The Confetti Maker. Foto: Bergen Fringe Festival

Å omfavne kaoset

Den tredje utgaven av Bergen Fringe Festival fortsetter å overraske med en overflod av kontrastfylte opplevelser.

«Velkommen til jungelen!» sto det i programbladet. På mange måter kan jeg vanskelig forestille meg en mer passende beskrivelse av den tredje utgaven av Bergen Fringe Festival. I løpet av festivalens fire dager var programmet tettpakket med et utvalg forestillinger som beveger seg på kryss og tvers av sjangergrensene. Nettopp lavterskelstemningen som kjennetegner festivalprofilen er det lett å bli sjarmert av, og for de inntrykksnarkomane blant oss, er det en egen utmattende glede å se altfor mange forestillinger på altfor kort tid.

I år, som tidligere, er konseptet det samme: Bergen Fringe Festival er en tverrfaglig scenekunstfestival der lokale og internasjonale kunstnere, etablerte så vel som ferske, melder seg på. Reisen betaler de selv, mens festivalen på sin side gir dem en scene, billettinntektene og et publikum å opptre for. Siden den første Fringe-festivalen ble arrangert i Edinburgh i 1947 av teatergrupper som kjente seg utestengt fra de store spillestedene, kan man trygt si at fringenettverkene har ekspandert. Nå finnes det mer enn 200 Fringe-festivaler i verden. Det mest merkbare ved årets Fringe Festival i Bergen, var at Cornerteateret mer enn før fremsto som et tydelig kraftsentrum. Under åpningsforestillingen møtte flere folk fra Bergens forskjellige teaterinstitusjoner opp, og det er fristende å tolke det som et tegn på at både Cornerteateret og festivalen er blitt et viktig samlingspunkt for flere.

Fysisk teater i flere former
Festivalen åpnet med en egen Fringe-parade gjennom byen og fortsatte på Cornerteateret med åpningsforestillingen DÉJÀ av det norsk-franske kompaniet The Krumple. Til tross for at sjangerutforskning er et treffende stikkord for store deler av festivalen, er likevel en tydelig tendens i programmet at det store flertallet av teaterkompaniene spiller fysisk teater. Her er The Krumple intet unntak. Samtlige medlemmer har bakgrunn fra École Internationale de Théâtre Jacques Lecoq, og det sceniske uttrykket i DÉJÀ er fokusert på fysisk bevegelse og pantomime. Inspirasjonen er hentet fra Richard McGuires grafiske roman Here (2010), der tegneseriene består av små, overlappende fortellinger over store tidsspenn som alle sammen foregår i en liten stue. I DÉJÀ lages en visuell illusjon der flere tider og verdener eksisterer samtidig på scenen gjennom musikk, lys, lydeffekter, bevegelse, kostymer, dukketeater, scenografi og små modeller. At sammenstillingene av tablåene er forholdsvis konvensjonelle bidrar til at forestillingen blir en langdryg opplevelse. En dinosaur som går rundt i bakgrunnen og spiser mens vi overværer bryllupsnatten til et ektepar på 1930-tallet er morsomt nok det, men potensialet som finnes i motivrikdommen er uforløst.

Finske Pieni Kollektiivis forestilling Katkos / Offline med aktørene Ines Kakkonen og Emma Virta på scenen, er i likhet med DÉJÀ en fysisk teaterforestilling. Utøverne gjør noen tidvis veldig treffende tolkninger som tar Tindergenerasjonens virkelighet helt på kornet gjennom fysisk spill, musikk og lydeffekter, men som helhet mangler kompaniet en samlende tanke om hva de vil med de løse episodene de har satt sammen til en forestilling. Etter å ha sett forestillingene tenkte jeg at jeg egentlig ikke er så glad i verken fysisk teater eller slapstickhumor, og jeg tenkte at det måtte være fordi jeg ikke forsto kunstformene, men det var fram til jeg så britiske Frank Wurzingers The Confetti Maker.

The Confetti Maker utmerker seg fordi Wurzinger kombinerer ferdighetene innenfor klassisk fysisk komedie med en tilstedeværelse på scenen som innebærer kontinuerlig risiko for ham gjennom både improvisasjon og publikumsinteraksjon. Handlingen kretser rundt hverdagen på en konfettifabrikk. Ingrediensene er blant konfettiproduksjon for hånd med en liten hullemaskin, sjonglering med 5 porselenstallerkener og en sint lydmann som klager på brudd på HMS-forskriftene. Gradvis blir det mer absurd og tragikomisk: En kvalitetskontroll av hver eneste konfetti med forstørrelsesglass utarter seg til en variasjon over «to be, or not to be»-monologen fra Shakespeares Hamlet og plutselig har Wurzinger laget en papirdukke som føder en baby laget av papirremser og sentralt står med ett hans egen lengsel etter en familie. Jeg blir bedt om må holde den skrikende papirbabyen, og for å roe den ned heller Wurzinger bøttevis med konfetti over meg.

Ut av scenerommet
En fordel med å flytte forestillingene ut av Cornerteateret og inn i Bergen sentrums ulike lokaler, er ikke bare at produksjonene kommer nærmere folk flest og at terskelen for å se noe man ikke helt vet hva er potensielt blir lavere. Noen ganger er det som om selve møtet mellom publikum og utøvere blir et helt annet, og gjerne langt mer intimt når man ikke befinner seg i en black box. Det fremste eksempelet på dette var en forestilling for den yngste målgruppen fra 2-5 år, The Playground av svensk-norske ANSADANS, som ble spilt på lekeplassen på Fløyen. To utøvere kledd i svart med røde ballettskjørt beveget seg i og rundt lekeapparatene. De organiske bevegelsene baserte seg ofte på etterlikning av de mange bevegelsene på lekeplassen og smeltet inn i omgivelsene: En huske som går fram og tilbake, barn som løper. En fin og plutselig kontakt på barnas premisser oppsto flere ganger mellom utøverne og barna.

To enmannsshow fant også sted et godt stykke unna Cornerteateret. Engelske John Osbornes John Peel’s Shed og amerikanske John Michael Colgins Meatball Séance, som befinner seg på hvert sitt ytterpunkt sjanger- og uttrykksmessig, ble spilt i byens barer. Førstnevnte er lavmælt fortellerteater. Når Osborne står bak et bord med en platespiller og en stor haug med LP-plater på Apollon platebar i Bergen, er det som han aldri har vært noe annet sted enn akkurat her. På knappe 45 minutter forteller han om sitt forhold til den legendariske radioverten John Peel og til musikken han spilte. Kjernen i anekdotene er hvordan radiolyttingen skapte et fellesskap og en identitet for Osborne. Dette kunne blitt i overkant sentimentalt og nostalgisk, men den stramme oppbygningen og Osbornes lune, britiske humor, samt selve spillestedet, gjør at John Peel’s Shed fungerer.

John Michael Colgins Meatball Séance, som ble spilt på baren Underlig, har noe av den samme uformelle stemningen over seg som Osbornes forestilling. Selv om Colgins arbeid spriker veldig, har det en egenart man biter seg merke i fordi idéen bak er så absurd. I en blanding av komedieshow og stand-up står Colgin på scenen kun ikledd en bokser og et forkle og forteller om sin egen jakt på kjæreste i homodatingens verden, samtidig som han vil vekke moren sin fra de døde gjennom å lage kjøttbolleoppskriften hennes slik at hun kan møte disse kjærestene. Publikum involveres på flere måter – vi roper, lukter på krydder og noen får rollen som Colgins kjæreste og må lese brev og kna kjøttdeigfarse. Her slipper nesten ingen unna og jeg smuldrer brødbiter over Colgins forkle mens han stirrer intenst på meg. Publikumshenvendelsen fremstår som umotivert, men Colgin har utvilsomt en energi på scenen jeg sent vil glemme.

Pearls of Pauline. Foto: Bergen Fringe Festival

Overgangsalder, burlesque og kjønn på dagsorden
«Hva i all verden var det egentlig jeg så nå?», var en tanke som stadig dukket opp i hodet mitt i løpet av festivalen. I en festival som samler så mange forskjellige utøvere, kan det være vanskelig å finne noen annen rød tråd enn følelsen av kaos, men om jeg skal peke på noe må det være hvordan kvinne- og kjønnsroller var et gjennomgangstema. Lørdagens kveldsprogram bød på en kreativ og uventet sammenstilling, som dessverre bare fungerte sånn halvveis. Først entret 59-årige Pauline McCarthy scenen i lilla paljettkjole og boa for å varme opp for burlesquekompaniet Fifi von Tassel presents sitt burlesqueshow. McCarthys The Pearls of Pauline er noe så ubestemmelig som komedieshow, stand-up, foredrag og folkeopplysningsprosjekt på én gang med kvinners overgangsalder som tema. Publikum var en god blanding av folk i alle aldre, mens målgruppen for showet snarere virker å være godt voksne menn og kvinner, og dermed fremsto programposten som litt malplassert. Til tross for det klarte McCarthy å mobilisere til allsang og dans på scenen til «Save the Last Dance For Me» på slutten av showet. Fifi von Tassel presents sitt burlesqueshow med kroppsaktivist, influencer og samfunnsdebattant Carina Elisabeth Carlsen i spissen som konferansier, ble en desto større opptur, og var like mye et energifylt frigjøringsprosjekt, som en festaften. Foruten Carlsens cupcake-nummer, der hun både gjør narr av sin egen kroppsstørrelse og peker nese til dem som mener hun er for tykk, fikk vi servert humoristiske burlesque- og dragnummer av flere artister, samt en burlesquedansende dinosaur.

I stor kontrast til lørdagskveldens program, illustrerer finske Leena Harjunpaa Co & Kalteva Co sin danseforestilling Horse Girls, svenske Rebecca Pershagens performance Svankvinnen og det norske kompaniet Kvinnerellers danseforestilling An Effort to Define the Undefinable Woman hvor ulikt man kan gå til verks i kunstnerisk behandling av kjønnstematikk. I Horse Girls skjer utforskningen av kvinneroller gjennom hesten som motiv; til synthakkorder og dunkende bass beveger ensemblet seg på scenen gjennom bevegelser som tar utgangspunkt i hesters trav og en rekke rekvisitter som dukkeliknende hestehoder, hjelmer og pisk brukes i koreografien. De fire utøvernes skiftende konstellasjoner blir et bilde på forholdet mellom individ og kollektiv. I Rebecca Pershagens performance har en sterk kvinne hovedrollen. Pershagen har tatt utgangspunkt i en historie fra virkeligheten om svanekvinnen, en kvinne politiet arresterte fordi hun bodde alene i leiligheten sin i Stockholm med 13 svaner. Performancen er i overkant symboltung der Pershagen stiger ut av sorte klær og langsomt blir en hvit svane, men tilstedeværelsen hennes i scenerommet og lydsporet med dokumentarisk materiale og intervjuer vitner om en veldig nysgjerrig og oppriktig kunstner som ønsker å belyse virkelighetens kompleksitet. Innfallsvinkelen til Kvinnereller, som består av dansekunstnerne Brita Grov og Sara Røisland Torsvik, har vært å intervjue kvinner fra ulike land om kvinnerollen. Det har resultert i en dynamisk og konfronterende forestilling i tre deler der skillet mellom scene og sal er vekk og publikum sitter i en sirkel rundt utøverne.

For mange omdreiningspunkter?
Bergen Fringe Festival forsøker å romme så masse, at jeg fortsatt er plaget av en knugende angst for alt jeg gikk glipp av halvannen uke etter festivalslutt. Festivalen hadde i tillegg til forestillingene flere kunstneriske workshops, skriveverksted med Hanne Ramsdal og et seminar med Kulturmeglerne om kulturformidling. Tilknytningen til det lokale kunstnermiljøet i Bergen var også forsterket i år: Den lokale teatergruppen Apropos Teater bidro med en mongolsk yurt utenfor Cornerteateret som fungerte som et møtepunkt mellom kunstnere og publikum. Programmet i yurten fokuserte på aktivisme, sosialt engasjert kunst, dialog og økologi og det ble blant annet arrangert dumpster diving der fangsten ble ingrediensene i et festmåltid til festivaldeltakerne.

Masse frivillige krefter er i sving for at festivalen i det hele tatt skal kunne gjennomføres, og det er gøy å se det velsmurte festivalmaskineriet på nært hold. Samtidig tror jeg festivalprofilen kan være litt forvirrende i lys av alle funksjonene festivalen prøver å fylle. Som publikummer synes jeg det er vanskelig å få noen god oversikt over det helhetlige programmet, og det er som alle programpostene drukner i hverandre. Litt kaos må en utvilsomt tolerere da det er en innbakt del av selve Fringe-konseptet. Ettersom festivalen skal være en lavterskelarena for mange ulike kunstnere, kan en ikke forvente samme gjennomtenkte kuratering som hos en større, mer bemidlet festival. Likevel tar jeg meg i å ønske meg noen flere tyngdepunkter å orientere meg etter underveis i festivalen, liksom en klarere kjerne inne i mylderet. I forlengelsen av det blir det interessant å se hvilken retning festivalen beveger seg i til neste år.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER