Vive la Phrance, 2017, foto: Gens

Å møtes bak kulissene

Forestillingene i årets Bastard-festival utfordret publikumsrollen på ulike måter; fra å kaste publikum ut til å gjøre dem til utøvere.

Inkluderende. Oppfordrende. Konfronterende. Utfordrende. Reflekterende.
Alle de ovennevnte adjektivene kan beskrive årets versjon av Teaterhuset Avant Gardens scenekunstfestival Bastard. Ikke at vi ikke har hørt det før – beskrivelsene kan fremstå som meningsløse floskler i den forstand at de fleste kulturuttrykk vil, på et eller annet nivå, virke reflekterende hvis man bare ofrer litt tid og tanke på dem, og enhver forestilling er vel inkluderende bare i kraft av å åpne for et offentlig publikum. Under Bastard, og som følge av programmeringen som ligger til grunn for festivalen, ble imidlertid disse begrepene materialisert på en konkret og treffende, men samtidig allsidig måte.

Å spille for tomater
Flere av årets forestillinger inviterte publikum til ulike varianter av deltagelse. Forestillingen Vive la Phrance av performanceduoen Spreafico Eckly ble vist i Avant Gardens black box hvor publikum satt gruppevis ved langbord, som for anledningen dekket halve scenerommet. Denne delen av lokalet fremsto som en blanding av fellesarealet på en folkehøgskole, café og arbeidskollektiv. Den andre halvdelen tok form mer som et tradisjonelt scenerom ribbet for objekter, med dansematter på gulvet og et piano langs den ene veggen. Ned fra taket, i streng parallell til de ytterste benkene, hang et skilt som markerte skillet mellom sitteplassene og scenen. Imidlertid ble publikum gjort oppmerksom på at det befant seg en provisorisk dusj (!) på scenen, og at vi bare måtte benytte oss av denne, men om vi kunne være så greie å la utøverne dusje først, siden de kom til å bli så svette. Og med det var den fjerde veggen revet og feid under teppet. (Ingen fra publikum hadde benyttet seg av dette tilbudet da forestillingen var over, bare aktørene kastet klærne. Hva som skjedde utover nattetimene da forestillingen var gått over i åpningsfest dog, vet kun de som holdt ut lengst).

Herfra eskalerte det, og utøverne viste oss gjengivelser av åtte forskjellige performative kunstuttrykk hvor publikum ilegges ulike roller. Innslagene varierte fra antikk, indisk rituale via klassisk ballett (Svanesjøen) og ungarsk folkedans til en performance med munnspill og ukulele hvor publikum var en neve tomater. Det siste som en slags homage til den norske teatergruppa Baktruppen og deres forestilling Kvakk (1998), som ble vist for en flokk kviger. Ved ett tilfelle fikk frivillige blant oss beskjed om å sette seg på stoler plassert på scenen, noe som gjorde at vi som satt igjen i publikumsdelen befant oss i den situasjonen at vi utgjorde et publikum som betraktet et annet publikum som betraktet en forestilling. I et annet innslag ble et utvalg fra publikum plassert på scenen for sammen å tilberede et måltid, til mer eller mindre absurde instruksjoner fra scenekunstnerne.

Sosiale eksperimenter
Mot slutten av forestillingen fikk vi, i beste Big Brother-stil, anledning til å stemme ut andre medpublikummere, som slukøret måtte forlate scenerommet. To og to personer ble satt opp mot hverandre, og resten fikk stemme ut fra svært begrensede og generelle opplysninger om de aktuelle menneskene. Vi rakk opp hånda dersom vi ville kaste ut selgeren fremfor filosofen, nordmannen fremfor tyrkeren. De utstemte fikk først komme tilbake da forestillingen var ferdig, og den nærmest sømløst gikk over til fest. Hva de hadde foretatt seg i garderoben eller hva de fikk som kompensasjon står ubesvart, men de så ikke misfornøyde ut da de kom tilbake.

Vive la Phrance, 2017, foto: Arne Hauge

Disse scenarioene setter i gang en refleksjon rundt egen rolle som publikummer, publikums funksjon og ikke minst hvem publikum består av. I teatersalen utspilles et lite samfunn i miniatyr, basert på sosiale relasjoner mellom flyktige kategorier som minoritet og majoritet, de aktive og de passive, de ekstroverte og de introverte, de på hjemmebane og de utenfor komfortsonen. Selv om ikke all verden sto på spill for dem som ble stemt ut denne gang, er kunstprosjektet som Spreafico Eckly her referer til, kontroversielt nok: Kunstner Christoph Schlingensief adopterte det kjente TV-showets konsept da han i 2000 plasserte en container med asylsøkere i sentrum av Wien, hvor menneskene tilbrakte ei uke under konstant videoovervåkning. Via internett kunne seerne følge med på dem for så å ringe inn og stemme ut – eller rettere sagt stemme hjem – den asylsøkeren de likte minst. Prosjektet var ment som kritikk mot landets høyreorienterte og populistiske parti Freiheitliche Partei Österreichs, men satiren ble ikke alltid fanget opp av publikum, som selv ble til aktører i prosjektet, som det forøvrig også er lagd en dokumentarfilm om.

Selv om Big Brother-gjengivelsen nok også kunne fungere som tankevekkende grep i seg selv – for som deltaker var det jo fascinerende å befinne seg i maktens midte som del av den beslutningstagende, og samtidig beskyttede, majoriteten mens man så ryggene til de som måtte gå forsvinne ut døren – så får grepet en mye dypere klangbunn når man er klar over Schlingensiefs eksperiement. Prosjektet var referert til i tekstmaterialet vi fikk utdelt, og det kan hende at det ble nevnt kort muntlig også, men forestillingen favnet mye og hadde et såpass hurtig tempo at jeg i alle fall ikke fikk det med meg. Hadde det ikke vært for at jeg kjente til tilfellet i Wien fra før, hadde nok referansen gått meg hus forbi.

I enkelte tilfeller kunne nok publikums handlinger fått enda mer fokus og spillerom. For eksempel virker det noe ufullendt at resultatet av publikums ovennevnte kokkelering aldri ble kommentert eller fortært, noe jeg har inntrykk av at skjedde under Christophe Meierhans’ originale versjon Verein zur Aufhebung des Notwendigen. De forskjellige redskapene som lå strødd på bordene, og som inviterte til bruk, viste seg også å ha noe mindre å si for forestillingens innhold og gang enn man først skulle tro: I stedet for å tilføre eller påvirke, var disse rekvisittene mer illustrerende, som noteark til planlagte musikkinnslag og en papirfigur som vi riktignok skulle sette sammen selv, men som deretter fungerte som en slags tredimensjonal meny på hvilke typer sceniske innslag vi hadde i vente. På et tidspunkt skulle aktørene opptre konfronterende overfor et deltagende publikum, og kom da med mer eller mindre fornærmende kommentarer til innbilte mottakere langs en tom stolrad. Selv om denne løsningen fremstår empatisk, tror jeg at et garvet Bastard-publikum med fordel kunne ha vært plassert i de stolene.

Moralske dilemma med utspring i ei and
Av de forestillingene jeg overvar, skjedde det flere ganger at aktørene beleiret publikums trygge sone med en form for fysisk tilstedeværelse blant seterekkene. Det føltes likevel ikke forutsigbart eller skjematisk, for utførelsen av og motivene bak dette grepet varierte naturligvis i stor grad avhengig av hvilken forestilling man så. Australske Nicola Gunn viste en ekspressiv og seksuell tilnærming i Piece for Person and Ghetto Blaster. Gunn rammet inn denne insisterende nærkontakten i en finurlig, original og intelligent monolog sentrert rundt et etisk dilemma og som forøvrig også omhandlet det å engasjere seg – eller snarere om man i en gitt situasjon skal velge å handle eller å avstå fra det.

Piece for Person and Ghetto Blaster, 2017, foto: Zan Wimberley

I dette tilfellet iscenesatte Gunn et selvopplevd scenario hvor en mann med sine to barn fant glede i å kaste stein på en rugende and. Kvinnen som støter på mannen sjokkeres av synet, men er usikker på hva hun bør gjøre. Publikum tas så gjennom en rekke resonnementer som ville ha ført til ulike utfall, hvor hun i det ene ender opp i en krangel med mannen for så å skjelle ham ut på Facebook, mens hun i et annet scenario nøler fordi hun er usikker på om det ville vært rett å fornedre faren foran hans barn. Eller hva om mannen har voldelige tilbøyeligheter generelt, og det å kaste stein på ei and er det som holder ham fra å slå kona?

Gunn deler sine etiske kvaler med stor innlevelse, og kroppen hennes formidler like mye som språket; hun hopper, løper, veiver og sparker samtidig som hun kaster seg inn og ut av ulike karakterer – ikke én eneste gang ville jeg anklaget henne for å miste fokus. Det hele er ekstremt stramt koreografert. Humoristiske så vel som innsiktsfulle høydepunkt kommer på rekke og rad. Kunstneren Marina Abramović får gjennomgå (for hva ville Abramović, som her har fått den tvilsomme æren som hovedpersonens kunstneriske rådgiver, gjøre i møte med den steinkastende mannen? Jo: Stirre ham i senk, utvilsomt) samtidig som det refereres til filosofer som Schopenhauer og Peter Singer.

Selvbevissthet i fellesskap
En komprimert festivalkontekst som Bastard – hvor den tilbakevendende betrakter lever i en slags kunstnerisk unntakstilstand hvor man kanskje ser opptil flere forestillinger per dag – skaper et helhetlig rom hvor programmeringen tilfører noe uavhengig av hver enkelt bestanddel. For min del gjorde denne konteksten at forestillingene på et vis ble forsterket av hverandre, de snakket sammen, men med såpass ulike stemmer at jeg aldri kunne forutsi akkurat hvilken form neste forestilling ville ta. Her fungerte altså programmeringen godt: Den er hverken for vidtspennende og usammenhengende eller ensidig.

Det er ikke nødvendigvis så banebrytende, hverken det å overskride grensene mellom publikum og aktører, eller de interaktive grepene i seg selv. Den samme tematikken ble for eksempel berørt tidligere i år da Trondheim kunstmuseum viste en utstilling som het nettopp Deltakelse, hvor publikum ble oppfordret til å engasjere seg aktivt i utstillingen, og flere av verkene ikke kunne realiseres uten publikums fysiske tilstedeværelse og bidrag.

You look like you, 2017, foto: Efrat Mazor Goldberg

Men der hvor det interaktive i seg selv kunne se ut til å være målet med utstillingen på kunstmuseet, gir Bastard et dypere meningsinnhold til denne interaktiviteten ved å ramme den inn i en relasjonell kontekst, samtidig som festivalen kvesser tematikken ved tidvis å la konsekvensene av publikums handlinger få utfolde seg på scenen. Yaniv Cohens You look like you står som eksempel på det siste, hvor publikum avgjorde forestillingens gang ved å instruere den enslige utøveren på scenen. Hva sier en slik situasjon om deg, er du den som tar ordet? Er du den som kaster steinen, eller blir du sittende? Er du anda?

Enkeltstående ting, som for eksempel de nevnte, uforløste elementene i Vive la Phrance eller partier i denne og andre forestillinger som helst skulle gått litt raskere eller saktere, kunne ha vært strammet opp. Likevel, jeg kommer til å huske Bastard 2017 som festivalen som lot meg møte og se mennesker på unikt vis: Det kulminerte i et dirrende øyeblikk som jeg ikke kan si noe om uten å røpe for mye, men hvor jeg holdt pusten i frykt for at det minste lille blaff skulle bryte den mellommenneskelige kontakten. Det var i de øyeblikkene Bastard var sårbar, at festivalen sto sterkest.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER