– Selve bransjetreffet var enormt stort. En kunne føle seg litt lost i den settingen, men det var viktig for oss å se andre folk som jobbet i samme situasjon. Vi fikk knyttet kontakter med dem og fikk med oss to festivaler som gikk samtidig med bransjetreffet. Vi fikk truffet folk, kan du si, ler Fredrik Hannestad fra Verk Produksjoner.
Han legger til at formatet er vanskelig for en teatergruppe.
– Du har et tomt rom uten lys og med enkel lyd til å vise deg fram i. Du får fem min på å komme deg inn i rommet og fem minutter på å komme deg ut, og 20 minutter i midten til visningen. For oss ville det passet mye bedre å satse på en festival og vise hele forestillingen. Det er et vanskelig forum, forteller Hannestad.
Han understreker at reisen likevel var vel verdt å ta:
– Det er mye verdt å se hvordan andre jobber. Å lære hvordan de gjør det. Hvordan man promoterer seg selv. Høste erfaringer for å være mer spisset neste gang. På den måten var det lærerikt for produsenter også, ikke bare kunstnerne.
Fikk dere noen konkrete resultater ut av turen?
– Blant de nye kontaktene vi fikk var to festivaler i New York. Hva som kommer ut av det vet vi ikke ennå. Sånt kan ta tid, ofte år, før det eventuelt passer inn i deres program at vi kommer og spiller der. Men de har i alle fall sett oss og vet hvem vi er. Vi fikk også kontakt med en agent som jobber for Verdensteatret. Han har god oversikt over hva som skjer hvor i USA, og han kommer til Norge. Da skal vi vise en forestilling for ham, og han kan si oss hvem vi kan ta kontakt med i USA.
Hvordan oppfattet du at deres visning ble mottatt?
– Selve showcasen, visningsdelen, er jeg fortsatt usikker på. Jeg vet ikke om eller hvordan den funket. Kanskje det er spesielt vanskelig å lage utdrag av teater i forholfd til dans? Det bet jeg ikke. Men uansett er detklart at det er krevende for dem som sitter og ser veldig mange visninger i løpet av en dag.
Tove Bratten i Danse og Teatersentrum, hvordan foregikk utvalget av kunstnere og produsenter?
– Vi har diskutert om vi skal ha en kurator til å stå for utvalget . Vi gjorde det ikke slik denne gangen. Vi laget en profilering som handlet om Norden som region relatert til den spesifikke konteksten som APAP sammen med festivalen Under the Radar åpner for. Vi fikk finansieringen på plass i begynnelsen av november. Tidsnød hadde også betydning for uttaksmodellen vi valgte. Og vi kan helt sikkert velge andre modeller neste gang, forteller Bratten.
– Det viktige var å få frem hva som rører seg i Norden nå ut fra en ide om mangfold av uttrykksformer. Det dreide seg ikke om spesifikt norske eller svenske prosjekter, for eksempel. Den nordiske profilen var poenget. Og når vi samarbeider på dette nivået, skal alle sceniske kunstformer inkluderes.
Opplevde dere noen form for kulturkrasj?
– I Norden snakker vi om kunst, mens i USA snakker man mer om de kommersielle aspektene og om en industri. Det er lærerikt for oss, kunstnerne og produsentene å se hvordan et slikt marked fungerer og hvordan retorikken ser ut. Å møte dette markedet i arbeid er en viktig erfaring for norske kunstnere fordi det stilles krav til at man blant annet har en profesjonell organisering av produksjonene. Man må ha informasjonsmateriale på engelsk, for eksempel, og gode bilder. Man må rett og slett ha et proft apparat!
Også kunstnerisk mener Bratten at den nordiske scenekunststilen ble opplevd som annerledes.
– De nordiske forestillingene ble oppfattet som veldig spenstige, nyskapende og eksotiske. Det er ikke alltid like lett å se selv.
Kommer dere til å fortsette å presentere norsk scenekunst sammen med de andre nordiske landene?
– Det er viktig for oss å vite når det er strategisk hensiktsmessig å arbeide på "norsk" plattform eller nordisk. Når vi for eksempel drar til Tanzmesse i Düsseldorf, vil vi fokusere på norsk dans. Men vi planlegger å legge vår stand ved siden av Finlands, Sveriges og så videre. Så det blir på en måte nordisk likevel, men ikke innenfor et nordisk regime.
Hva gjør dere nå i etterkant av bransjetreffet for å maksimere effekten av besøket?
– Neste skritt er å få inn rapporter fra deltakerne. Så skal vi samle de mest interessante – og interesserte – festivalledere, agenter og så videre som vi traff i NYC og invitere dem til relevante hendelser i Norge, som premierer hos kompaniene de vil følge med på, Stamsund Internasjonale Teaterfestival , Festspillene i Bergen, Oktoberdans og liknende. Her er samarbeidet vi har med ambassadenettverket viktig for å få til så gode ekspertbesøk som mulig tilpasset den enkeltes kunstneriske fokus, forteller Bratten.
Noe som ikke fungerte under oppholdet?
– Selve standen var for liten. Vi var 80 stykker som skulle forholde oss til den. Det var ikke plass til at kompanienes materiale kunne ligge der hele tiden, så det måtte bringes frem og tilbake til standen. Standen var kjennetegnet ved en felles nordisk design. Men vi brukte standen som møtepunkt. Alt koster penger, mye penger. Vi hadde ikke penger til mer. Vi ville for eksempel vise dvder, men leie av skjerm ble for dyrt. Dette var et første steg, det er mye å lære og absolutt forbedringspotensial. Men at vi deltar så synlig på utvalgte internasjonale bransjetreff er viktig redskap i arbeidet med formidling og internasjonalisering av norsk scenekunst. Rett og slett fordi scenekunsten er internasjonal og norske kunstnerskap er en del av den internasjonale arena.
Videoen viser Iceland Dance Company, et av de nordiske showcasene i New York. Forestillingen heter "Kvart" og Jo Strømgren er koreograf. Den finske komponisten Kimmo Pohjonen har skrevet musikken.
