Å komme tilbake

Da jeg så Harper Regan på amfiscenen på Nationaltheatret klarte jeg ikke å la være å tenke på at hun var en slags moderne Nora Helmer. Jeg syntes det var fascinerende å se Harper som en moderne Nora, men der man har hatt en tendens til å lese det at Nora forlater mann og barn som innføringen av en moderne og frigjort kvinne, så reiser ikke Harper til tross for et kvelende ekteskap fullt av løgn. I Henrik Ibsens Et Dukkehjem (1879) så Nora seg nødt til å reise fordi hun skjønte at hun hadde levd på en løgn om kjærlighet og ekteskap, og måtte ta ansvar for eget liv. Fordi Harper ikke reiser lurte jeg på om hun ikke var mer en Helene Alving. I Ibsens Gengangere (1881) er Helene Alving et offer for det borgerlige ekteskapet, som ikke klarte å komme seg ut, men lever et liv som enke med ansvar for konsekvensene av den avdøde ektemannens livsførsel. Dramatiker Simon Stephens har i skuespillet Harper Regan laget en kvinnekarakter som også må leve med mannens livsløgn på en måte som gjør den til hennes egen, og selv om det ikke er ibsensk kvalitet på verket, tematiserer det ekteskapet, plikten og drømmene på en måte som stadig leder tankene mine i retning av Ibsens kvinnekarakterer.

Fra Stockport til Uxbridge Faren til Harper Regan ligger for døden i Stockport, utenfor Manchester. Harper vil gjerne besøke ham en siste gang, men sjefen hennes sier at hvis hun reiser, vil han ikke at hun skal komme tilbake. Hun er rett og slett for uunnværlig til at hun kan besøke sin døende far. Harper er 41 år og gift med Joseph. Sammen har de en datter, Sarah, på 16 år. Innledningsvis får vi bare vite at det er noe som skurrer, og at familien har flyttet fra Manchester til Uxbridge i utkanten av London, på grunn av noe, men ikke hva det er som har skjedd. Harper reiser nordover allikevel. Når hun kommer frem har faren allerede dødd, noe som fører til det man kan ane er svært uvanlig oppførsel for denne propre damen. Hun går på pub på formiddagen, og stikker ned en ubehagelig mann med et vinglass før hun inviterer en fremmed mann fra internett til hotellrommet sitt. Det er først i dette møtet vi får en betroelsesscene som gjør at publikum får vite hva den store hemmeligheten går ut på. Harper forteller den fremmede mannen at ektemannen hennes har sagt seg skyldig i å ha fotografert badende barn og lastet dem ned hjemme. Han er derfor en registrert seksualforbryter. Etter en konflikt med en mor hun ikke har sett på flere år, reiser Harper hjem igjen. Hun har bare vært borte i to dager, men det legges opp til at hele livet er endret uten at noe egentlig er løst.

Skuespillet har en klar episodisk dramaturgi, og når Nationaltheatret selv kaller forestillingen en ”livodyssé” må det være fordi man får den road trip-følelsen av dramaturgien som helteeposene kanskje var først ute med. Reisen i seg selv er lite spektakulær. Det er fordi hun liksom reiser i sin egen erkjennelse at det blir interessant. Jeg er imidlertid usikker på hvor mye hun erkjenner underveis, og på hvor mye som endres av det.

Ågot Sendstad Amfiscenen er sort, og den eneste scenografien er noen avlange og skjeve benkelignende strukturer som står etter hverandre på scenegulvet, og bakerst er det en fungerende lyktestolpe. I Bjørn Flobergs regi er alle birollene blitt karikerte karakterer. Rebekka Jynge har en naturlig ungdommelighet i spillet sitt, som gjør at hun i rollen som Harpers datter Sarah virker dypere og mindre ferdig forklart enn mange av de andre bikarakterene. Per Egil Aske som mannen Joseph føles litt for enkel, og iført pologenser blir han for karikert som arkitekt. De tilfeldige mennene, sjefen (Håkon Ramstad), moren (Ellen Horn) og ikke minst den unge kjæresten til moren (Gorm Grømer) er alle grunne personer med få egenskaper. De blir også spilt karikert for latter fra salen, og innledningsvis irriterer det meg. Etter hvert som forestillingen vokser på meg skjønner jeg imidlertid at det har en funksjon. Ågot Sendstad er en formidabel skuespiller og har en glimrende kjølig spillestil, noe som gjør at hun får Harper til å bli mystisk og fascinerende. Fordi de andre karakterene er så grunne oppstår det en fin kontrast mellom det mystiske i Harper og det overflatiske hos de andre.

Dramaturgi Det er imidlertid svakheter i teksten som gjør at jeg ikke synes denne oppsetningen får til å bygge opp tilstrekkelig intensitet. Der Harpers forgjengere som plagede kvinner i teatret oppnår ny innsikt som gjør at vi får en vending, er det ingen store vendinger i Harper Regan. I gresk terminologi kalles det anagnorisis, gjenkjennelse. I formfullendte dramatiske verk sammenfaller anagnorisis med peripeti, det avgjørende vendepunktet. Hos Ibsen oppnår karakterene innsikten samtidig med publikum, men i Stephens’ drama vet karakterene hele veien veldig mye mer enn det publikum vet. Når den store hemmeligheten blottlegges for publikum, er det ikke et vendepunkt for Harper, og det gjør at både karakteren Harper og fortellingen om henne forblir litt flat.

Det eneste som ligner på vendepunkt er at Harper får vite at den avdøde faren trodde at Joseph var skyldig. Etter dette lurer også Harper på om han ikke er uskyldig allikevel, og det er mulig dette er tenkt som et dramatisk vendepunkt, men det spilles ikke ut slik. Det gjør at avslutningen der Joseph og Harper spiser frokost og drømmer om en urealistisk fremtid, der undertrykkingen av problemene smøres tykt på, ikke får den intensiteten man kunne ønske seg. For slutten har i seg selv noen kvaliteter i sin fremtidsutsikt, som får meg til å tenke på hvordan Jørgen Tesman og Thea Elvsted fortsetter å pusle sammen Eilert Løvborgs manuskript, selv etter at vi har hørt at Hedda Gabler har skutt seg. Kontrasten mellom fortvilelsen, selvfornektelsen og håpet er på den måten sterk.

Jeg synes Harper Regan er en spennende karakter. I oppsetningen er det noe uforløst ved henne som gjør at hun trigger tankevirksomhet, men som også får meg til å lure på om motivasjoner og innsikt kunne vært formidlet bedre. Det er som om regissør Bjørn Floberg har hatt lyst til å svare på alle spørsmålene karakteren Harper reiser, men ikke får det til, mens jeg skulle ønske spørsmålene ikke ble forsøkt besvart. Jeg skulle gjerne hatt enda mer av det mystiske og uutgrunnelige som åpenbart ligger der, og som er Ågot Sendstads stor styrke som skuespiller og formidler.

Stephens og Ibsen Nora Helmer reiser og kommer aldri tilbake. Helene Alving må se sønnen dø på grunn av farens synder og et oppgjør hun selv aldri klarte å ta, og Hedda Gabler orket ikke engang egentlig å prøve seg på ekteskapet. Siden disse kvinnene på sine ulike vis gjorde opprør mot det borgerlige ekteskapet, er det gått omlag 130 til 140 år. Det er et annet ekteskap Harper Regan er fanget i, og det er et annet ekteskap hun ikke klarer å bryte ut av. En av grunnene til at hun ikke klarer det, må være at hun benekter for seg selv at det skulle vært en grunn til å bryte ut. Hun kommer aldri til den dramatiske innsikten hennes forgjengere på hver sine vis ble tildelt, men utover det vet jeg ikke hva hun tenker på. Og det gjør at jeg fortsetter å tenke på henne.