Foto: Philippe Pache

Abstraksjon og det unge publikummet

Det er beundringsverdig å ville lage abstrakt scenekunst for barn, men målene og motivasjonene i Hocus Pocus blir litt utydelige.

Dansekompaniet CIE Philippe Saire, som er ledet av koreografen Philippe Saire og hører hjemme i Lausanne i Sveits, jobber innenfor et danseparadigme som setter kropp og bevegelse først. Det er rytmisk, og tidvis beveger danserne seg likt, men det er uten strenge idealer om turn-out eller synkronitet. Det er litt røffere enn mye annen samtidsdans, og jeg tenker at det henger sammen med at det i flere av verkene er menn som danser med hverandre. Det handler om kropp og bevegelse, men det har noe voldsomt ved seg, noe bevisst mindre pent, pyntelig og forsiktig enn andre danseparadigmer.

I Hocus Pocus er det utforskningen av kropp og bevegelsesmønstre som blir det viktigste. Det handler allikevel vel så mye om sanseopplevelser av hva vi kan se og hvordan vi ser det. Når vi kommer inn i scenerommet ser vi bare det sorte sceneteppet og to horisontale, parallelle lysrør som ser ut til å henge fast i sceneteppet. Etter hvert begynner noe å bevege seg mellom lysrørene der det til nå har vært helt sort. Det er ikke mulig å si akkurat hva det er som beveger seg. Det ser ut som kroppsdeler, men det er uklart hvilken del av kroppen det er. Kroppsdelene liksom svever der i mørket, så selv om jeg mistenker at jeg ser et kne, kobler ikke hjernen min det med en gang, fordi kneet ikke ser ut som om det sitter fast i hverken lår eller legg. Når det dukker opp en fot tror jeg, kanskje fordi den kommer i hodehøyde, at det er en hånd. Kroppsdeler flyter sammen og tar former jeg ikke helt klarer å sette ord på. Alt sammen foregår i dette lille rektanglet som oppstår mellom lysrørene. Det er fascinerende hvordan noe så menneskelig som en kropp føles nærmest umenneskelig, som en kroppsklump. Det er levende, men så lite gjenkjennelig at det føles utenomjordisk.

To menn
Etter hvert får vi se at kroppene tilhører to menn. Selv om vi ser mer av dem, holder de seg hele tiden mellom de to lysrørene. Noen ganger ser det ut som om aktørene svever i luften, andre ganger ser vi bare overkroppene. Mennene og kroppsdelene deres forsvinner inn og ut av synsfeltet vårt, og det hele er godt koreografert. De begynner å småkrangle og slåss. Han ene dukker plutselig opp ikledd en ridderbrynje. Det er noe aggressivt i uttrykket som jeg ikke helt forstår. Noe av slåssingen er vennskapelig med en blanding av tøys og irritasjon, men det er også partier med en litt uforklarlig aggresjon som jeg opplever som utpreget maskulin.

Forestillingen inneholder også noen virkelig fine partier. I tillegg til innledningen med de uklare kroppene er det for eksempel i en scene der mennene later som om de beveger seg ned under havet. Det blåses vind inn i et blått tøystykke på gulvet, og aktørene lager fisk og sjømonstre ved hjelp av kostymer og lys inni rektanglet som utgjør den lille spilleplassen på veggen. Her oppstår det en mystisk og underlig verden. Det er pent å se på, og det er spennende å følge med på hva de skaper og hva de gjør. Partiet med havet kommer imidlertid litt sent i forestillingen, og selv om jeg ser at de forsøker å spille videre på det kompliserte vennskapet som ble presentert i slåsscenene, synes jeg ikke partiene har en god nok sammenheng. Det fører til en uklar og flytende dramaturgi.

Mangfoldig målgruppe
Når forestillingen er slutt klarer jeg ikke å la være å undre meg over hvordan koreografen har tenkt at denne forestillingen skal møte den både snevre og mangfoldige målgruppen – barn mellom syv og 11 år. Scenekunst for barn og unge opererer veldig ofte innenfor landskap som er kjente for publikum. Det skapes underliggjøringseffekter og fantasifulle rom, men det skjer ofte i tilknytning til noe som allerede er kjent. Hocus Pocus benytter seg av kjente virkemidler, som når det omskaper scenerommet til et hav, men scenespråket og kommunikasjonen med publikum er basert på abstrakte bevegelsesformer. På den måten er uttrykket i forestillingen mer abstrakt enn mye scenekunst jeg har sett for denne aldersgruppen. Barn i skolealder kan helt klart ha glede av abstrakt scenekunst som mer enn det knytter an til noe kjent utfordrer måten man i det hele tatt oppfatter verden på. Barn kan også utfordres i hvordan man bruker sansene og hvilke begrensninger sansene våre har. Samtidig er scenekunsten nødt til å anerkjenne publikummet sitt og nærværet av det i rommet. Hocus Pocus blir altfor statisk fordi området de har å bevege seg innenfor er så lite og dramaturgien ikke skaper tydelige utviklingslinjer. Der ideen om delvis å skjule seg og delvis vise frem deler av kroppen innenfor lysrørene er fin, så stopper det opp når det ikke kommer noen ytterligere dramaturgisk eller menneskelig utvikling. Når aktørene heller ikke kommuniserer godt nok mister de barnepublikummet. De kunne fint ha henvendt seg mer til publikum eller kommet nærmere.

Forestillingen byr på interessante og vakre bilder med kroppene som stadig forsvinner og gjenoppstår og fargerike, mystiske sjødyr, og derfor er det synd at utøverne ikke klarer å bevisstgjøre seg hvordan disse bildene skal brukes eller henge sammen i formidlingen. De kunne har beveget seg mer utenfor sin egen boks, de kunne kommunisert tydeligere med publikum og de kunne vært mer eksplisitte i hva som var formålet med de ulike partiene. Abstrakt dansekunst for barn ser vi for det meste i det som skapes for den aller yngste målgruppen, i prosjektene som retter seg for babyer og småbarn, men sjeldnere for skolebarn. Jeg tror det finnes et stort potensial i mer abstrakte scenekunstspråk for denne aldersgruppen, men det hjelper å vite hvem publikum er og hvordan man kommuniserer til dem.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER