Å komponere med kroppen og rommet

Til tross for at Mirte Bogaerts forestilling And there is a chair lener seg i overkant mye på teksten, skaper samspillet mellom dans, lys, lyd, tekst og musikk en egen verden man sent glemmer.

En av lampene som henger fra taket lyser forsiktig opp det tomme scenegulvet i den ellers mørklagte black boxen. En rolig og avdempet stemme som befinner seg midt inne blant publikumsplassene begynner å snakke. Ordene strømmer naturlig og uanstrengt ut i rommet:

«The woman is silently entering the room

The room is dark

The walls and the floor are black

The ceiling is filled with metal bars from which lights are hanging

There are cables spreading electricity

Once inside the room becomes invisible

The air is dry and warm

There is only the sound of the noise

The ventilation system maybe, air is circulating in the room, it creates a light breeze, the room is breathing air in and out»

Teksten utvider seg med litt flere setninger, repeteres med små variasjoner og vi i publikum innlemmes også i den verdenen som oppstår gjennom dansekunstner Mirte Bogaerts ord. Hun sier: «bodies are sitting on chairs and looking towards the stage, bodies are sitting on chairs and listening together, creating together as a listening choir». På denne måten skjer det en slags iscenesettelse av språket, publikum og av selve rommet. Publikum blir en del av den fiktive virkeligheten forestillingen er: Jeg opplever at jeg som tilskuer inviteres inn i scenerommet, inn i nået og øyeblikket vi alle deler og at jeg samtidig betrakter meg selv utenfra som publikummer. Plutselig skjer det en liten forskyvning, og Bogaert skildrer med ett en annen black box enn den vi er i: «The room is black, there is no ceiling, there is no floor, there are no walls, no cables no, no windows, no doors, no lights, there is a yellow bird, the sound of the yellow bird spreads through the black room, in the black space, across the black landscape». Jeg ser for meg dette rommet, en parallell virkelighet, et annet sted og en annen tid.

Musikken fra stolen
And there is a chair er Bogaerts første helaftens danseforestilling. Hun har bakgrunn fra danseskolen P.A.R.T.S i Brussel, og fra før har hun allerede gjort samarbeidsprosjekter som har blitt vist på mindre scener i Bergen, blant annet under Frontlosjefestivalen, en festival for ny, ung scenekunst.

 Bogaert kommer etter hvert selv ut på scenegulvet. Hun henter en stol og begynner å trekke stolen etter seg. Mens hun beveger seg bakover med stolen på slep, i sirkler, fylles rommet med en dyp bassliknende tone. Jeg skjønner raskt at lyden av stolen som vibrerer mot gulvet fanges opp av små mikrofoner som er plassert i scenerommet og at lyden deretter bearbeides og sendes ut gjennom høyttalere i rommet. Lyden endrer gradvis kvalitet og tekstur, men minner om en kontrabass eller en cello i et dypt register: en langsom, mørk tone som dirrer i hele rommet. Bogaert begynner å synge en enkel melodilinje om stolen, der teksten er prosaisk og beskrivende: «The chair is moving in the space, looking at the chair that is moving in the space». Så kommer flere stemmer som synger samme melodilinje og tekst i andre toneleier. Sekvensen virker som den består av en blanding av forhåndsinnspilt lyd og live musikk, men det er vanskelig å skille de forskjellige stemmene fra hverandre og til slutt trekker Bogaert bare på stolen uten at leppene hennes beveger seg. Samspillet mellom musikk, lyd, lys, tekst og dans sentralt. Bogaert fyller det nakne scenerommet med lag på lag av elementer som flyter over i hverandre og virker sammen på stadig nye måter.

Rommets hemmelige liv
Både forestillingens form og dramaturgi vitner om en utøver som tilstreber en likestilling av virkemidlene, og det har hun langt på vei lyktes med. Resultatet er at det for eksempel kjennes helt naturlig at Bogaert plutselig går ut av en dør på siden av scenen og at publikum blir sittende å se på hvordan det skiftende lyset fra fire-fem hengende taklamper faller på en enslig stol på scenegulvet og gir forskjellige lys- og skyggevirkninger. Samtidig utvikler restene av lyden og musikken seg videre i rommet uten henne: Tikkingen fra en klokke, en svakt syngende stemme og en synthesizer. Noen lysstoffrør til høyre på scenen skrur seg også av og på i takt med musikken. Det er som om det nesten tomme rommet lever sitt eget liv og publikum selv må fylle det med assosiasjoner.

Den kanskje mest interessante utforskningen av samspillet mellom lyd, musikk og koreografi skjer midtveis i forestillingen når Bogaert sier: «All that has passed. Right here», før et stort register av allslags lyder strømmer ut av høyttalerne på alle sider av rommet: blant annet en bil som passerer i rasende fart, en dør som åpnes og lukkes, bruddstykker av stemmer, «voooosj!», «trrrrr», trommer og synth. Til denne lydcollagen beveger hun seg rundt i rommet, tidvis er det som om alle kroppsdelene utgjør en lang, myk, sammenhengende frase. Andre ganger er hun raskere og mer stakkato, liksom slenger seg i små kast med armene og beina, og etter hvert løper hun i ring, raskere og raskere. Kombinasjonen av koreografi og lyd minner meg om et stykke samtidsmusikk, og maner fram flere lag av tid og hendelser.

Tekstens plass
Omsider spør jeg meg likevel om ikke Bogaert med fordel kunne stolt mer på koreografien og mindre på teksten. Forestillingens slutt er i likhet med begynnelsen veldig tekstmettet – først beskrives det hvordan publikum vil forlate salen, før generelle setninger som «a letter will be sent», «a question will be asked», «a body will be seated» sies mens forsiktige synthakkorder utgjør lydbildet. Tekstens plassering fører til at den stikker seg ut i hierarkiet av virkemidler og derfor får den en beskrivende og veiledende funksjon som gjør at jeg hele tiden blir sittende å lete etter sammenhenger og mening. Selv om forestillingen i stor grad overlater til publikum å skape egne bilder, opplever jeg at disse setningene får en tyngde materialet godt kunne klart seg uten. Teksten står liksom litt i veien for den interessante kompositoriske og romlige utforskningen som er på gang og lukker tidvis materialet mer enn å åpne og strekke det. Jeg er overrasket over at Bogaert lener seg så mye på tekst og språk, når hun tross alt har en så finstilt tilstedeværelse på scenen i kraft av kroppen som fysisk uttrykksmiddel.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER