramatic woman!”. Senere sprøyter Mary antibac-skum fra en pumpeflaske utover scenen mens alle paracettablettene på merkverdig vis ender opp i Linas munn før hun omsider spytter dem ut, én etter én. Når teksten forsvinner ut i opptrinn der den fysiske komikken er sentral og det absurde i situasjonene får vare litt lenger enn det som egentlig er mulig – da er det virkelig godt. Oppfinnsomheten her løfter forestillingen.

De raske skiftene i status og i konfliktene er godt gjort. Innslagene med bruk av musikk og lydeffekter gir en fin variasjon og god mulighet for skuespillerne til å utforske dynamikken i de ulike forholdene mellom karakterene på uvante måter.

Likevel kommer ikke komikken i You always forget something like tydelig fram i alle scener. Noe av det skyldes kanskje at den overdrevne spillestilen er krevende og at ikke alle skuespillerne til enhver tid behersker dette like godt. Enkelte av de fysiske opptrinnene får kanskje heller ikke anledning til å utvikle seg nok før de allerede er ferdige.

Replikkvekslingene mangler i begynnelsen tidvis den timingen som skal til for at det virkelig skal sitte og framføringen blir noe statisk. Publikum i salen humrer ofte bare lunkent. Jeg vet ikke om det skyldes at vi er for beskjedne, eller om det kanskje er fordi flere nyanser i Piñeras humor ikke treffer oss like godt i 2014. Opplevelsen av at noe av komikken er borte, kommer trolig også fra forenklingen av replikkene, slik at den språklige tvetydigheten som finnes i det opprinnelige manuset er redusert i forestillingen. Noen steder savner jeg en energi. Tempoet eskalerer gradvis og det er mer kraft i andre halvdel, der hele ensemblet er sammen på scenen.

You always forget something portretterer en befriende galskap som burde treffe på tvers av alder. Forestillingen spilles på engelsk, og skuespillernes språk er velartikulert og enkelt å få med seg. Regissørenes forsøk på å tilpasse materialet for elever i ungdomsskolen ved å forenkle og tydeliggjøre replikkene og temaene er ikke bortkastet, men jeg blir sittende og tenke at forestillingen kanskje egner seg aller best for elever i videregående. De oppfatter flere nyanser og får sannsynligvis mer ut av den. Forestillingens temaer kan oppleves noe fjernt for ungdommer som får se You always forget something, enten de er 14 eller 17 år. Det er en utfordring ensemblet ikke helt klarer å løse. Piñeras skuespill slår meg ikke som det mest selvfølgelige valget for denne aldersgruppen. Tidligere forestillinger av Apropos Teater, for eksempel Trøbbel, har karakterer og tematikk som er lettere å identifisere seg med.

Antakelig treffer denne forestillingen sterkt hos noen og ikke i det hele tatt hos andre. Samtidig tenker jeg: hvorfor ikke? Forestillingens styrke ligger i den fysiske humoren, det nonverbale og i de sprelske påfunnene. Det bør være et mål å formidle noe nytt, friskt og annerledes til ungdom. You always forget something kan vise ungdom at teater ikke trenger å være alvorlig og tungt, men derimot morsomt, utforskende og fullt av galskap.