Å vise jævelskapen

Nationaltheatret valgte å legge premieren på OSV. til dagen etter stortingsvalget og OL-avstemningen. Kanskje for å linke opp til Lillehammer-OL, som utgjør et sentralt element i forestillingen. Eller kanskje rett og slett for å minne oss om at det fins noe annet og større der ute enn bompengeavgift, dildokjolen til Siv Jensen og VM-kvalifiseringskampen mellom Norge og Sveits, som pågikk samtidig.

Bevisst eller ikke: det virket. Etter fem timer vaklet jeg ut av Soria Moria-bygningen, fylt til randen av krig, folkemord og en familie på kanten av sammenbrudd.

OSV. er resultatet av forfatter Johan Harstads opphold på Nationaltheatret som husdramatiker i 2009. Verket ble utgitt i bokform og nominert til Brageprisen året etter og har tidligere vært framført som iscenesatt lesning.

Det hele foregår i 1994, året da Lillehammer-OL satte Norge på kartet, som det heter. Men det var også året da 800.000 tutsier ble massakrert i Rwanda, da lokalbefolkningen ble massakrert av snikskyttere i Sarajevo og da russere og tsjetjenere slaktet hverandre ned i Groznyj.

OSV. er innom alle disse stedene, men sentrum for det hele er familien Zimmer. Faren, Joseph (Per Frisch), er en Vietnamveteran som ikke klarer å leve med minnene om hva han har vært med på og flytter ut på en benk i parken ved Vietnamveteranenes minnevegg. Datteren, Nola (Heidi Goldmann), er i ferd med å gå til grunne i en leilighet i London. Sønnen, Alan (Rolf Kristian Larsen), forsøker å nærme seg faren ved selv, som fotograf, å oppsøke de verste konfliktområdene. Moren Kay (Tone Danielsen) kjemper fortvila for å hanke dem alle sammen inn igjen.

Osv. Torshovteatret/Nationalteatret 2013. Foto: Gisle Bjørneby

Good vibrrrrrrrations Tragediene velter over oss mens vi sitter og prøver å sortere inntrykkene. Et sted sier Nola: ”Jeg ser det hver kveld nå, gjennom øynene til mitt eget speilbilde, stående på badet. Brennende gater, døde fugler i havnebassengene. Seks millioner jøder, to millioner vietnamesere, en million rwandere, alle sammen i gatene, også de i flammer, skrikende… Umulig å låse dørene, trappene gir etter og bygningene velter. Og over det hele, på himmelen over byene, gigantiske høyttalere som dundrer ut den samme Beach Boys-sangen om og om igjen. Good vibrrrrrrrrrrations.”

Johan Harstad mener at vi alle, uavhengig av bakgrunn, gitt de rette omstendighetene, har potensialet i oss for bestialitet, massemord, ondskap. Den israelske forfatteren Amos Oz mener på sin side at mennesker blir onde fordi de velger å bli det.

Jeg vet ikke. Det er noe uavviselig i Johan Harstads og Nationaltheatrets prosjekt: Å vise fram jævelskapen. Problemet er at den i liten grad blir vist.

Den blir tvert imot fortalt, gjennom lange monologiske beretninger og faktautredninger. Derfor kjennes det befriende hver gang vi vender tilbake til faren i parken, som har fått en venn i en annen Vietnamveteran, souvenirselgeren Bowman. Per Frisch og Per Kristian Ellefsen er til de grader på plass i sine figurer, og jeg må innrømme: Av og til gjør det inderlig godt å møte god, gammeldags skuespillkunst: Frischs innbitte innadvendthet og Ellefsens glassklare diksjon og mimikk. Ellefsen har et stemmeregister av guds nåde som gjør godt for de slitne ørene til en hørselsskadet rockmusiker. Rolf Kristian Larsen kan dette med lavmælte nyanser, noe som gjør seg godt på film, men det er en kjent sak at myggenes inntog i teatret truer med å frata en ny generasjon skuespillere det viktigste instrumentet ved siden av kroppen, nemlig stemmen.

Dordi Strøms simultanscenografi, hvor opptil tre scenerier er i virksomhet samtidig, fungerer på sitt beste som en dynamisk drivkraft i en forestilling som ellers gjentatte ganger truer med å gå seg fast i de stillestående, teksttunge scenene. Det teksttunge forsøkes i tillegg balansert ved forseggjort videoscenografi og et aktivt illustrerende lydarbeid. Begge deler er vakkert gjort og utført og fungerer til tider, men til tider virker det mer som et irriterende og lett forstyrrende vedheng og pålegg.

Nedskrevne vitneprov Men Johan Harstads opprinnelige intensjon er å sperre oss inne med jævelskapen. En jævelskap han selv utsatte seg for, ikke ved å oppsøke arenaene for krig og folkemord, men ved å arbeide seg inn i materien via nedskrevne vitneprov, mengder av bøker og audiovisuelle kilder fra det han i programmet kaller ”internetts dunkleste avkroker”. Det er ingen grunn til å tvile på virkningen det har hatt på forfatteren. Likevel er det ikke til å komme bort fra at historiene bærer preg av å være lest.

I en av sine lange monologer nevner Vidar Sandem, i rollen som desillusjonert hjelpearbeider i Rwanda, radiostasjonen som dannet selve lydsporet til folkemordet. Da gikk mine assosiasjoner umiddelbart til en annen forestilling som gikk inn i den samme tematikken på den stikk motsatte måten: Hate Radio av det tysk/sveitsiske kompaniet ”International Institute of political murder”, som ble vist på Black Box Teater i mars i år under teatrets årlige festival. Her ble en sending fra den samme radiostasjonen rekonstruert ordrett direkte fra scenen, som var omgjort til et radiostudio.

IIPM: Hate Radio. Oslo Internasjonale Teaterfestival, Black Box Teater 2013. Foto: D. Seiffert

Det er ikke nødvendigvis en naturlov at det ene virker sterkere og mer relevant enn det andre, men her er jeg ikke i tvil. Hatpropagandaen og oppfordringene til å utrydde naboene med macheter ble i Hate Radio pakket inn i den klassiske talkshow-radioen, der nyhetsopplesninger, løst prat, kommentarer, utbrudd og musikk avløste hverandre. Med et utrolig enkelt grep gjorde Hate Radio oss til passive vitner til folkemordet.

Sentral scene I en av OSV.s mest sentrale scener vil en ung mann (Nils Golberg Mulvik) kjøpe en av de hjelmene som henger til salgs i Bowmans souvenirkiosk. Dette opprører veteranen, som lurer på hva han skal med hjelmen. Her er det naturlig å se veteranen som bærer av den rettferdige harmen og sannheten. Men i stedet for å bøye hodet i respekt og fjerne seg, tar den unge mannen kontant til motmæle mot det han opplever som veteranenes helt urimelige kulturelle og moralske dominans, som gjennom utallige kanaler preger den unge mannens liv. Dette er en renskåren og kraftfull scene som bærer i seg forestillingens budskap i konsentrert form og som samtidig nyanserer det hele.

Dramatikk eller TV? Men det er ikke mellom linjene kraften i Harstads tekst ligger. Teksten durer og dundrer i vei. Fordelen, men også problemet, er at det er så satans godt skrevet. Og jeg spør meg selv flere ganger hva som er vitsen med å lage teater av en tekst som står til de grader på egne bein. Det kan være en plage å lese dramatikk med alle sine detaljerte anvisninger om møblement, bevegelser og ansiktsuttrykk. I den trykte utgaven av OSV. legger man knapt merke til dem, nettopp fordi helheten er så medrivende skrevet.

Stykket virker, i kraft av sine hyppige og raske ”klipp”, mer som et manus til en TV-serie enn som et teaterstykke.